Eplemuffins

Når trærne bugner av sure epler som ingen vil spise, er det på tide å lage noe som tilfører dem sukker og andre gode smaker. Jeg brukte en oppskrift jeg ellers har brukt med hell både til langpanne og rund form. Til 12 store muffins brukte jeg målene jeg ellers bruker til en rund form, altså de som står i parantes i oppskriften. I stedet for eplebåter som jeg ellers bruker i større kaker, hadde jeg i mindre eplebiter. Endret bare litt på temperatur og steketid, stekte dem ved 190 grader i ca 30 minutter. Lager du små muffins, må du redusere steketiden.


Dommen? De ble like gode som kakene har pleid å være!

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Jeg har hørt "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det var en søt liten bok synes jeg!



Fra omslaget:
"Jeg ser ut av vinduet og inn i leiligheten i blokka overfor. Det er rart å tenke på hvor mange mennesker som bor der og lever sine liv og ingen ser inn til meg og Epsilon, og hva skal man da med gjenboere." Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Men noe har hun skjønt: De er ikke som henne. Nå, som gammel, rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant de andre.



Jeg trakk på smilebåndet flere ganger mens jeg hørte på den og lo høyt for meg selv i bilen et par ganger. For meg er det først og fremst en søt og morsom fortelling, selv om den også har sine såre sider. Mathea Martinsen har nok ikke vært en person som har lyktes særlig godt i livet og hun fremstår som temmelig ensom. Jeg anbefaler den varmt og kommer nok til å prøve meg på flere bøker av samme forfatter. Terningkast fem fra meg! 

Karitas - kaos på lerretet

"Karitas - kaos på lerretet" er andre bok om kunstnerinnen fra Island. Igjen har Kristín Marja Baldursdóttir skrevet en bra bok. På mange måter minner disse bøkene meg om "Folket på Innhaug", det er flotte personbeskrivelser, naturbeskrivelser og beskrivelser av tidskolorittet.


Fra omslaget:
Etter studier i København drar Karitas hjem til Island for å dyrke malerkunsten. Men mellom henne og stafelliet kommer den vakre fiskeren Sigmar og forventningene til hva det vil si å være kvinne og mor. 

I Kaos på lerretet er Karitás Jónsdóttir blitt 39 år. Endelig har hun tiden, styrken og modenheten til å virkeliggjøre sine kunstneriske ambisjoner. Fra den lille byen Eyarbakki på Islands sydkyst følger vi hennes dramatiske reise fra 1945 til 1999 - til Paris, New York, Roma og tilbake til Island, der hun søker hjem til sin barndoms vik. 

Som den første Karitas-boka - som fikk en strålende mottakelse da den kom på norsk i 2012 - er oppfølgeren Kaos på lerretet et storslått portrett av en sterk islandsk kvinne og kunstner. Det er en historie om frigjøring og skaperkraft, kjærlighet og savn og konflikten mellom utferdstrang og familielengsel. 

For meg er det lett å tenke at kravet om at kvinner var hjemme og sørget for hus og barn, ligger langt tilbake i tid. Bøker som denne viser meg at det slett ikke stemmer. Det er ikke mange tiårene siden det var en selvfølge at kvinner prioriterte barna og at mannen kunne gjøre hva han ville. I denne boka vises det at det er en selvfølge at også en farmor skyver egne planer til side dersom et barnebarn trenger henne.

Bøkene er godt skrevet. Jeg liker at ikke alt skrives eksplisitt, uten at det går på bekostning av at jeg forstår handlingen. Karias evige dilemma - skal hun prioritere kjærligheten eller kunsten er det godt mulig å sette seg inn i selv om jeg ikke har opplevd det samme selv.
Da blusset sinnet opp i meg, jeg kunne ikke finne meg i at han, av alle, skulle syns synd på meg, og jeg skulle til å si at han ikke skulle ta seg nær av at han syntes bildene mine var dårlige, men da fortsatte han, hest: Hvis du ikke hadde møtt meg, ville du ha vært en verdensberømt kunstner i utlandet i dag. 

Han tok reiseveska si, gikk mot døra, stoppet opp, og jeg ble forskrekket. Jeg hadde aldri før sett Sigmar så opprevet, så synlig påvirket. 

Jeg sa litt forvirret: Vent litt, du kan få sove her, hvis du vil. Jeg skulle til å si: her på divanen, men var for sen. Han kastet reiseveska fra seg, nærmest fløy på meg, tok meg i armene og bar meg inn på kammerset. 

Kjærligheten er en reise uten mål og mening. Kunst har ingenting med kjærlighet å gjøre, mer enn med fravær av kjærlighet. Men det er bemerkelsesverdig hvor mye kroppen husker. Den gjemmer hver lille bevegelse, hver berøring, i minnet, og vet nøyaktig hva som passer for den kroppen som en gang har vært nær den selv. 

I den trange senga, som knapt rommet to mennesker, med mindre de hadde evne til å flette seg inn i hverandre som slyngplanter, sa Sigmar at jeg var blitt for mager, at jeg måtte spise mer: Du må få deg husholderske sånn som jeg, du har nå heller aldri vært særlig flink til å lage mat, spurven min. 

Beskrivelsene av selve kunstverkene er det som treffer meg minst, jeg er ingen kunstkjenner og synes at beskrivelsene av de ulike verkene bryter opp handlingen for mye. Samtidig er de relevante på et senere tidspunkt i handlingen og jeg er glad jeg ikke ga etter for fristelsen om å hoppe over dem.

Jeg anbefaler både denne og den første boka varmt! Terningkast fem fra meg. 

Det henger en engel alene i skogen

"Det henger en engel alene i skogen" av Samuel Bjørk er faktisk er bra krim! Jeg leser egentlig ikke noe særlig krim lenger, har nådd metningspunktet mitt, men denne lot jeg meg friste av. Den er godt oppbygd og det er noe eget med å lese bøker der mye av handlingen utspiller seg på steder jeg selv er godt kjent.

Fra omslaget:
En seks år gammel jente blir funnet hengt i et tre i Maridalen utenfor Oslo. Hun er iført en dukkekjole, har en skolesekk på ryggen og en lapp rundt halsen der det står "Jeg reiser alene". 

Politietterforsker Holger Munch blir satt på saken. Han får i oppdrag å lokalisere et menneske med helt spesielle evner, en venn og tidligere kollega, den unge politikvinnen Mia Krüger. Hun har brutt all kontakt med omverdenen, og befinner seg nå alene på en liten øy utenfor Trøndelag. 

Holger Munch er en av landets beste. Mia Krüger ønsker å ta sitt eget liv. Den lille jenta i treet blir en slags forløsning for dem begge. De returnerer til den spesielle etterforskningsenheten i Oslo de tidligere har vært en del av, fast bestemt på å løse dette mysteriet. 

De vet lite og ingenting om hvilket mareritt som skal møte dem. 

Særlig Mia interesserer meg. Jeg regner med at det kommer flere bøker i serien, det gjør det jo som regel med en krim som selger bra. Jeg er spent på hvordan det utvikler seg! Det er mange tråder i fortellingen, noen løse tråder som ikke fører til noen ting og noen som til slutt bidrar til en oppklaring. Jeg liker en krim der ikke løsningen kommer til syne for tidlig, men liker best hvis jeg på et eller annet tidspunkt faktisk kan ane omrisset av løsningen. For meg var denne boka en passe blanding av overraskelse og forutsigbarhet.

Terningkast fire fra meg. 

Sommerhus med svømmebasseng

Etter en lang ferie og lite tid i bilen min, har jeg endelig fullført "Sommerhus med svømmebasseng" av Herman Koch. Tidligere har jeg hørt "Middagen" av samme forfatter. Begge er temmelig makabre, begge viser hvordan det tilsynelatende vellykkete kan være nokså sykt på innsiden. Jeg har endret lydbokformat, har holdt fast ved CDer helt til nå, men denne er lastet inn på telefonen min og det fungerer jo kjempefint!

I "Sommerhus med svømmebasseng" er hovedpersonen Marc fastlege med mange rike og berømte mennesker på pasientlisten sin. Etter at skuespilleren Ralph Meyer dukker opp på kontoret til Marc, tar det ikke lang tid før Marc, kona og de to døtrene havner i sommerhuset familien Meyer har leid et sted lenger sør i Europa. Alle de fire familiemedlemmene i Marcs familie trekkes mot et medlem i familien Meyer, samtidig som de nok alle fire er usiker på hvor tett de ønsker at relasjonen skal bli.

Jeg fascineres av hvordan Koch beskriver Marcs tanker, særlig i pasientkontakten. Det er så sprøtt og så avvikende at jeg lurer på hvordan man kan finne på dette. "Middagen" hadde mye av det samme. Jeg skjønner at bøkene selger godt i hele Europa, men tror jeg er glad for at jeg ikke trenger å omgås Koch.

En bra bok er det imidlertid helt klart! Terningkast fem fra meg. 

Every Last One

Enkelte bøker er vanskelige å omtale uten å røpe hva som skjer underveis. "Every Last One" av Anne Quindlen er en sånn bok, så jeg skal bevege meg varsomt.

Fra omslaget:
The Lathams seems to have it all: health, wealth and a vibrant family life. As Mary Beth Latham contemplates a life built around home, friends and community, she has every reason to feel fulfilled and content. 

Then for one of her sons, a process of unravelling begins. Mary Beth starts to focus on him, only to find that the comfortable life she has spent years carefully constructing is shattered in a single moment. Forced to confront her own demons, Mary Beth realises how the inconsequential moments we all share - and one shameful act she has hidden from everybody - may have contributed to her fate. 

Dette er virkelig en flott bok synes jeg! Jeg liker språket, jeg liker oppbygningen av handlingen og jeg liker at hovedpersonene er mangefasetterte og troverdige. Bokas aller siste del er ikke helt som jeg ville hatt den, men totalt sett vil jeg virkelig anbefale den. Dette er en forfatter jeg nok vil oppsøke igjen. Terningkast fem fra meg. 

Hele livet på en dag

Jeg trodde jeg hadde lest "Hele livet på en dag" av Alyson Richman, jeg var faktisk helt sikker. Jeg skjønte at det hadde jeg nok ikke allikevel og kjøpte den her om dagen. I etterkant har jeg kommet på at jeg har lastet den inn på iPaden også... Ja ja, nå er den lest og den ga en god leseopplevelse. Det er noe med at når en bok har vært såpass omtalt på forhånd, så blir forventningene nokså høye. Sånn sett innfridde den kanskje ikke 100%, men det er helt klart en god bok!

Fra bokomslaget:
I førkrigstidens Praha møtes studentene Lenka og Josef og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom bynes vakre gater, og aner ingenting om det som snart skal komme til å skje. Men i bakgrunnen lurer krigen, og de to unge elskedes drømmer blir knust idet nazistenes invasjon skiller dem fra hverandre. Det siste de rakk å gjøre, var å gofte seg. Så, tiår senere, tusenvis av kilometer unna i New York, møtes to fremmedes blikk i en ufravikelig gjenkjennelse... 

I et selskap treffer Josef en kvinne han er sikker på han har sett før. Han blir sittende og se på henne en lang stund, før han ber om å få se på armene hennes. Hun bretter opp ermet, og på undersiden er det tatovert inn seks sifre; fangenummeret fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: "Lenka, det er meg. Josef. Ektemannen din". 

Historien veksler mellom at Lenkas krigsopplevelser fortelles i nåtid og at Josefs historie fortelles dels gjennom tilbakeblikk og dels gjennom nåtidsbeskrivelser på 2000-tallet. Som ofte ellers når jeg leser sånne vekslende historier, liker jeg ikke helt avbrytelsene. Særlig Lenkas historie engasjerte meg, og jeg ønsket å lese videre om henne heller enn å bli avbrutt. Totalt sett fungerer det imidlertid veldig bra med disse vekslingene.

Jeg har lest relativt mange bøker med handlingen sentrert rundt behandlingen av jødene under andre verdenskrig i det siste, men lærte allikevel noe nytt i denne boka. Det sier kanskje en del om meg, men jeg hadde ikke hørt om Tererezín før; nazistenes forsøk på å skape en interneringsleir som tålte offentlighetens øyne. Det skulle være utstillingsvinduet - byen som beviste at tyskerne behandlet jødene godt.

Fra boka:
Våren 1944 får vi beskjed om at det er ventet fint besøk til Terezín, og at det vil bli foretatt visse utbedringer. Karl Ramm, som er kommandant i leiren nå, setter opp ekstratransporter østover for å gjøre plass til "forskjønningen" av gettoen. Allerede hadde 18 000 blitt transportert fra Terezín, nå ville han at alle foreldreløse barn skulle sendes østover. Deretter var det de tuberkulosesyke. Noen få uker senere gir han beskjed om at 7 500 fanger til må ut.

...

Terezín forvandles til en scene. De neste få månedene får brakkene et nytt strøk med maling på utsiden, en provisorisk kafé dukker plutselig opp, og gjerdet rundt parken i midten blir fjernet. 

Vi ser menn bære køyer ut fra noen av brakkene for at bare halvparten så mange mennesker skal sove og bo der. Mange av oss, spesielt barn og kvinner, får nye klær og sko som faktisk passer. 

Mennene bak operaene og konsertene får beskjed om å finne på noe å framføre for å imponere de besøkende. 

Hans Krasá samler sammen barna til en ny oppsetning av Brundibár. Rudolf Schachter overtaler koret til å synge noe observatørene aldri kommer til å glemme. 

Far, som etter halvannet år i Terezín bare er skinn og ben etter alt det harde arbeidet, har fått ordre om å hjelpe til med å bygge et lite idrettsstadion. 

Det blir opprettet lag som skal spille en fotballkamp. Sykestuen blir vasket og får nytt sengetøy. Sykesøstrene får nye, stivedet uniformer, og de sykeste pasientene blir satt på neste transport østover. Midt i gettoen har det stått et stort sirkustelt der mer enn tusen fanger har blitt tvunget til å gjøre fabrikkarbeid, men nå blir det tatt ned, og det blir plantet gress og blomster. En musikkpaviljong blir bygd ved siden av parken midt i leiren, og en lekeplass til barna ved siden av en av brakkene. 

Etter besøket fra Røde Kort og medlemmer fra den danske regjeringen, ble naturligvis alt som skapte hygge, trivsel og helse fjernet igjen og leiren fylt opp på nytt.

Mer enn en krigsfortelling, er nok dette en kjærlighetfortelling. Forfatteren sier det selv også i etterordet, at boka endret seg til å bli noe annet enn planlagt mens hun skrev den. Sentralt i fortellingen er hele tiden hvordan Josef og Lenka skal kunne finne hverandre igjen, noe som avsløres at de kommer til å gjøre i romanens aller første sider.

Oversettelsen er litt slurvete, det har nok gått litt fort. Jeg skulle ønske jeg hadde lest den på engelsk i stedet. Totalt sett er dette imidlertid en bra bok! Terningkast fem fra meg. 

Sannhetens løgner

"Sannhetens løgner" av Randy Susan Meyers er en typisk sommerbok - fort lest og fort glemt. Jeg koste meg mens jeg leste den, men språket er enkelt.

Fra bokomslaget:
For fem år siden hadde Tia en affære med Nathan, en gift tobarnsfar. Da Tia ble gravid, forlot han henne, og barnet ble adoptert bort. 

For fem år siden adopterte karrierekvinnen Caroline et barn for å glede sin mann. Hun var usikekr på om hun ville bli en god mor og håpet tvilen ville forsvinne. Det gjorde den ikke. 

For fem år siden synes Juliette at livet var perfekt. Hun var lykkelig gift og hadde to skjønne barn. Så oppdaget hun at Nathan hadde vært utro. 

Tre mødre, to fedre, ett barn. Og en historie ingen skulle vite noe om. 

Selve fortellingen tar opp store temaer. Hva gjør man når man får vite at mannen har vært utro? Blir man eller går man? Hva når man får vite at utroskapen endte i et barn? Må alle kvinner være moderlige for å være gode nok? Elsker man et adoptert barn like betingelsesløst som et man selv har båret under hjertet? Hvordan kan en religiøst oppdratt kvinne forholde seg til barnet som ble unnfanget i utroskap? Svarene kommer til syne etter hvert i fortellingen og dessverre er ingen av dem særlig overraskende.

Dette er fin tidtrøyte, men ikke noe mer heller. Terningkast tre fra meg. 

Somrenes bok

Mye tid til å gjøre ingenting, gir tid til mange bøker. Jeg har lest "Somrenes bok" av Emylia Hall, en bok om en britisk jente og hennes oppvekst etter at moren velger å bli igjen i Ungarn etter at de har vært på ferie for å besøke hennes barndoms land.

Fra bokomslaget:
En pakke som inneholder et gammelt fotoalbum, fra barndommens Ungarn, tvinger Beth Lowe til å ta et oppgjør med fortiden og forsone seg med at moren - som hun mistet kontakten med for mange år siden - er død. 

Beth Lowe har lært seg å lese livet slik hun ønsker det. Den tilsynelatende bekymringsfrie tilværelsen i London er fylt av gode venner, ettermiddager i parken og arbeidsdager på det lille galleriet like ved Brick Lane. Men da Beth mottar en pakke i posten med et brev - om at moren Marika er død - og fotoalbumet "Somrenes bok" - blir ingenting som før. 

"Somrenes bok" bringer Beth tilbake til de magiske somrene hun i ungdommen tilbrakte på den ungarske landsbygda, og som fikk en brå slutt det året Beth fylte seksten. Siden da har ikke Beth tillatt seg å tenke på sin bohemaktige mamma, hennes kunstnersamboer Zoltán eller Tamás, nabogutten som ble hennes første kjærlighet. Men "Somrenes bok" tvinger fortiden - mer levende, mer smertefull enn none gang før - til overflaten igjen. 

Bokas handling utspiller seg gjennom at Beth blar i albumet og gjenopplever de enkelte årene hun finner bilder fra. Dette er et fortellergrep som fungerer relativt bra synes jeg. Boka er ikke akkurat avansert litteratur, men den er bra mens det varer og gir god underholdning. Den sier også noe om hvor vanskelig det kan være å finne balansen mellom å være brutalt ærlig mot barna sine og å beskytte dem. Terningkast fire fra meg.