Buddha på loftet, rar liten bok

Jeg har hørt "Buddha på loftet" av Julie Otsuka. Jeg hadde hørt en del skryte av den, men hadde nok ikke hørt så godt etter. Det jeg fikk var nemlig temmelig uventet.

Fra baksiden:
En gruppe unge japanske kvinner er på vei over Stillehavet. I Amerika-koffertene har de pakket alt det de trenger for det nye livet: en silkekimono til bryllupsnatta, bomullskimonoer til hverdagsbruk, kalligrafipensler, tynne ark med rispapir, små messingbuddhaer, elfenbensfigurer av reveguden. Stuet sammen på tredje klasse sammenligner de bilder av mennene de har brevvekslet med og nå skal møte. Men på kaia i San Fransisco ser de ikke den staute unge mannen fra fotografiet. Mannen de skal gifte seg med er en fremmed, og det nye livet har ingenting med drømmene å gjøre. 

Jeg hadde ventet meg en bok med én hovedperson, i hvert fall en bok der enkeltmennesker vies oppmerksomhet etter tur. Det er jo vanligvis slik bøker pleier å arte seg. I stedet er det meste av boka beskrivelser nokså løsrevet fra enkeltskjebnene. Forfatteren forteller blant annet om hvordan disse kvinnene føder barna sine og det arter seg omtrent sånn: "Noen av oss fødte alene. Noen av oss fødte sammen med hele mannens familie. Noen av oss fødte med så store smerter at vi ønsket å dø. Noen av oss fødte raskt og enkelt og knyttet barnet til ryggen og gikk ut på jordene rett etter fødselen. Noen av oss fødte store barn som skrek med det samme de var født. Noen av oss fødte bittemå babyer som døde rett etter at de forlot fødselskanalen. Noen av oss visste at barnet var dødt før vi fødte det".

Boka fungerer faktisk veldig bra! I motsetning til forrige lydbok jeg hørte, hadde denne ingen problemer med å fange oppmerksomheten min. Anbefales. Terningkast fem fra meg.

Hvor ble du av, Bernadette?

Herlig med late soldager! Jeg har lest ferdig "Hvor ble du av, Bernadette?" av Maria Semple. Den har solgt veldig bra i USA og ble kåret til årets beste bok i USA og England i 2013. Nå er det jo ikke sånn at alt "alle andre" liker, nødvendigvis er veldig bra, men dette var morsomt og underholdende.

Fra bokomslaget:
En gang var Bernadette Fox en høyt ansett og prisbelønnet arkitekt i Los Angeles, men en traumatisk opplevelse sender henne og familien i eksil til Seattle hvor Bernadette mildt sagt har vanskelig for å passe inn: De andre mødrene ved datteren Bees skole går henne på nervene med sine fornuftige, går pasjefrisyrer, sin koffeinfrie økologiske kaffe og sine skvaldrende selvhjelpsgrupper - det politisk korrekte tyranniet driver henne omtrent til vanvidd. 

Med en økende sosial fobi forlater Bernadette nødig hjemmet. Hun har derfor hyret en virtuell assistent i India, som for 75 cent i timen ordner alle hennes ærender over nettet. For den menneskesky Bernadette blir situasjonen temmelig problematisk når hennes superbegavede datter vil inkassere belønningen sin for fremragende karakterer på skolen. For Bee ønsker seg en familietur til Antarktis - på et cruiseskip. 

For meg var dette først og fremst en morsom bok. Omslaget lover både latter og tårer, det var lite her som påkalte tårer. Den påkaller imidlertid ettertenksomhet rundt hvor lett det er å misforstå våre nærmeste og hvordan man kan tillegge den andre en rekke egenskaper fordi det er slik det passer oss best å se verden akkurat da. Fortellingen består av utskrift av mailer, av brev og av datterens tanker om det som skjer i tillegg til en tredjepersons beskrivelse av Bernadettes handlinger. En firer fra meg!

Hageglede 2014

Mandeltre 

 Det er så fantastisk med vår og sommer! Jeg som tror jeg ikke er vær- eller humørsyk, merker at sol og varme gjør noe med humøret. Hvert år blir jeg overrasket over mengden energi som melder seg når det blomstrer og blir grønt.

Japansk kirsebærtre

Rosehagtorn

I fjor gikk jeg til innkjøp av tre trær som skulle blomstre. Jeg hadde vel egentlig ingen forhåpninger om at alle skulle blomstre allerede året etter at de ble plantet, men det har de altså gjort! Mandeltreet blomstret aller først, deretter det japanske kirsebærtreet og nå når de begge er avblomstret, er det rosehagtornen som får blomster. Det blir jeg glad av!  


Årets store prosjekt sånn ellers har vært å få fasong på den lille kjøkkenhagen. Jeg har hatt pallekarmer og la treheller mellom dem. Dessverre slurvet jeg da trehellene ble lagt, så de var helt igjengrodde av vanlig gress og diverse ugress. Dermed måtte alle røskes løs, rengjøres og legges på plass igjen. Denne gangen med duk under, håper det holder ugresset i sjakk. I kassene er det plantet tomat, agurk, chili, jordbær, blåbær, plukksalat, ruccula, gulrøtter, sukkererter og diverse urter. Får se utover sommeren hva det blir av dette. Nå er jeg uansett fornøyd med at alt kom på plass! Nesten, espalieret til sukkerertene står på halv tolv foreløpig. 


I resten av hagen blomstrer det også. Ser ut til å bli masse epler i år og som tidligere år har vi ambisjoner om å få de presset til saft. Så får vi se om vi lykkes bede i år enn vi har gjort før... 

Da duene forsvant

Jeg har fullført "Da duene forsvant" av Sofi Oksanen som lydbok. Jeg likte forrige bok jeg leste av henne svært godt, men denne gangen strevde jeg med å holde tråden. Tror det først og fremst skyldes at jeg har jobbet mentalt med store spørsmål i det siste og at boka krever fullt fokus. Oksanen er ikke noe man leser uten å følge med.

I denne boka befinner vi oss i Estland under og etter andre verdenskrig. For meg er det som sitter best fast, hvor paranoid man blir under et regime der alle spionerer på alle og mange er villige til å angi både naboer og venner for å oppnå egne goder. 

Fra baksiden: 

Da duene forsvant er en stor fortelling om okkupasjon, motstand og forræderi; om et ulykkelig ekteskap; om kjærlighet og farlige forbindelser; om modige og svikefulle valg. Handlingen foregår i Estland under og etter andre verdenskrig. I 1041 jages sovjetmakten ut av landet, og tyskerne blir okkupantene. Tre år senere gjenerobrer sovjetstyrkene makten. På 60-tallet er kommnistregimet fast etablert med sitt nett av kontrollører og overvåkere. Tre personers liv er i sentrum: Motstandsmannen Roland kjemper for et fritt og uavhengig Estland. Hans fetter Edgar er kameleonen som alltid går dit makten er, og kan skifte identitet og lojalitet uten å nøle. Juudit er ulykkelig gift med Edgar, forelsker seg i en tysk offiser, og har bånd til den idealistiske Roland. 

Jeg likte boka godt selv om jeg strevde litt med å holde tråden underveis. En firer fra meg, vel vitende om at den kanskje egentlig er en femmer hvis jeg følger med. 

Rabarbrakake

Vi har rabarbra i hagen, men det er egentlig ingen her som er så glade i rabarbragrøt eller -suppe. Rabarbrapai går greit. I dag har jeg prøvd å omdanne en eplekakeoppskrift til rabarbrakake. Den ser ikke så veldig spennende ut, men jeg lagde noen muffins ved siden av, så jeg vet at den smaker ganske godt. Så da blir det kake på kollegene i morgen. 

6 egg
400 g sukker
300 g smeltet smør
400 g hvetemel
1.5 ts bakepulver
1.5 ts vaniljesukker
4-5 rabarbrastilker
1 pk ferdig vaniljekrem
sukker til å drysse på


Pisk egg og sukker til eggedosis. Bland i smeltet smør. Tilsett det tørre og bland godt. Has i smurt form. Eplene skrelles, skjæres i båter og legges tett i tett i striper i formen. Sprut vaniljekrem i striper over kaka, legg biter av rabarbra mellom. Dryss på sukker. Stekes ved 180 grader i ca 50 minutter. Serveres lunken, gjerne med is til.

Siste kapittel i tre akter

Mars
Det snør den natta. Kanskje er det et forvarsel om kulden vi skal kjenne. Verden er stille som døden

er, når den kommer noen timer etter. Det er rart å være vitne til hvordan pusten trekkes sjeldnere og sjeldnere. Det er tankevekkende å se hvordan øynene åpnes etter å ha vært lukket i flere dager. Han ser ikke på oss, tror jeg. Jeg tror allikevel han hører meg når jeg sier at han kan få slippe taket i livet, at han kan dra fra oss, at vi skal ta vare på hverandre. Før dette har våren kommet. Han har vært syk, han som har vært syk lenge. Han spiste ikke lenger. Han falt. Han måtte opereres. Han ble liggende. Han fikk lungebetennelse. De som har sett sånt tidligere, sa at nå var det nok ikke lenge igjen. Vi som var glade i ham, var der så mye vi kunne og ville. Han visste at han skulle dø. Vi visste at han skulle dø. 8-åringen krabbet nesten opp i senga hans og ville være så nær ham som mulig. Hun som har delt 50 år med ham og jeg delte den siste natta med ham. Det var uvirkelig å være vitne til at hans liv ebbet ut. Det var ufattelig vondt å vite at livet hans ebbet ut. Det var godt å vite at livet hans ebbet ut og at han ikke lenger skulle være et skall av seg selv, uten livsglede.



April
Det er sol den dagen. Hele verden stråler. Kirkerommet er fylt med blomster. Kirkerommet er fylt med enda flere mennesker. Den sosiale mannen, mannen med et stort nettverk, med mange bekjente, han får den avskjeden han ville ønsket seg. Hun synger så vakkert hun jeg har vokst opp sammen med. Hun synger den sangen mamma tenker på som deres. "Skynda dej, älskade, skynda att älska, dagarna mörkna minut för minut. Tend våra ljus, det er nära till natten. Snart är den blommande sommarn slut". Lillebroren som har mistet storebroren snakker om hvem han var som barn og ungdom. Datteren som ikke liker å snakke for store forsamlinger har skrevet dikt, som han også gjorde og leser det i kirken. Jeg har brukt dagene etter dødsfallet til å tenke gjennom hvem han var, hva han betydde for meg og andre og snakker om det i kirken. Å skulle oppsummere en mann, et liv, en ektefelle, en far, en bestefar, en slektning, en nabo en venn, i løpet av noen få minutter er vanskelig, men det er godt å kunne trekke frem en del av hva han var og hvem han var. For oss alle er det ufattelig at han ligger der, at han aldri kan komme tilbake. Hun som har mistet mannen sin, har bestilt et hjerte som bårebukett. Et hjerte med røde roser og liljekonvall. Akkurat de samme blomstene som i brudebuketten for 46 år siden. Liljekonvall som han kom hjem med hver vår etter det.

Mai
Det regner den dagen. Hele verden er grå, kald og trist. Vi finner stedet, det lille dype hullet der
levningene hans skal ned. Hun senker urnen med asken mens det grå regnet siler og vi andre er tause vitner. Det er ikke noe storslagent ved dette, det er trist og ugjenkallelig og ingen sier noe. De to yngste i følget ser undrende ned i hullet og følger bestefaren med blikket. Jeg gledes tross alt over våren som har kommet tidlig i år og som gjør det mulig å legge en bukett med liljekonvall på den grå og våte leiren. Mamma har med seg roser og dermed er det allikevel mer komplett. Senere på dagen kommer det hvite korset på plass og jeg kommer tilbake med blå stemorsblomster. Blå blomster på graven til ham som bestandig kjørte rundt med en blå H på bilen sin. Regnet siler fortsatt og verden er fortsatt grå.

Mellom disse aktene har verden gått videre. Det har vært sol, det har vært konfirmasjon. Det har blitt bakt kaker, spilt fotballkamper, klær er vasket og middag er spist. Det er vel akkurat sånn livet er. Tross store og små begivenheter, går tilværelsen videre. Tross det vonde tapet, er det fint å feire konfirmasjon. Det skal regne, det skal være sol og det skal snø igjen. Jeg skal plukke liljekonvall og tenke på ham som ikke lenger kan plukke dem. 

Smashkake

Forrige helgs konfirmant er veldig glad i Smash og denne kaka var derfor som lagd til ham. Oppskriften til denne kaka fant jeg i Aftenpostens magasin Bake. Jeg syntes det ble for mye krem og for lite sjokolade, så neste gang må den modifiseres litt.

Kakebunn
4 eggehviter
3 dl sukker
40 stk Ritz-kjeks

Pisk eggehvitene stive. Tilsett sukker gradvis og pisk videre til tykk marengs. Knus kjeldene til smuler. Her funker en pose, et kjevle og en 6-åring perfekt. Vend kjekssmulene inn i marengsen. Stekes i to runde former, ca 24 cm i diameter med bakepapir i bunnen ved 175 grader i 25 min. 

Sjokoladekrem
4 eggeplommer
3 ss sukker
60 g smør
200 g kokesjokolade

Smelt smøret i en liten kjele. Tilsett sjokolade i biter og la den smelte sammen med smøret. Ta av varmen og tilsett sukker og eggeplommer. Avkjøl kremen til passe konsistens og smør på toppen av begge kakebunnene (de må være avkjølte først)

Fyll og pynt
5 dl vaniljekrem
3 dl kremfløte
Litt sukker
100 g hakket smash i grove biter

Montering 
Legg den ene kakebunnen på et fat og fordel vaniljekrem over. Dryss over halvparten av smashen. Legg på den andre kakebunnen. Pisk kremfløten til krem med litt sukker og fordel over kaka. Dryss over resten av smashen.