Blant påskepynten fant jeg et dikt jeg fikk fra barnehagen da Midtimellomgutten var 2 år. Den gangen syntes jeg det var nesten som en floskel, tenkte at det var noe jeg ikke kom til å bry meg om, lurte på hvorfor alle barnehager måtte lage det samme og tenkte nok med min gravide mage at det å savne småbarnstiden, det hørte et annet liv til.
Nå er visst det andre livet kommet. Da jeg hang opp bildet med det lille avtrykket på og leste diktet, tenkte jeg vemodig at nå er småbarnstiden over. Midtimellomgutten er riktignok ikke veldig stor ennå, men helt klart større. Minstejenta er ikke liten hun heller, så småbarnstiden er over. Når jeg ser på den store gutten i huset, han som har vokst 15 centimeter det siste året, fått dypere stemme og som fortsatt sover når vi andre spiser lunch på fridager, da skjønner jeg at de brått er store alle tre. Foreløpig sier Midtimellomgutten at han nok skal flytte hjemmefra, men han skal ikke ha noen kjæreste. Han skal bo sammen med kameratene sine, det har de avtalt. Det er like greit at ingen av dem skal ha barn, for bleieskift er skikkelig ekkelt. Minstejenta har visst ikke tenkt å flytte hjemmefra i det hele tatt, hun skal alltid bo sammen med mamma. I hvert fall til vi vil bo for oss selv. Med en morfar på sykehjem og farmor og farfar som var skilt, har regelen blitt at eldre mennesker bor alene. Gode generaliseringsevner det - når alle aldre hun kjenner bor hver for seg, så er det jo sånn for alle!
Diktet? Det er sånn:
Det hender du blir lei deg
fordi jeg er så liten.
Jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten.
Men hver dag blir jeg større.
Ja, en dag blir jeg stor.
Og alle mine avtrykk
blir til svake spor.
Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå
hvor søte hender jeg hadde
den gangen de var små.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar