Jeg møter rett som det er noen som sier de er glade for å være lærere. De er glade for at de slipper unna bråkete unger, de er glade for at de slipper å være tålmodige med dem som lærer sent. De er glade for at de slipper å gjenta det samme om og om igjen. De er glade for at de slipper å tørke snørr, tårer og neseblod. De er glade for at de slipper kravstore foreldre. Eller de er glade for at de slipper foreldre som krever masse av skoleverket og ingenting av ungene sine. Eller de er glade for at de slipper å se på at det finnes foreldre som faktisk ikke bryr seg om hva verken ungene eller foreldrene gjør.
For min egen del er jeg også glad jeg ikke er lærer. Jeg er glad jeg ikke har en jobb der det er vanskelig å slippe unna med å ha en dårlig dag på jobb, jeg er glad det ikke er jeg som må yte selv om jeg har hodepine og er forkjølet. Jeg er glad det ikke er jeg som diskuteres ved 20-30 middagsbord flere ganger i året. Jeg er glad det ikke er meg som er gjenstand for historiefortelling i åresvis. Jeg har kamerater som den dag i dag, et stykke inn i 40-årene kan snakke om hvordan puppene til læreren så ut da de hadde svømming på ungdomsskolen. Jeg ser på Facebook at lærere navngis og bedømmes mer enn 30 år etter at de hadde de vurderende som elever. Jeg er glad det ikke er min arbeidstidsordning som stadig er gjenstand for latterliggjøring. Jeg er glad et helt lokalsamfunn ikke tenker at de er meningsberettiget om hvorvidt internopplæringdager faktisk brukes til det de skal brukes til. Jeg er glad jeg ikke er lovpålagt å møte 25 unger med et tilpasset opplegg i alle timer jeg er på jobb.
Men aller mest glad er jeg for at jeg ikke er så viktig for så mange barns utvikling. Jeg får ofte spørsmål om hvorvidt jeg tar med meg min egen jobb hjem, om jeg blir søvnløs av det jeg møter i arbeidshverdagen. Min trøst er at min innsats nok kan være viktig, men jeg er ikke viktigst. Jeg tenker at læreren må ha vanskeligere for å trøste seg selv med det. Nest etter foreldrene er det vel få voksne som er viktigere for barns utvikling enn nettopp læreren.
Selv har jeg vært velsignet med hovedsakelig gode lærere i min tid som elev. Enda viktigere - jeg har vært velsignet med lærere som har sett meg, som har oppmuntret meg og som har satt pris på meg. Nå tror jeg nok at jeg i egenvurderingens lite objektive lys kan tillate meg å tro at jeg var en elev det var nokså lett å like. Skoleflink, nokså lydig og nokså blid og utadvendt. Noen unger klarer å skape positive samhandlingsmønstre med sine omgivelser. Det barnet som møter den voksne med positiv forventning, får positiv oppmerksomhet tilbake og blir bekreftet i at voksne liker ham.
En logoped jeg jobbet sammen med en gang uttrykte slik det når det gjaldt lese- og skriveopplæring "Nesten alle unger lærer å lese nesten uansett hvilken leseopplæring de utsettes for. Det er de som trenger noe ekstra som er målestokken på hvor god opplæringen er". Enda viktigere er det når det gjelder barnet som helhet, når det gjelder barnet som ikke møter den voksne med positiv oppmerksomhet. Eller enda verre, som reagerer med avvisning når den voksne gir ham positiv oppmerksomhet. Det er det samspillet som gjør at jeg er glad jeg ikke er lærer. Min eldste hadde de siste årene på barneskolen en flott lærer. Kravstor, streng og faglig flink. For min sønn som klarte seg bra, var hun en gave. Han har begynt på ungdomsskolen med masse faglig selvtillit og gode arbeidsvaner. Jeg tror faktisk at hun har bidratt til å utgjøre en stor forskjell for ham. Hvordan han ville vært med en annen lærer får vi naturligvis aldri vite, men nå tenker jeg at hun har bidratt til at han ikke bare gjør det bra, men veldig bra.
Det er det å være så viktig for så mange som gjør at læreryrket ikke tiltaler meg. Jeg husker fra min egen skoletid at jeg hadde en venninne som stort sett aldri ble likt av lærerne. Som voksen er det vanskelig å skjønne hvorfor. Hun var ikke den sterkeste faglig, men heller ikke en stor utfordring. Hun var ikke den mest stille i klassen, men jammen ikke den mest bråkete heller. Hun var ikke den letteste å få til å innordne seg, men begikk ikke de største regelbruddene. Allikevel tenker jeg nå at hun veldig sjelden ble mødd av lærere som så henne, som oppmuntret henne og som satte pris på henne. Hun har klart seg helt greit i etterkant, men jeg tror hun hadde kunnet klare seg enda bedre hvis hun ble møtt av lærerne på en litt annen måte.
Jeg er derfor takknemlig for de lærerne som ser mine unger, som applauderer for fremskrittene. Og så må jeg vel i større grad ta ansvar for at enkeltlærere forstår enkeltungen, både som mamma og som profesjonell samarbeidspartner. Det å skulle like alle er en stor jobb, men det å ikke vise så veldig godt hvem man liker og ikke liker, tror jeg er en rimelig forventning til lærere. Da må vi kanskje alle bidra slik at læreren møter enda flere med positiv oppmerksomhet og applaus? I tillegg til oppfølging hjemmefra, medfødte egenskaper og vennemiljø, er jo skolen den faktoren som i størst grad påvirker hvordan det går med ungene. Da må jeg nok hjelpe lærere som sliter i jobben, som synes enkelte er en for stor utfordring, som ønsker ungen dit pepperen gror. At ungen møter den ene læreren som ser henne som noe mer enn den umulige ungen, er kanskje det som gjør at hun klarer seg utmerket. Det må være ganske skremmende for lærerne. Og det er ganske imponerende de gangene det funker. Når læreren faktisk bedømmes i etterkant som den som gjorde at noen klarte seg bedre enn forventet, da blir jeg rørt og glad!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar