Tapashelg

På fredag var det foreldrefest for trinnet til midtimellomgutten og som på de fleste andre sånne fester, var instruksen å ha med seg noe til tapasbord. Jeg lagde dadler med bacon og det er vel kanskje den enkleste tapasretten man kan tenke seg. Et gitt antall dadler surres med en halv skive bacon hver. Legges i ildfast form med enden ned og stekes ved 200 grader i ca 20 minutter.


Med så mye godt som man får på sånne bord, ble jeg inspirert og fikk bestemt meg for hva som skulle serveres når vi fikk besøk i dag. Så da ble det kyllingvinger og chicken nuggets fra Mega og litt annen egenproduksjon.


Foccacciaen lagde jeg på samme måte som jeg pleier:
1.2 kg hvetemel
1 pk tørrgjær
1 ss "luftigere bakst" fra Møllerens
2 ss sukker
2 ts salt
9 dl vann
1.5 dl nokså nøytral olje
Hold igjen halvparten av oljen, bland alt det andre godt sammen. Bland i siste del av oljen og sett deigen til heving en time eller to. Ha i langpanne og stikk hull, risle over litt olivenolje og dryss på maldonsalt. Hev gjerne en runde til, men det er ikke viktig. Stekes ved 200 grader i 20 minutter.

Hvis du ikke har prøvd denne
anbefaler jeg deg å gjøre det!
Resultatet blir faktisk luftigare bakst!

Ailoi og pesto hører med når det er tapas!

Til aiolien brukte jeg to eggeplommer som jeg rørte sammen med litt salt og 1 ts sennep. Deretter spedde jeg med nøytral olje, forsiktig til å begynne med, men etter hvert kan det helles raskere i. Endte vel opp med å bruke ca 1.5 dl olje. Tilsatte deretter sitronsaft, mer salt, pepper og 2 hvitløksfedd.




I pestoen brukte jeg en potte med basilikum, 40 g pinjekjerner, 40 g parmesan, salt og ca 1 dl olivenolje. Blandes med food processor.








Til kjøttbollene denne gangen brukte jeg 400 g svinekjøttdeig, 400 g karbonadedeig, 1 dl strøkavring, 1/2 hakket rød chili, 2 fedd hvitløk, salt og pepper. Alt blandes godt sammen og formes til små kjøttboller som stekes til de er gjennomstekte. Altså ikke for høy varme...





Rekene ble laget av frosne scampi som ble blandet med hakket hvitløk, hakket chili og hakket ingefær. Tilsett litt sitron og litt vann og la alt marinere et par timer. Varmes deretter raskt i stekepanna.

Logikk?

Scene 1: et lite menneske står alene ved kjøkkenbenken. Idiotisk nok har noen plassert en kurv helt på kanten av denne benken. Oppi denne kurven har noen puttet masse brukte lyspærer. Kurven faller ned, alt oppi spres utover gulvet og minst fem lyspærer knuser. Det første det lille mennesket roper er "Det var ikke meg! Det var ikke meg! Det bare skjedde". Det store mennesket som er til stede begynner å kjefte og det lille mennesket begynner å gråte.
Man kan jo lure hva de tenker begge to. Det lille mennsket vet vel egentlig hvem det var som rev ned kurven og det store mennesket vet minst like godt at det var et uhell... 

Scene 2: et litt større lite menneske kommer hjem fra skolen med en liten melketann i lomma. Det store mennesket som er til stede tilbyr et glass slik at tannfeen kan finne tanna. Det lille mennesket forklarer "Jammen, jeg har jo så mange løse tenner nå at jeg skal spare dem på rommet mitt. Når jeg har mistet ti tenner skal jeg legge dem i et glass. Da får jeg jo 200 kroner og da kan jeg kjøpe en Beyblade. Det er viktig å gjemme tanna da, for tenk om tannfeen finner den og legger igjen bare 20 kroner, da har jeg kanskje brukt den opp før jeg mister flere tenner og da kan jeg ikke kjøpe noe kult"
Det store mennesket lurer på om det ikke hadde vært bedre å spare på 20-kroningene i stedet for bittesmå tenner, men klarer å holde munn og la den lille glede seg over den fantastiske planen. Så får vi håpe at tannfeen ikke finner tennene før det er meningen og ikke minst - at de ikke forsvinner på annet vis. De er ganske små de tennene. 

Scene 3: det samme litt større lille mennesket spør det store mennesket om han kan begynne på svømming. Det store mennesket sier at da må han velge mellom svømming og mudo. Det lille mennesket sier at da må han tenke seg litt om "Du skjønner det at noen ganger leker vi krig og sånt og da er det lurt å kunne noen triks. Det lærer jeg på mudo". Det store mennesket sier at det ikke er lov å bruke triks man har lært på trening når man leker med vennene sine. "Jammen, alle kan jo mange triks og jeg kan nesten ingen. Jeg er ikke flink til å leke krig en gang. Vil du at jeg bare skal være fangen, eller?"
Det store mennesket blir svar skyldig, men tenker at svømming kanskje ikke er så dumt. 

Scene 4: et stort lite menneske vil igjen la være å gå på en trening. Det lille store mennesket blir litt oppgitt og minner igjen om at det jo er betalt for disse treningene. Det store lille mennesket lurer på hva de 10 avtalte treningene kostet og regner kjapt ut hva det koster for de fem gangene han ikke har vært der. Det store lille mennesket tilbyr det lille store mennesket å få fratrekk i ukelønn for de gangene det betales uten at han er der.
Det lille store mennesket lurer på hva som egentlig skjedde nå. Det store lille mennesket tok den voksne helt på alvor når dette ble gjort til noe som handler om penger og plutselig synes ikke det lille store mennesket at det egentlig var det viktigste. 

I utviklingspsykologien lærte jeg om både moralutvikling og utvikling i logiske evner. Jammen godt å se at mine egne utvikler seg. Samtidig er det ikke til å se bort ifra at min egen logikk utfordres hyppig sammen med disse små, mellomstore og nokså store menneskene.

Tilbake i lesekroken

Jeg har egentlig bestemt meg for at jeg ikke skal lese krim. I hvert fall ikke på en lang stund, kanskje aldri. Men så kom påsken da og så var det disse bøkene av Lars Kepler. Jeg har lest "Ildvitnet" og jeg må si jeg skjønner hvorfor dette ekteparet som slett ikke heter Lars og heller ikke Kepler har blitt så mye lest.

Boka er lettlest, har en spennende intrige og er veldig underholdende. Nå begynte jeg jo på den tredje boka i en serie, så jeg antar det var noen henvisninger til tidligere ting jeg ikke forstod. Allikevel likte jeg den veldig godt. Ikke godt nok til å returnere til en krimleser tror jeg. Ikke nå i hvert fall. Synes det finnes så mange bra andre bøker at det vil jeg ikke prioritere. Hvis jeg allikevel skulle komme til å ferie- eller strandlese en krimbok igjen, ser jeg slett ikke bort ifra at det blir en av de andre Keplerbøkene. Terningkast 4

I "Glassrommet" av Simon Mawer begynner fortellingen i mellomkrigstidens Tsjekkia. Et ungt par, der han er en velstående jøde, får en moderne arkitekt til å tegne huset deres. De ønsker det nye, det rene, det åpne - et hus uten pynt og med store flater. Boka er nominert til Booker-pris, den er oversatt til mange språk og er lest av svært mange. Det er ikke alltid slik at mange lesere er ensbetydende med at noe er bra, men denne boka er virkelig verdt å lese!

Ekteskapet Viktor og Liesel beveger seg dels i en vakker og dekadent verden, dels i et ekteskap som har flere fasetter enn det kan se ut til ved første øyekast og dels i et Europa som i stadig større grad blir preget av nazismens fremvekst. Naturen, menneskene, verdensanskuelsene, kunsten og arkitekturen beskrives med et herlig levende språk. Hovedpersonene er troverdige i sine svik, sitt troskap, sine aspirasjoner, sine bestrebelser og sine drømmer. Anbefales varmt! Terningkast 6 tror jeg.

Engang blir jeg større...

Blant påskepynten fant jeg et dikt jeg fikk fra barnehagen da Midtimellomgutten var 2 år. Den gangen syntes jeg det var nesten som en floskel, tenkte at det var noe jeg ikke kom til å bry meg om, lurte på hvorfor alle barnehager måtte lage det samme og tenkte nok med min gravide mage at det å savne småbarnstiden, det hørte et annet liv til.

Nå er visst det andre livet kommet. Da jeg hang opp bildet med det lille avtrykket på og leste diktet, tenkte jeg vemodig at nå er småbarnstiden over. Midtimellomgutten er riktignok ikke veldig stor ennå, men helt klart større. Minstejenta er ikke liten hun heller, så småbarnstiden er over. Når jeg ser på den store gutten i huset, han som har vokst 15 centimeter det siste året, fått dypere stemme og som fortsatt sover når vi andre spiser lunch på fridager, da skjønner jeg at de brått er store alle tre. Foreløpig sier Midtimellomgutten at han nok skal flytte hjemmefra, men han skal ikke ha noen kjæreste. Han skal bo sammen med kameratene sine, det har de avtalt. Det er like greit at ingen av dem skal ha barn, for bleieskift er skikkelig ekkelt. Minstejenta har visst ikke tenkt å flytte hjemmefra i det hele tatt, hun skal alltid bo sammen med mamma. I hvert fall til vi vil bo for oss selv. Med en morfar på sykehjem og farmor og farfar som var skilt, har regelen blitt at eldre mennesker bor alene. Gode generaliseringsevner det - når alle aldre hun kjenner bor hver for seg, så er det jo sånn for alle!

Diktet? Det er sånn:

Det hender du blir lei deg 
fordi jeg er så liten. 
Jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten. 

Men hver dag blir jeg større.
Ja, en dag blir jeg stor. 
Og alle mine avtrykk
blir til svake spor. 

Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå 
hvor søte hender jeg hadde
den gangen de var små. 

Det littærere hjørnet

I bilen har jeg hørt "Gull" av Chris Cleave om paret Kate og Jake som begge er i verdenstoppen i velodromsykling og som begge drømmer om å avslutte karrieren med gull i OL på hjemmebane i London. Fortellingen dreier seg rundt de to og Kates argeste konkurrent og de to kvinnenes trener.

For meg handler fortellingen allikevel aller mest om Kates dragning mellom å satse på idretten og hennes ansvar som mor. Datteren Sophie er alvorlig syk og står i fare for å dø, men hun er aller mest opptatt av å skåne foreldrene sine. Jeg har grått mange tårer i bilen mens jeg har hørt om den lille 8-åringen som kaster opp i skjul for at hun ikke skal forstyrre foreldrenes treningsopplegg.

En flott bok. Jeg har heldigvis ingen egenerfaring med så syke barn, men det er lett å sette seg inn i hvor ufattelig skremmende det må være. Terningkast: 5

"Hjertet brenner" av Samuel Park utspiller seg i Sør-Korea der Soo-Ja lever i brytningen mellom de tradisjonelle forventningene til en kvinne og ønsket om å følge sine egne ønsker og prioriteringer. Hun ønsker å bli diplomat, men ender opp med å gjøre det foreldrene ønsker seg - å gifte seg med en ung mann. Som kona til den eldste sønnen i familien er det forventet at hun skal ta vare på hele svigerfamilien.

Sør-Korea er en helt fremmed arena for meg. Allikevel lar det seg godt gjøre å identifisere seg med Soo-Ja. Handlingen utspiller seg rett etter koreakrigen og landet skal "finne seg selv" på samme måte som hovedpersonen. Etter hvert som ektemannen utvikler sine mer ufordragelige sider, blir det tydelig at Soo-Ja har fått langt mindre ut av livet enn hun hadde ønsket seg og sett for seg. Ektefellen Min tar ikke noe ansvar og det blir opp til Soo-Ja å sørge for at de har mat på bordet og at de klarer seg. Hadde det ikke vært for datteren Hana og frykten for å miste henne, hadde Soo-Ja forlatt Min for lenge siden. Anbefales! Terningkast: 5

Bøker på reise

Med to åttetimers flyturer og et par kortere flyreiser på en uke rekker man å lese litt selv om programmet har vært tett.


"Når himmelen faller ned" er skrevet av Jennifer Cody Epstein. Fra før av har jeg lest "Maleren fra Shanghai" av samme dama. Likte nok maleren litt bedre, men også i "Når himmelen faller ned" beskrives Asia på en måte som vekker nyskjerrighet.

I boka beskrives en ung amerikansk soldat som er med på et mislykket bombeattentat i Tokyo en dag under andre verdenskrig og hans kjæreste som venter på ham hjemme. Bokas hovedperson er Yoshi som er 15 år da amerikanerne virkelig lykkes med et bombeattentat og halve Tokyo settes i brann og tusevis drepes.

Jeg har etter hvert lest en del bøker der handlingen utspiller seg i Europa under annen verdenskrig, dette er den første fra Japan for min del. Lettlest, fin og nokså kjapt glemt.
Terningkast: 4

I "Alle drar sin vei" av Wendy Guerra beskriver Nieva sin oppvekst på 70- og 80-tallets Cuba. Hun er barn av to nokså ustabile foreldre og dagboken er hennes eneste fortrolige. Nieva betyr snø og hun beskriver hvordan det oppleves at moren roper på snø mens de er på stranden og det er varmt.

At alle drar sin vei, henspeiler på hvordan mange cubanere forlater landet etter hvert som regimet strammer grepet om innbyggerne. Etter en opprivende rettssak om foreldreretten, må Nieva flytte fra moren og stefaren som har vært hennes omsorgspersoner og til faren, en mann som drikker mer enn han ivaretar og som glemmer at datterent trenger mat. Når Nieva kommer tilbake til moren, har den svenske stefaren måttet forlate Cuba og moren har latt Nievas bestevenninne flytte inn og overta Nievas klær og leker.

Boka er visst en prisvinner, men den fenget meg ikke 100%. Terningkast: 3



David Vann har skrevet "Legender om et selvmord". Roy er 15 år da faren skyter seg etter å ha mislyktes både som tannlege, med flere ekteskap og som sportsfisker. I boka kommer Roy stadig tilbake til hvordan farens liv var forutfor den skjebnesvangre hendelsen mens han prøver å forstå hvordan det kunne gå så galt. Han fantaserer også frem et alternativt handlingforløp der det i stedet er faren som opplever å miste noen på dramatisk vis.

Språket er bra, historien vond og engasjerende. Terningkast: 5

Brownies med karamell

200 g kokesjokolade
50 g smør
2 egg
2 1/2 dl sukker
75 g hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker


Smelt sjokolade og smør i mikro. Pisk eggedosis av egg og sukker. Rør i sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel, bakepulver og vaniljesukker og bland forsiktig sammen. Helles i smurt rund form og stekes ved 175 grader i ca 20 min.

1/2 dl fløte
1/2 dl sukker
1/2 dl lys sirup
1/2 dl melis
1 ss smør

Kok opp fløte, sukker og sirup. Kok ved lav varme i 30 min. Ta av fra varmen og tilsett melis og smør. Hell over kaka. Jeg strødde over sjokoladeknapper (hvite og mørke), små marshmellows og bittelitt salt.

Det er godt med is til. Vi hadde dessuten bringebær og mango.