The Girl who Came Home

Mannen min og jeg leser ganske mange bøker vi begge liker. Det er noen av hans bøker som er helt uaktuelle for meg, av typen historiebøker om Djengis Khan. Og så leser jeg noen jeg ikke kunne drømme om å anbefale for ham. "The Girl who Came Home" av Hazel Gaynor er en slik bok. Grunnen til at jeg ikke ville anbefalt den for min mann, er at det er for mye kjærlighets-beskrivelser og at den rører i hvert fall meg. Han mener at det å lese en bok man gråter av, ikke er å foretrekke. Hvis han ser at jeg gråter av en bok, kan man være sikker på at han velger den bort.

Fra forlagets omtale:

Inspired by true events, the New York Times bestselling novel The Girl Who Came Home is the poignant story of a group of Irish emigrants aboard RMS Titanic—a seamless blend of fact and fiction that explores the tragedy's impact and its lasting repercussions on survivors and their descendants.

Ireland, 1912. Fourteen members of a small village set sail on RMS Titanic, hoping to find a better life in America. For seventeen-year-old Maggie Murphy, the journey is bittersweet. Though her future lies in an unknown new place, her heart remains in Ireland with Séamus, the sweetheart she left behind. When disaster strikes, Maggie is one of the lucky few passengers in steerage who survives. Waking up alone in a New York hospital, she vows never to speak of the terror and panic of that terrible night ever again.

Chicago, 1982. Adrift after the death of her father, Grace Butler struggles to decide what comes next. When her Great Nana Maggie shares the painful secret she harbored for almost a lifetime about the Titanic, the revelation gives Grace new direction—and leads her and Maggie to unexpected reunions with those they thought lost long ago.

Så vidt jeg vet er ikke denne oversatt til norsk. Jeg vil tro den er overkommelig for mange på engelsk. Både handlingen og språket er lett å gripe.

Jeg synes det er for mange av bøkene jeg leser har en oppbygning der historien veksler mellom nåtid og fortid. Ofte blir jeg litt utålmodig av at det veksler akkurat når jeg er opptatt av den ene historien, og det tar litt tid før den andre fenger. Sånn er det med denne også.

En bra bok, i hvert fall helt grei. En firer på terningen fra meg.

Call of the Kiwi - Kivien kaller

Den tredje boka i Sarah Larks trilogi fra New Zealand kommer på norsk om kort tid. I norsk oversettelse heter den "Kivien kaller", på originalspråket "Call of the Kiwi". Bøkene er frittstående oppfølgere, det er altså ingen forutsetning å ha lest de første to for å ha glede av denne, men jeg tror det vil fungere dårlig å lese dem i feil rekkefølge.

Fra forlagets omtale:
1907: Gloria, Gwyneiras oldebarn, har vokst opp på idylliske Kiward Station, der hun har fått utfolde seg blant dyr og mennesker. Men nå har foreldrene bestemt at det er på tide at hun blir en lady, og sender henne på kostskole i England. Gloria mistrives fra første stund, og begynner å legge planer for hvordan hun skal komme seg tilbake til sitt elskede New Zealand. Ingenting kan stoppe henne, og hun legger ut på en farlig reise. Det skal forandre henne for alltid. Kivien kaller er en uforglemmelig historie om mot, kjærlighet, vilje og utholdenhet - på et bakteppe av en verden i forandring, og er tredje og avsluttende bok i Sarah Larks fengslende familiesaga fra New Zealand.

Også dette er en tykk bok - 700 sider, men også denne leses raskt ut. Verken innhold eller form er nevneverdig krevende, men det underholder og rører. Bøkene passer på stranda eller et annet sted hvor man tåler å gå litt ut og inn av lesingen, men den er engasjerende nok til at man gjerne leser flere timer i strekk. Svak firer på terningen for denne også!

Maorienes sang

Sarah Lark har skrevet en trilogi om nybyggerne på New Zealand. Jeg tror bøkene fint kan leses frittstående, men det er også en oppbygning over tid som nok gjør at det er aller best å lese dem i riktig rekkefølge. "Maorienes sang" er bok nummer to i serien. Den norske oversettelsen er på 700 sider, alle tre bøkene er tykke og gode. Jeg har lest den på engelsk og originaltittelen er "Songs of the Spirit". Jeg synes originaltittelen i større grad avspeiler bokas tema, men det er jo ikke det vesentligste. Selve oversettelsen var OK for den første boka i hvert fall, så da er den det sikkert for denne også.

Fra forlagets omtale:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke - og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder. Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land - en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Etter å ha lest den første; "Den lange hvite skyens land", var jeg litt i tvil om jeg skulle lese de andre to. Tanken var at dette er kjapt og litt for lettvint. Det tenkte jeg nok da jeg leste "Maorienes sang" også, men det er lettlest, rørende og underholdende. Akkurat passe ferielitteratur med andre ord. Jeg gir den en svak firer på terningen.

Last Train to Istanbul

Ayse Kulin er en av Tyrkias mest leste forfattere. Så vidt jeg kan se er ingen av bøkene hennes oversatt til norsk. Boka "Last Train to Istanbul" ga meg absolutt lyst til å lese flere av bøkene hennes, så jeg har lastet ned "Rose of Sarajevo" også.

