For en stund siden skrev jeg om mine små og deres årsaksforklaringer. I går hadde vi nok en ubetalelig kommentar. Minstejenta og jeg satt i bilen, skulle hente Midtimellomgutten i bursdag. Plutselig hylte hun i baksetet. Hun hadde en rips i nesa og fikk den ikke ut! Da vi stoppet bilen og jeg prøvde å hjelpe henne, var det åpenlyst at mine fingre ikke klarte å fikse noe hun ikke klarte selv. Jeg lurte på hvorfor hun hadde puttet den i nesa i det hele tatt og da var forklaringen "Den bare datt inn der, det var ikke jeg som gjorde det!"
Hun har hatt det med å putte ting i nesa den jenta. Husker en gang hun var liten og skrek mye av natta uten at vi fant ut av hva det var som plaget henne. Hun var så liten da at hun kunne forklare skrikingen med noe annet enn "Aua" Da jeg hentet henne i barnehagen dagen etter, fikk jeg høre at hun hadde vært i ulage der også. Inntil førskolelæreren skjønte at det var vondt i nesa, at det gjorde vondt når hun tok på neseveggen hennes. På innsiden satt en liten gråstein, kanskje ikke så rart det var vanskelig å sove. En stein med skarpe kanter er ikke den beste sengekameraten. Ikke i senga og i hvert fall ikke i neseboret. Den kom seg ut ved hjelp av en pinsett og nattesøvnen var sikret igjen.
De har puttet ting i nesa de andre to også. Små legoklosser, perler og annet som akkurat passer inn i et lite hull. Skjønner hvorfor putteleker er populære i grunn'. Men det er allikevel minstejenta som har vært ivrigst på putte-ting-i-nesa-leken. Hun likte aldri sånne puttekasser, kanskje det var for enkelt? I en lang periode puttet hun inn bollebiter, muffinssmuler eller en liten blit av en vaffel. Da var hun stor nok til å snakke om det. "Det lukter så godt og det er lett å putte sånne myke ting inn i nesa". Dessverre var det ikke så lett å få det ut, men det ble ingen store kriser av det så vidt jeg kan huske.
Hvordan det gikk med ripsen? Den kom ut av seg selv. Sammen med alt snørret som kom sammen med tårene fordi hun hadde mistet ripsen sin...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar