søndag 13. desember 2015

Those Who Leave and Those Who Stay (Dei som flyktar og dei som blir)

Den tredje boka i Napoli-kvartetten heter "Those Who Leave and Those Who Stay" på engelsk og blir hetende "Dei som flyktar og dei som blir" i nynorsk utgave når den kommer ut nå om kort tid.

Siden boka ennå ikke er utgitt i norsk utgave, har jeg funnet frem til en engelsk omtale: Since the publication of My Brilliant Friend, the first of the Neapolitan novels, Elena Ferrante’s fame as one of our most compelling, insightful, and stylish contemporary authors has grown enormously. She has gained admirers among authors—Jhumpa Lahiri, Elizabeth Strout, Claire Messud, to name a few—and critics—James Wood, John Freeman, Eugenia Williamson, for example. But her most resounding success has undoubtedly been with readers, who have discovered in Ferrante a writer who speaks with great power and beauty of the mysteries of belonging, human relationships, love, family, and friendship.

In this third Neapolitan novel, Elena and Lila, the two girls whom readers first met in My Brilliant Friend, have become women. Lila married at sixteen and has a young son; she has left her husband and the comforts her marriage brought and now works as a common laborer. Elena has left the neighborhood, earned her college degree, and published a successful novel, all of which has opened the doors to a world of learned interlocutors and richly furnished salons. Both women have attempted are pushing against the walls of a prison that would have seen them living a life of misery, ignorance and submission. They are afloat on the great sea of opportunities that opened up during the nineteen-seventies. Yet they are still very much bound to each other by a strong, unbreakable bond.

For meg tok det litt tid å komme inn i Ferrantes univers, selv om jeg likte også den første bok godt. Jeg likte bok nummer to veldig godt, denne tredje lever ikke helt opp til mine forventninger. Liker den godt altså, men ikke sånn at hvert ledige øyeblikk måtte brukes til å komme videre i boka. Handlingen beskriver hvordan Elena strever med å etablere et stabilt familieliv langt unna Napoli og hvordan hennes familie og venner forholder seg til at hun synes å velge dem bort. 

En sterk firer på terningen fra meg for denne! 

My Brilliant Friend (Mi brilliante venninne)

Mi briljante venninne, eller My Brilliant Friend som den heter på engelsk er første del av Elena Ferrantes serie på fire bøker som starter da de to venninnene Lila og Elena er barn på 50-tallets Napoli. Dette er bøker som har solgt i bøtter og spann i mange land, og det er lett å forstå hvorfor. Vennskapet mellom de to jentene spenner fra endeløs beundring og kjærlighet til rivalisering og konkurranse. Som mange andre unge jenter, har de lettere for å identifisere egen tilkortkommenhet enn egen suksess. På et vis unner de hverandre all lykke, på annet vis unner de den andre ingenting.

Fra omtalen av den norske utgaven: Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi. 
Historia om Elena og Lila begynner i ein fattig, men pulserande bydel i utkanten av Napoli. Fattigkvarteret er prega av vald og brutalitet. Dei to jentene skil seg ut ved at dei er svært kløktige, og Lila også for villskapen sin. Ho er trassig, møkkete - og fryktlaus. Oppveksten i desse røffe gatene lærer jentene å stole på kvarandre og ingen andre. Elleve år gammal må Lila avbryte skolegangen for å arbeide i farens skomakarbutikk, mens Elena held fram med å studere, og Lila er berre seksten år når ho giftar seg med den velståande kjøpmannen Stefano Carracci, son av den forhatte Achille, for å komme seg ut av grepet Solara-familien har om henne og resten av bydelen. 
Ferrante har skapt eit storverk om vennskap mellom kvinner, men dette er også forteljinga om Italia som nasjon og dei gjennomgripande endringane landet gjennomgår frå 1950-åra og fram til i dag.
Jeg har lest dem på engelsk, men får fortalt at den norske utgaven, i nynorsk språkdrakt, skal være glimrende. Bøkene er tykke (den første er på 400 sider) og denne var tidvis litt vanskelig å fanges helt av. Kanskje var det bare timingen som gjorde det, men jeg brukte litt lenger tid enn jeg liker å bruke på en bok før jeg var ferdig. 
En sterk firer på terningen fra meg. 

The Story of a New Name (Historia om det nye namnet)

De fire bøkene av Elena Ferrante om de to venninnene fra Napoli har virkelig slått an verden over, og det går det godt an å forstå. For meg var bok nummer to veldig mye bedre enn den første, og det sier ikke så lite. Jeg likte nemlig også den første.

Fra den norske omtalen av boka: Historia om det nye namnet byrjar der Mi briljante venninne sluttar. Livet til dei to venninnene held fram i kvar si retning. Studia fører Elena ut av det gamle livet, til ein annan by og eit anna miljø, medan Lila må ta eit val for å redde seg sjølv, og får livet snudd på hovudet. 

Historia om det nye namnet er ein roman om to kvinners kamp for å realisere seg sjølve i 60-talets Italia, før ungdomsopprør og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre.


Jeg har lest dem på engelsk, men skjønner at den nynorske oversettelsen er glimrende. I bok nummer to velger Elena å forlate Napoli med de omkostninger det innebærer for vennskapet med Lila. Denne andre boka ble slukt mer eller mindre i ett, fra første side til siste side (nesten 600).

En sterk femmer på terningen fra meg! 

Gøy med votter!

For noen år siden kjøpte jeg meg en ny bok. Full av oppskrifter på votter. Han ristet litt på hodet han som liker å omtales som min bedre halvdel, men han var fornøyd da han etter hvert fikk nye votter.


Førstemann ut med nye votter var 16-åringen. Disse er strikket i PT5.


Deretter ble det et par i Fabel og Babyull


Og til slutt et par i Alpacca til ham som ristet på hodet.






Det blir flere votter fremover! Morsomt med sånt som blir fort ferdig!

søndag 25. oktober 2015

Red velvet oreo kake


I går lagde jeg en ny versjon av oreo kake. Jeg ble fornøyd, barna liker nok den vante versjonen med kjeks i bunnen bedre.

Red velvet brownie
120 g smeltet smør
200 g sukker
2 ts vaniljesukker
30 g bakekakao
1 klype salt
1 ss rød pastafarge
1 ts eddik
2 egg
100 g hvetemel

Bland sukkeret med det smeltete smøret, tilsett vaniljesukker, salt, farge og eddik og bland sammen. Slå eggene raskt sammen og bland i røren. Tilsett til slutt melet og rør sammen, ikke rør så mye. Ha i smurt form, ca 20 x 20 cm eller en rund form ca 24 cm i diameter. Stekes ved 175 grader i ca 18 minutter. 

Oreokrem
2 plater gelatin
3 dl fløte
1 pk philadelphiaost
2 plater hvit sjokolade
70 g sukker
2 ts vaniljesukker
6 knuste oreokjeks

Legg gelatinplatene i bløt i kaldt vann. Varm opp ca 0.5 dl fløte, ta av varme og tilsett hvit sjokolade, rør til det smelter. Klem vannet ut av de våte gelatinplatene og smelt dem i sjokoladeblandingen. Rør tykk krem av fløte, ost, vaniljesukker og sukker. Tilsett sjokoladeblandingen. Rør inn kjeksbitene. 

Sjokoladelokk
1.5 dl fløte
200 g kokesjokolade
40 g smør
5 oreokjeks i biter

Varm fløten, ta av varmen og tilsett sjokolade i biter. Rør jevnt, tilsett deretter smøret og rør igjen til jevn og glatt glasur. 

Montering 
Når bunnen er avkjølt, ta den ut av formen og legg plast nederst i formen. Legg i bunnen igjen og hell oreokremen over. La avkjøle en stund før sjokoladeglasuren helles på. Strø over kjeksbiter og sett kjølig igjen.

fredag 7. august 2015

The Girl who Came Home

Mannen min og jeg leser ganske mange bøker vi begge liker. Det er noen av hans bøker som er helt uaktuelle for meg, av typen historiebøker om Djengis Khan. Og så leser jeg noen jeg ikke kunne drømme om å anbefale for ham. "The Girl who Came Home" av Hazel Gaynor er en slik bok. Grunnen til at jeg ikke ville anbefalt den for min mann, er at det er for mye kjærlighets-beskrivelser og at den rører i hvert fall meg. Han mener at det å lese en bok man gråter av, ikke er å foretrekke. Hvis han ser at jeg gråter av en bok, kan man være sikker på at han velger den bort.

Fra forlagets omtale:
Inspired by true events, the New York Times bestselling novel The Girl Who Came Home is the poignant story of a group of Irish emigrants aboard RMS Titanic—a seamless blend of fact and fiction that explores the tragedy's impact and its lasting repercussions on survivors and their descendants.
Ireland, 1912. Fourteen members of a small village set sail on RMS Titanic, hoping to find a better life in America. For seventeen-year-old Maggie Murphy, the journey is bittersweet. Though her future lies in an unknown new place, her heart remains in Ireland with Séamus, the sweetheart she left behind. When disaster strikes, Maggie is one of the lucky few passengers in steerage who survives. Waking up alone in a New York hospital, she vows never to speak of the terror and panic of that terrible night ever again.
Chicago, 1982. Adrift after the death of her father, Grace Butler struggles to decide what comes next. When her Great Nana Maggie shares the painful secret she harbored for almost a lifetime about the Titanic, the revelation gives Grace new direction—and leads her and Maggie to unexpected reunions with those they thought lost long ago.

Så vidt jeg vet er ikke denne oversatt til norsk. Jeg vil tro den er overkommelig for mange på engelsk. Både handlingen og språket er lett å gripe.

Jeg synes det er for mange av bøkene jeg leser har en oppbygning der historien veksler mellom nåtid og fortid. Ofte blir jeg litt utålmodig av at det veksler akkurat når jeg er opptatt av den ene historien, og det tar litt tid før den andre fenger. Sånn er det med denne også.

En bra bok, i hvert fall helt grei. En firer på terningen fra meg.

torsdag 6. august 2015

Call of the Kiwi - Kivien kaller

Den tredje boka i Sarah Larks trilogi fra New Zealand kommer på norsk om kort tid. I norsk oversettelse heter den "Kivien kaller", på originalspråket "Call of the Kiwi". Bøkene er frittstående oppfølgere, det er altså ingen forutsetning å ha lest de første to for å ha glede av denne, men jeg tror det vil fungere dårlig å lese dem i feil rekkefølge.

Fra forlagets omtale:
1907: Gloria, Gwyneiras oldebarn, har vokst opp på idylliske Kiward Station, der hun har fått utfolde seg blant dyr og mennesker. Men nå har foreldrene bestemt at det er på tide at hun blir en lady, og sender henne på kostskole i England. Gloria mistrives fra første stund, og begynner å legge planer for hvordan hun skal komme seg tilbake til sitt elskede New Zealand. Ingenting kan stoppe henne, og hun legger ut på en farlig reise. Det skal forandre henne for alltid. Kivien kaller er en uforglemmelig historie om mot, kjærlighet, vilje og utholdenhet - på et bakteppe av en verden i forandring, og er tredje og avsluttende bok i Sarah Larks fengslende familiesaga fra New Zealand.

Også dette er en tykk bok - 700 sider, men også denne leses raskt ut. Verken innhold eller form er nevneverdig krevende, men det underholder og rører. Bøkene passer på stranda eller et annet sted hvor man tåler å gå litt ut og inn av lesingen, men den er engasjerende nok til at man gjerne leser flere timer i strekk. Svak firer på terningen for denne også!