Fra omtalen av denne boka:
International bestseller by one of Turkey’s most beloved authors 

As the daughter of one of Turkey’s last Ottoman pashas, Selva could win the heart of any man in Ankara. Yet the spirited young beauty only has eyes for Rafael Alfandari, the handsome Jewish son of an esteemed court physician. In defiance of their families, they marry, fleeing to Paris to build a new life.

But when the Nazis invade France, the exiled lovers will learn that nothing—not war, not politics, not even religion—can break the bonds of family. For after they learn that Selva is but one of their fellow citizens trapped in France, a handful of brave Turkish diplomats hatch a plan to spirit the Alfandaris and hundreds of innocents, many of whom are Jewish, to safety. Together, they must traverse a war-torn continent, crossing enemy lines and risking everything in a desperate bid for freedom. From Ankara to Paris, Cairo, and Berlin, Last Train to Istanbul is an uplifting tale of love and adventure from Turkey’s beloved bestselling novelist Ayşe Kulin.

Ved siden av at dette er en fin fortelling om kjærlighet og familiebånd, lærte jeg mye nytt om Tyrkias rolle under andre verdenskrig. Ikke visste jeg at de holdt seg såkalt nøytrale helt til 1945, og at et tyrkisk pass ga fritt leide gjennom et Europa i krig. Dette er en bra bok synes jeg! Terningkast fem fra meg. 

The Almond Tree

Jeg har lest "The Almond Tree" av Michelle Cohen Corasanti, eller "Mandeltreet" som den heter i norsk utgave. På forsiden av den norske utgaven står det at det er en storslagen beretning av samme kaliber som "Drageløperen". Det er jeg enig i, men bortsett fra geografisk nærhet er det ikke så mye som ligner i de to bøkene.

Fra forlagets omtale:

Mandeltreet er en gripende og sterk beretning, som også er full av håp og optimisme. 1955. I en fattig palestinsk landsby, underlagt israelsk militærstyre, blir den 12 år gamle Ichmad vitne til at lillesøsteren på grusomt vis blir drept av en landmine. Kort tid etter blir faren arrestert, og familiens levebrød, den frodige appelsinlunden, og hjemmet deres konfiskeres. Familien tvinges til et liv i fattigdom - et liv preget av frykt og uvisshet. Ichmad er fast bestemt på å forsørge familien, og han får etter hvert et universitetsstipend. Dette fører ham ut i en verden hvor han møter mange fordommer, men som også gir ham store muligheter.

Dette er virkelig en av de bedre bøkene jeg har lest i sommer. Jeg har smilt, jeg har grått og jeg har latt meg engasjere. Ichmad er en person jeg virkelig gripes av, og det gjør det ekstra relevant at konflikten i Palestina dessverre fortsatt er høyaktuell, 60 år etter at denne fortellingen begynner. Boka har på et vis et biografisk skjær og jeg lurte på om den beskriver reelle hendelser, men det gjør den jo ikke. 

Originalspråket er engelsk, og den er godt skrevet. Som alltid vil jeg anbefale å lese den på engelsk hvis man behersker det. Anbefales uansett varmt! Terningkast fem fra meg. 

Fatimas hånd

Jeg syntes "Havets katedral" av Ildefonso Falcones var en fantastisk bok, og gledet meg derfor til å lese "Fatimas hånd". Jeg kjøpte den da den nettopp hadde kommet ut, men ga meg etter kanskje 200 sider. Den gangen tenkte jeg at det var timingen det var noe galt med, og at jeg sikkert egentlig likte boka.

I min leting etter lydbøker som passer til meg, kom jeg over tittelen igjen og tenkte at nå passet det sikkert bedre. Denne gangen holdt jeg ut ca 2/3 før jeg igjen konkluderte med at dette ikke er min bok.

Fra forlagets omtale: Etter årevis med undertrykkelse gjør de spanske muslimene - moriskene eller maurerne - opprør mot sine kristne undertrykkere. Blant opprørerne er også den unge Hernando, sønn av en maurisk kvinne og presten som voldtok henne. Han ønsker å redde sitt folk og sin kultur fra undergangen, og at de skal få frihet og respekt. Men oppstanden utvikler seg snart til en blodig religionskrig der begge parter begår brutale og grusomme overgrep. Hernando ser det som sin livsoppgave å forsøke å skape harmoni og toleranse mellom de to kulturene. Han treffer modige Fatima, hans livs store kjærlighet, som gir ham styrke til å holde ut og ikke gi opp den vanskelige oppgaven.

Når jeg leser dette tenker jeg igjen at dette burde vært en bok for meg. Jeg liker forfatteren og jeg liker kombinasjonen av fiksjon og historieformidling. Men så synes jeg altså det er kjedelig, jeg lar meg ikke begeistre av historien og ikke av Hernando.

Jeg har jo ikke fullført, og burde sikkert ikke vurdere boka siden jeg ikke vet hva jeg snakker om fullt ut. Allikevel synes jeg det sier mye om boka at jeg har måttet gi opp ufullført to ganger. Når jeg foretrekker P4 fremfor en bok i bilen, da er det kjedelig. Terningkast 2 fra meg.