lørdag 31. desember 2011

Kinesiske innvandrere i New York

Jeg har lest noe som vel er enda en jentebok. Når jeg tenker etter, hva er det som ikke er jentebøker egentlig? Mannen og jeg har delt ganske mange krimbøker, noen fantasybøker og Shantaram. Lite ellers tror jeg. Det er vel bare sånn at damer leser flere bøker og dermed blir det flere jentebøker.

"Midt imellom" av Jean Kwok handler om en 12-årig jente som kommer flyttende til New York fra Hong Kong. De kommer fra fattigdom og flytter til enda mer fattigdom. Hovedpersonen er skoleflink og får som mål å skape en bedre tilværelse for seg og moren. Jeg tror dilemmaene hun beskriver, mellom det å ville være amerikansk og det å opprettholde det kinesiske, er relevant for alle innvandrere.

Jeg likte boka godt! Underholdende, bra språk og fine beskrivelser.

fredag 30. desember 2011

2011 er snart slutt

Enda år er snart slutt! I tilbakeblikk er det de triste hendelsene og beskjedene som står frem. Svigerfar som døde, pappa som måtte flytte på sykehjem, to venninners mødre som ble alvorlig syke, mye motgang på jobben og selvfølgelig 22. juli. Det føltes helt galt å være i Spania mens nyhetene rullet over oss og jeg syntes jeg burde vært hjemme og gjort nytte for meg. Allikevel føles det ikke som om 2011 har vært et trist år. Det har vært et år med hverdager, et år med unger, jobb, trening, familie, hus og plikter. Og jeg har likt det! Jeg liker at ungene vokser til, at midtimellomgutten har blitt skolegutt og ser ut til å beherske det, jeg liker at storebroren får prepubertale nykker og at jeg utkonkurreres av den søte jenta i parallellklassen. Jeg liker at lillesøsteren spør "hvorfor det?" hele tiden og minner meg om det jeg leste om 4-åringene. De stiller 400 spørsmål i døgnet! Våre barn trekker ikke det snittet ned i hvert fall! Jeg liker å tenke at det betyr at vi er tilgjengelige for dem, at de er vitebegjærlige og at det vil gå dem godt i livet. Jeg liker at jeg kjenner at mannen og jeg er et team og jeg liker at vi gjenfant kjæresteriet på en fjelltur i høst. Jeg liker at vi gjorde egne bange anelser til spott og viste at vi faktisk kunne kose oss alle fem i to uker uten å reise på ferie sammen med noen andre. Jeg liker rett og slett livet! Jeg liker familien, vennene, jobben, kollegaene, treningen, nabolaget og livet mitt. 



I morgen får vi besøk og menyen er klar. Gjestene medbringer suppe til forrett. Til hovedrett blir det kalkun. Den skal serveres med rødløkkompott, søtpotetgrateng, ovnsstekte poteter, stuffing i form av serranoskinkedekkete kjøttboller, foccaccia, asparges og saus. Til dessert blir det sjokoladefondant, vaniljeis og bringebær.

Godt nyttår! Jeg satser på at 2012 blir et minst like fint år som 2011 har vært.

onsdag 28. desember 2011

Flere bøker

Østenfor solen
Boka er skrevet av Julia Gregson og handler om kvinners stilling i det britiske India i overgangen mellom 1920- og 30-årene. En herlig bok egentlig, men jeg anbefalte den allikevel ikke til mannen da han hadde lest ut sin bok. Tror den passer best for damer.

Fruen av Saranno
"Fruen av Saranno" er skrevet av Marina Fiorato (henne med Glassblåseren fra Murano) og handler om da en av Leonardo da Vincis favorittelever, Bernardino Luini får i oppdrag å male noen fresker i en kirke. For meg som er veldig glad i Italia, ble dette en herlig blanding av historieopplæring, det romantiske og det italienske. Nok en jentebok!

Granateplene
"Granateplene" er skrevet av Sue Monk Kidd og Ann Kidd Taylor og er en fortelling om deres mor-datter-relasjon. Generasjonsutfordringer og -gleder beskrives både fra den middelaldrende og den unge kvinnens perspektiv. Litt usikker på hva jeg tenker om den hvis jeg skal være ærlig. Deler engasjerer meg mye, noe blir ganske rart for meg. Jeg er ingen stor tilhenger av drømmetydning for eksempel og det er mange drømmer i denne boka som tillegges stor vekt.

Frøken Smillas fornemmelse for snø

Endelig har jeg også lest "Frøken Smillas fornemmelse for snø" av Peter Høeg. Jeg har verken sett den på kino eller lest den før, nå har jeg hørt den på lydbok på mine atskillige turer mellom heim og jobb. Intelligent, engasjerende og morsom. Ikke visste jeg at det heter i Grønland! Jeg har alltid tenkt at det er Grønland, men her er det altså konsekvent bruk av i. Ikke visste jeg at man kunne vite så mye om is heller. Hun vet jo mer om is enn om snø denne Smilla. For de av dere som er like treige som meg og ennå ikke har fått med dere denne boka - anbefalingen er overbrakt!

Der jorden reiser seg

Jeg blar meg bakover i min litterære hukommelse. I november leste jeg ferdig "Der jorden reiser seg av Andurha Roy, en indisk bok. En kvinne mister sin mann, en mann hun har ofret "alt" (i hvert fall familie, religiøs tilknytning og kastetilhørighet) for å få gifte seg med. Uten ham har hun behov for å komme seg vekk og får jobb som lærer i en fjellandsby ved foten av Himalaya. Ingen lykkelig bok egentlig selv om den har sine lyse sider, men fin allikevel.

Julepynt

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i julepynt. Eller, jeg synes det er stas å finne frem og hyggelig en dag eller to, men så begynner jeg å synes at det er for mye, at det er rotete og jeg gleder meg til å ta det bort. I år har jeg bare kjøpt én ny engel og synes det er litt lite. Neste år får det bli noen ekstra for dette året i tillegg til de jeg fortjener i 2012.

Det jeg imidlertid har kjøpt i år, er trollhassel. Midtimellomgutten lurte på hva i all verden jeg skulle med de krøllete greiene. Han mente det så greit ut når de først kom opp over spisebordet. Hun som for tiden er Emma Tvertimot syntes ikke det var fint. Ikke greinene, men hjertene. Jeg hater hjerter, kunne hun fortelle! Jeg er fornøyd selv da, det ble bra synes jeg!

Da juletreet skulle pyntes ba Storebroren om å bli fritatt, Midtimellom deltok med liv og lyst og hun som skifter mellom sol og regn flere ganger i timen, deltok en stund. Treet ble bra det. Jeg ser at diverse venninner har et tre som er mange hakk mer stilfullt enn vårt, men det er i hvert fall et familietre det vi har. Midtimellom er strålende fornøyd og har kommentert det flere ganger den siste uka. Pus elsker å ligge under det, så hun kommer i hvert fall til å savne det når jula er over.

Julegodteri


I år lagde jeg flere typer konfekt. Fjorårets slager med salt og knust Smash ble gjentatt. I tillegg prøver jeg meg stadig frem for å finne den perfekte konfekt med hvit sjokolade. I år ble den laget med mokkatrøffel. Helt OK, men ingen fulltreffer. De to nye for året er jeg imidlertid fornøyd med, begge med mørk sjokolade. Den ene med myk karamell og den andre med bringebærgele.

Det hjelper selvfølgelig å ha konfektformer, da ser det fint ut selv om det ikke er så avansert.

Julelesing


Rett før jul leste jeg ferdig "Et slag i ansiktet" av Christos Tsiolkas. Historien fortelles gjennom åtte fortellerstemmer og perspektiv og språk varieres troverdig med fortellerens kjønn, alder og bakgrunn. Imponerende! Handlingen starter med at en mann slår et barn i et hageselskap, en uoppdragen og ufordragelig unge. De ulike fortellerne oppfatter både foranledningen og selve handlingen forskjellig og også det som skjer i etterkant. Virkelig narrativ terapi i praksis.

Jeg begynte med norske bøker, utvidet med svenske, danske, en og annen finsk, engelske, amerikanske og også noen spanske, italienske og franske. Etter hvert har jeg lest søramerikanske, kinesiske, japanske, arabiske, indiske og sørafrikanske bøker. Hvor mange australske bøker har jeg egentlig lest? Ingen, så vidt jeg kan huske. Før altså "Et slag i ansiktet". Hva kan det komme av, mon tro? Er det for langt fra Australia til Norge i vår tidsalder? Var det for mange ikke-skrive-kyndige som befolket Australia? Jeg har i hvert fall innsett at det er en del av verdenslitteraturen som ikke har nådd nattbordet mitt og skal se etter australske bøker også neste gang jeg drar i bokhandelen.



2. juledag leste jeg "Huset jeg elsket" av Tatiana de Rosnay, samme forfatter som har skrevet "Saras nøkkel". At den ble lest ut på én eneste dag, sier vel sitt. Lettlest, engasjerende og tynn. Det er noe med disse damebøkene som raser rundt verden. De er som regel rørende, språket er enkelt og handlingen likeså. Der "Saras nøkkel" rørte meg, var imidlertid ikke dette huset like engasjerende for meg.

Handlingen utspiller seg i Paris på 1860-tallet da keiseren skulle bygge en storslått by og derfor måtte rive mye av den opprinnelige bebyggelsen. Det har jeg forsåvidt ikke tenkt på - at de brede avenyene og flotte fasadene kom på bekostning av noe opprinnelig og at det kostet noe for dem som allerede bodde der. Boka anbefales dersom du vil underholdes raskt og enkelt, men det er ingen litterær innertier dette. For meg i hvert fall. Den selger i bøtter og spann, men det hjelper selvfølgelig at forfatteren gjorde suksess med "Saras nøkkel".