Sofia har fått jobb på den svenske ambassaden i Dhaka, og ektemannen Janne og deres to små barn følger med dit. De ser frem til å bo utenlands i noen år, men familiens møte med Bangladesh blir ikke helt som de hadde tenkt seg. De blir overveldet av mylderet av mennesker, den uendelige fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten.
Sofia sloss mot det tungrodde byråkratiet på ambassaden og innsikten om at bistandspengene ikke når frem dit de trengs mest, mens Janne mer og mer mister fotfestet. Hjemme var han en samfunnsengasjert lærer, her er han en rik utlending som utnytter den billige arbeidskraften.
Samtidig flykter to søstre fra landsbygda i Bangladesh. Hjemme i landsbyen går de begge en dyster fremtid i møte: å bli giftet bort til liv i underdanighet i ektemennenes hus. Hverken Nazrin eller Mina har tenkt å la seg fange i en kvinnerolle der de må finne seg i alt - til og med leve i frykt for å bli brent i hjel, slik storesøster Mukta ble.
De begir seg til Dhaka og havner i Sofia og Jannes hus. To kulturer møtes, en fattig og en rik. Kan verden forandres - før flommen tar dem?
Etter å ha nølt noen ganger - er dette en klisjefylt tidtrøyte eller ikke, valgte jeg altså å kjøpe den. På slutten av første kapittel angret jeg. Jeg syntes det var lite givende og det fenget meg ikke. Jeg prøver alltid å gi en bok ca 20% av sidene før jeg konkluderer og angrer ikke på at jeg ga den sjansen. Den vokser etter hvert, historien utvides og blir gripende. Jeg kjenner jo ikke bistandspolitikk fra innsiden, men tror at boka gir et troverdig inntrykk av hvordan det kan være å flytte med et håp om å endre verden og så ende med å måtte bestikke og resignere på mange fronter.
Fra selve boka:
Janne smilte. Endelig. Han hadde kjent en økende irritasjon over at Sofia jobbet sene kvelder og nærmest demonstrativt overlot hele ansvaret for huset til ham. Samtidig klarte hun ikke å la være å legge seg borti alt. Når hun dro til ambassaden i sjutiden om morgenen, etterlot hun lange lister med ting hun syntes at han skulle "ta tak i" og gule post it-lapper med påminnelser til ham. "Ikke glem alkoholkvoten!", "Ring Emma på den norske ambassaden for å avtale at barna møtes!", "Kan vi middag fredag?", "Double i tennis med britene lørdag?". Den siste uken hadde hun kommet hjem klokken ti om kvelden og sovnet med det samme.
Dermed så Janne frem til å få noen timers audiens med kona.
Språket er nokså enkelt og historien ikke veldig overraskende. Allikevel er boka helt klart lesverdig! En sterk firer fra meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar