Siste kapittel i tre akter

Mars
Det snør den natta. Kanskje er det et forvarsel om kulden vi skal kjenne. Verden er stille som døden

er, når den kommer noen timer etter. Det er rart å være vitne til hvordan pusten trekkes sjeldnere og sjeldnere. Det er tankevekkende å se hvordan øynene åpnes etter å ha vært lukket i flere dager. Han ser ikke på oss, tror jeg. Jeg tror allikevel han hører meg når jeg sier at han kan få slippe taket i livet, at han kan dra fra oss, at vi skal ta vare på hverandre. Før dette har våren kommet. Han har vært syk, han som har vært syk lenge. Han spiste ikke lenger. Han falt. Han måtte opereres. Han ble liggende. Han fikk lungebetennelse. De som har sett sånt tidligere, sa at nå var det nok ikke lenge igjen. Vi som var glade i ham, var der så mye vi kunne og ville. Han visste at han skulle dø. Vi visste at han skulle dø. 8-åringen krabbet nesten opp i senga hans og ville være så nær ham som mulig. Hun som har delt 50 år med ham og jeg delte den siste natta med ham. Det var uvirkelig å være vitne til at hans liv ebbet ut. Det var ufattelig vondt å vite at livet hans ebbet ut. Det var godt å vite at livet hans ebbet ut og at han ikke lenger skulle være et skall av seg selv, uten livsglede.



April
Det er sol den dagen. Hele verden stråler. Kirkerommet er fylt med blomster. Kirkerommet er fylt med enda flere mennesker. Den sosiale mannen, mannen med et stort nettverk, med mange bekjente, han får den avskjeden han ville ønsket seg. Hun synger så vakkert hun jeg har vokst opp sammen med. Hun synger den sangen mamma tenker på som deres. "Skynda dej, älskade, skynda att älska, dagarna mörkna minut för minut. Tend våra ljus, det er nära till natten. Snart är den blommande sommarn slut". Lillebroren som har mistet storebroren snakker om hvem han var som barn og ungdom. Datteren som ikke liker å snakke for store forsamlinger har skrevet dikt, som han også gjorde og leser det i kirken. Jeg har brukt dagene etter dødsfallet til å tenke gjennom hvem han var, hva han betydde for meg og andre og snakker om det i kirken. Å skulle oppsummere en mann, et liv, en ektefelle, en far, en bestefar, en slektning, en nabo en venn, i løpet av noen få minutter er vanskelig, men det er godt å kunne trekke frem en del av hva han var og hvem han var. For oss alle er det ufattelig at han ligger der, at han aldri kan komme tilbake. Hun som har mistet mannen sin, har bestilt et hjerte som bårebukett. Et hjerte med røde roser og liljekonvall. Akkurat de samme blomstene som i brudebuketten for 46 år siden. Liljekonvall som han kom hjem med hver vår etter det.

Mai
Det regner den dagen. Hele verden er grå, kald og trist. Vi finner stedet, det lille dype hullet der
levningene hans skal ned. Hun senker urnen med asken mens det grå regnet siler og vi andre er tause vitner. Det er ikke noe storslagent ved dette, det er trist og ugjenkallelig og ingen sier noe. De to yngste i følget ser undrende ned i hullet og følger bestefaren med blikket. Jeg gledes tross alt over våren som har kommet tidlig i år og som gjør det mulig å legge en bukett med liljekonvall på den grå og våte leiren. Mamma har med seg roser og dermed er det allikevel mer komplett. Senere på dagen kommer det hvite korset på plass og jeg kommer tilbake med blå stemorsblomster. Blå blomster på graven til ham som bestandig kjørte rundt med en blå H på bilen sin. Regnet siler fortsatt og verden er fortsatt grå.

Mellom disse aktene har verden gått videre. Det har vært sol, det har vært konfirmasjon. Det har blitt bakt kaker, spilt fotballkamper, klær er vasket og middag er spist. Det er vel akkurat sånn livet er. Tross store og små begivenheter, går tilværelsen videre. Tross det vonde tapet, er det fint å feire konfirmasjon. Det skal regne, det skal være sol og det skal snø igjen. Jeg skal plukke liljekonvall og tenke på ham som ikke lenger kan plukke dem. 

Å lukke en dør som ikke kan åpnes igjen

Minstejenta har tegnet bestefar i graven. Sola skinner
og det vokser blomster på graven. Han er i det sorte og
vi andre er der oppe i lyset sammen med blomstene. 

I går ble det lukket en dør som ikke kan åpnes igjen. Egentlig ble den lukket 19. mars, men i går ble døra låst. Da kisten ble satt i bilen, døra lukket og baklysene forsvant, da ble døra låst og det er ikke mulig å åpne den igjen.

Jeg velger å tenke at det er et vindu i den døra. Det er et blankpusset glass vi kan se gjennom. Vi kan se tilbake på ham, vi kan huske det vi vil huske. Gjennom vinduet kan jeg fortsatt være sammen med pappa når jeg har behov for det. Jeg er glad for bildene, både de på papir og de som finnes i meg. De kan hjelpe meg å ha vinduet så blankt som jeg har behov for.

I dag er vinduet stort. Jeg tenker på alt som har vært og sørger over alt som ikke kan bli. Jeg tenker på vitser, husker teltturer, blomster, fotballkamper og bryllup. Jeg ser for meg den friske mannen, han som syklet, som løp, som gikk på ski, som stupte fra de høyeste klippene og som spilte fotball med barnebarnet.

Å avslutte livet er vel like selvfølgelig som å påbegynne det. De siste ukene har jeg kjent på den samme uvirkelighetsfølelsen jeg har kjent på etter at mine barn har blitt født. Det er helt ufattelig at livet går videre, at folk interesserer seg for fotballkamper, været og generalsekretærer mens jeg står midt oppe i det dramatiske. Mens jeg takler de store tankene, er andre opptatt av hva de skal ha til middag og hvem som skal kjøre på trening i dag. Det paradoksale er jo at jeg selv også kan tenke på hverdagslogistikken samtidig som jeg tenker på hva mine siste ord til pappa skal være. Nå er de sagt de ordene og det føles godt.

Kjære pappa. Vi har mistet deg så lenge. Allikevel føles det så skrekkelig vondt å vite at vi nå har mistet deg for alltid.

Toleranse er en sjelden fugl?

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg av en jente jeg kjenner. Eller kjenner til, er det kanskje riktigere å si. En kul dame synes jeg. En dame med bein i nesa og utradisjonelle livsvalg. En som også som jente skilte seg ut. En jeg trodde var en som blåste i hva andre mente om henne. Og så fikk akkurat dette blogginnlegget meg til å føle meg undelig kjedelig, skrekkelig konform og totalt uinteressant. Hennes beskrivelse av seg selv som David mot Goliat, skapte sterkere skiller i verden enn dem jeg trodde verden trenger.

Jeg er bare en dame med bein i nesa og tradisjonelle livsvalg. En jente som spilte fotball, som aldri fikk anmerkninger, som skygget banen da de andre prøvde lettere rusmidler. Som har hus, katt, hage og garasje med to biler. Tre barn og en grei mann. Jobb, regninger og A4-livet mitt, som jeg trives så godt med. Det å lese om "opprørere", å snakke med folk som har strevd, å bli konfrontert med at andre virkelig tisser i motvind og blir klissvåte, burde gjøre meg fornøyd, burde gi meg det mentale klappet på skulderen. I stedet gir det meg ofte en følelse av at det er de våte som har skjønt meningen med livet, at jeg er en som får alt for lett og som tar alt for lett på ting. Det kan få meg til å føle meg enkel kognitivt og lettvint følelsesmessig.

I boka jeg leser nå ("En overflødig kvinne", mer om denne når den er ferdiglest) uttrykker hovedpersonen Ahmad var sikker på at han var forskjellig fra Marcello, hovedpersonen i The Conformist, som ikke har noen moralsk kjerne, som er en som dilter etter, som ikke har noen uavhengig personlighet. Ahmad hevdet at han var en individualist. Ingen er mer konform enn den som insisterer på sin individualitet. Det er vel også en forenkling, en generalisering og ikke nødvendigvis helt sant, men det gir kjenklang hos meg. I hvert fall slår det meg som paradoksalt at noen kan fnyse foraktelig av åtte-til-fire-livet og hang til popmusikk, samtidig som sorgen over å ikke selv ha blitt akseptert er nokså synlig.

Jeg skjønner at den konforme, den ukompliserte, den selvtilfredse, kanskje har mindre behov for å fremheve egen tilhørighet. Og mindre behov for å understreke mangler hos andre. Men det slår meg allikevel som trist at mangelen på egen tilhørighet så ofte løses ved å påpeke andres varig svekkete sjelsevner eller dritkjedelige klær. Toleranse er visst en sjelden fugl.

Du skal ikke tåle så inderlig vel?

Her om dagen hadde Per Fuggeli en kronikk om den norske mentaliteten, om vår tendens til å lukke døra, til å passe på oss selv og til å si at denne uretten vedkommer ikke meg. Gjennom dette satte han meg på sporet av tanker jeg har balet med en stund. Det er kanskje sånn det er, at samfunnets verdier går i sykluser, at det veksler mellom å bry seg om andre og å skulle være sin egen lykkes smed. Det er vel også sånn det er for mange av oss - at det er lettere å bry seg i teorien, på avstand, når det ikke koster annet enn 200 kroner trukket fra kontoen. Når det kommer tett inn i hverdagen er det mye vanskeligere. Jeg er ikke så sikker på at jeg trives helt med den enigheten som synes å bre seg om at vi alle har rett til å utestenge, ekskludere og svartmale dem som strever og som er mindre heldig stilt.

- Joda, det er klart det er viktig at psykisk syke får delta i samfunnet, men de helt sprø, gærningene, de bør vel sperres inne? Vi kan vel ikke ha det sånn at potensielle drapsmenn går fritt? Kan de ikke jobben sin i det hele tatt i psykisk helsevern? Å slippe ut en mann og så går han hen og dreper noen dagen etterpå, det er da helt vilt? Hvor vanskelig kan det være å vurdere noen, har de psykologene og psykiaterne gått på skole i åresvis? Det må da være bedre å stenge noen ekstra inne enn å slippe ut en drapsmann?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Er det en positiv utvikling at psykisk helsevern skal få anledning til mere bruk av tvang? Hvor skal terskelen ligge? Hvor friske blir halvsyke av å stenges inne? Hvor lenge skal de være sperret inne før man slipper dem løs? Hvor sikker skal man føle seg?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!

- Joda, det er vel og bra det altså, at det går best med de barna som går på vanlig skole, men de klin gærne ungene, de som ødelegger for alle andre, skal de virkelig være i vanlige klasserom? Her viser Pisaundersøkelser og alt at norske barn lærer for lite, er det noen fornuft i at lærere skal bruke tid på unger som henger i taklampa når de skulle lært seg gangetabellen? Hvis en 10-åring ikke engang kan ta imot en beskjed, skal han da være i en vanlig fjerdeklasse og forstyrre de andre?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Ønsker vi oss tilbake til spesialskolene og Bastøy? Skal vi overse all forskningen som viser at jo lenger barn med atferdsvansker får delta i normalskolen, desto bedre går det med dem på sikt? Hvor skal terskelen ligge? Hvor velfungerende blir urolige barn av å bare være sammen med andre urolige barn? Hvor tidlig skal vi konkludere med at dette barnet, det er det ikke håp for? Hvor sikker skal man føle seg? Hvor tidlig er det akseptabelt å ekskludere barn fra fellesskapet?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!

- Joda, det er klart det er uheldig at det skapes ghettoer, det er klart det er viktig å integrere folk med dårlig boevne i velfungerende naboskap, men jeg skal da ikke ha dem i gata mi? I nabohuset? Må man virkelig finne seg i at kommunen kjøper opp et hus og bruker det til sosialklienter? Ikke søren altså, det forringer jo verdien på huset mitt!
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Skal vi ekskludere og utestenge? Øker det sjansen for at det går bra på sikt? Øker det barnas mulighet til å klare seg over tid?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel!

- Joda, det er vel og bra det altså, at vi er moralsk forpliktet til å hjelpe krigsrammete i Syria, men trenger de å komme hit? Er det ikke bedre å hjelpe dem der de er? Skal det virkelig være sånn at norske kommuner som ikke synes de kan ta dem imot, skal tvinges til å akseptere et mottak rett ved husveggen sin? Er det ikke for mye forlangt at man skal ta imot folk med åpne armer når de ikke yter en dritt? Det er jo synd det, at de er traumatiserte og har mistet både familie, vett og fremtidshåp, men vedkommer det oss egentlig? Skal vi ta dem hit når de vil være et pengesluk resten av livet og aldri kommer seg i jobb?
- Stopp litt! Er det virkelig det vi mener? Skal vi bare ta imot dem som på sett og vis klarer seg selv, dem som blir leger og gode skattebetalere? Dem som har all verdens forutsetninger for læring og mestring?
- Du skal ikke tåle så inderlig vel?

Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente

Da jeg hentet førsteklassingen på skolen her om dagen, ble jeg gående etter to sjuendeklassejenter. Kjente dem ikke fra før, men den ene pekte på klasserommet sitt og fortalte den andre at der ville hun også hatt rom hvis hun gikk på samme skole. Derfor vet jeg altså at de var 11 eller 12 år. Det er nok ikke en av mine mest sjarmerende egenskaper, men jeg har en utstrakt tendens til å være interessert i hva andre snakker om. På restaurant med mannen min er det nok allikevel enda mer irriterende enn når jeg går alene opp en bakke og to nesten-tenåringer snakker med hverandre. De slipper å be om oppmerksomheten min mellom to retter fordi jeg prøver å finne ut av hvilken relasjon de har til hverandre.

Men altså disse to - den ene sa til den andre:
- Herregud altså, det er veldig rart at du og Elise er venninner. Dere er veldig forskjellige synes jeg.
- Hvordan da, mener du?
- Jo, altså hun er liksom så falsk og tror hun er noe.
- Jaaa, jeg vet det. Begynner å bli skikkelig lei av henne egentlig. Hun sender meldinger hele tiden og poker meg på face og blir sur hvis jeg er sammen med noen andre.
- Jeg hørte at du hadde sagt til Elisa at du og jeg er uvenner og at du ikke gidder å være sammen med meg lenger fordi du og Elise er bestevenninner.
- Herlighet, sa hun det!? Hvorfor sa hun det til deg, liksom? Jeg sa det til henne da, men jeg mente det jo ikke. Du vet jo hvordan hun er, hun maser og maser om at hun er så glad i meg og at vi to er sjelevenner og at jeg er den eneste som skjønner hvordan hun har det sånn og da sa jeg det bare. At hun og jeg er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?
Etter dette ble de litt stille begge to og så sa den andre
- Herregud altså, det er veldig rart at du gidder å være venner med Anna, dere er jo ikke like i det hele tatt!
- Hvordan da mener du?
- Hun er liksom så jævla dramatisk og skal bestemme hele tiden
... og så endte det med at den andre sa
- Ja, jeg sa til henne at vi er bestevenner, men jeg mente det jo ikke. Du skjønner vel det?!

Der og da tenkte jeg takk og pris for at jeg er voksen, så jeg er ferdig med sånne intriger. Takk og pris for at jeg slipper å late som om jeg mener en ting bare for å slippe unna. Takk og pris for at jeg blir stilt til veggs av dem som bryr seg om meg hvis jeg sier at jeg mener én ting den ene dagen og det helt motsatte dagen etter. Takk og pris for at jeg har erfart at det går greit å stå for noe og at jeg tåler hvis noen er rykende uenige med meg. Sant og si har jeg stort sett erfart at folk liker meg selv om vi i enkeltsaker har helt forskjellig syn på hva som er riktig og viktig.

I disse dager er det imidlertid flere voksne som står i samme situasjon som disse to "bestevenninnene" på 12 år. Det er flere voksne som sier "Hmm, ja, jeg sa vel det, men jeg mente det ikke" eller enda bedre "Ja, jeg sa det og om jeg mener det i dag eller ikke er ikke sentralt, det viktige nå er plattformen vi har blitt enige om". For meg er det like lite trygt som vennskap blant 12-åringer. For meg er det å skulle ha ministre som skal styre etter noe de egentlig ikke tror på, et underlig paradoks. Det er rett og slett litt skremmende at politikk er så mye skall, så mye posisjonering, så mange store ord og så lite gjennomføringsvilje. Så lite gjennomtenkt og med så lite hold.

Og så er jeg smertelig klar over at jeg har tre unge mennesker i min egen husholdning som skal gjennom denne posisjoneringen, disse rundene med inkludering og avvisning, disse møte-seg-selv-i-døra-erfaringene. De skal erfare at de blir konfrontert med det de sa i går, de skal lære hvordan man er en venn, hvordan man står for det man sier og hvordan andre blir skuffet når man svikter. Jeg kan ikke beskytte dem fra det dessverre, men jeg håper jeg kan veilede dem til å bli trygge nok på seg selv til at de så fort som mulig kan gjøre egne valg, finne de vennene de vil ha og ha de meningene, klærne, frisyrene, skoleambisjonene, yrkesvalgene og kjærestene de vil ha. Ikke den som Anne godtar eller holde seg unna den Elise ikke liker. Men på den annen side - når man kan bli statsråd og uten å rødme kan si "Ja, jeg sa det, men det var ikke det jeg mente", da er ikke denne konsistensen kanskje så viktig?

En engels tålmodighet

Det er noen yrkesvalg jeg har vurdert og forkastet. Det er noen yrkesvalg jeg fortsatt kan tenke at ser interessante ut. Og så er det noen yrkesvalg jeg aldri har vurdert og noen jeg virkelig ikke kan forstå at andre har vurdert. Å jobbe i geriatrien er et slikt uforståelig valg for meg. Jeg er et relativt tålmodig menneske i samspill med andre mennesker, jeg er relativt godt utstyrt med empati og jeg er relativt god på å finne mening i det meningsløse når jeg forholder meg til mennesker på jobb.

Men tålmodig nok til å jobbe på en sykehjemsavdeling, det er jeg ikke! I helgen var jeg på besøk hos ham som skulle vært hjemme hos mamma, han som skulle nytt alderdommen, han som knapt har nådd pensjonsalder og som allikevel er totalt hjelpetrengende. Mannen min var også med for første gang på lenge, vanligvis er han igjen hjemme sammen med barna. Å utsette dem for de andre beboerne på avdelingen, det vil jeg helst ikke. Han som eldes så fort at det skulle vært ulovlig, han holder seg mest i ro. Snakker lite, tusler rundt og er nok ikke den mest krevende beboeren. Mannen min så seg rundt og tenkte at de andre så friske ut og lurte på hvordan det kunne ha seg at pasienter med så ulikt funksjonsnivå var plassert på samme avdeling. Men så braket det løs...

Én vandret rundt med to pledd, tre aviser og en nakkestøtte under armen. Etter nokså mye oppfordring og håndleding, la han fra seg pleddene og en avis. Kaffe ble servert og følgende samtaler mellom tre pasienter og to ansatte utspilte seg:
- Jeg er så redd jeg, tenk at det er sånn at folk går rundt og skyter
- Det er ingen som skyter her
- Nils, kan du sette deg ned? La de pleddene ligge du. Her er kaffen din.
- Jasså du, tror du det er min kaffe?
- Hvorfor går de rundt med våpen da? Jeg skjønner ikke at det er lov jeg.
- Det er ingen med våpen her, Trine. Det er ingen som skyter andre.
- Nils, her er kaffen din.
- Jasså, er den min? Å nei du, det tror jeg ikke.
- Jeg er lei meg jeg, for Anne Nilsen sa hun og jeg skulle gå tur. Hvorfor er hun ikke her?
- Anne Nilsen, hvem er det? Jeg kjenner ikke henne jeg.
- Vet du ikke hvem Anne Nilsen er? Alle kjenner jo henne, hun var lærer hun.
- Nei, jeg kjenner visst ikke henne. Var hun en venninne av deg?
- Nils, kan du la Solveig være i fred? Her er kaffen din, kan du sette deg ned ved siden av meg?
- Jasså du, sier du det er min kaffe? Det stemmer ikke det skjønner du!
- Hvorfor går de rundt her og skyter da? Det er vel ikke lov det?
- Det er ingen som skyter her, hvorfor tror du det da? Har du sett noe på TV?
- Det er helt forferdelig altså, tenk at så mange skal dø, jeg kan ikke være her jeg.
- Her passer vi på deg Britt, det er ingen som kan skyte deg her.
- Nils, kan ikke du sitte ved siden av meg da? Kaffen din står her og venter på deg.
- Hå nei du, den kaffen er ikke min. Har ikke fått kaffe på mange dager jeg.
- Hvor er Anne Nilsen da, vi skulle gå tur i dag vi.
- Jeg kjenner ikke Anne Nilsen jeg og det står ikke noe i boka om at du skal ut i dag.
- Kjenner du ikke Anne Nilsen?! Alle kjenner jo henne, hun bodde rett her borte og var lærer.
- Hvem er det som har sagt at folk kan gå rundt med våpen og drepe uskyldige, jeg skjønner ikke.
- Det er ingen som skyter her, her passer vi på deg.
- Sitter dere her og drikker kaffe dere? Hvorfor får ikke jeg kaffe da?
- Kaffen din er her, Nils. Sett deg ned du og drikk den.
- Jasså, er det min? Å nei du, det tror jeg ikke!
- Anne Nilsen, er det virkelig ingen av dere som kjenner henne? Det var rart, hun bodde rett her borte.

Vi satt der i underkant av en time og de samme tre temaene ble gjentatt om igjen og om igjen. Litt komisk og nokså trist. Dette er omgivelsene til ham som velger å sove bort hverdagene sine.

Men de to englene som var der, de svarte. Rolig og behersket svarte de. Om og om igjen på det samme. De svarte med respekt, de trøstet, de kom uroen i møte. De oppviste en tålmodighet jeg kan se langt etter. Nå skjønner jeg hva det betyr å ha en engels tålmodighet!

Hva skal du bli når du blir stor da?

Et av de rareste spørsmålene vi stadig stiller til små mennesker er "Hva skal du bli når du blir stor da?". Hvordan i all verden skal man kunne vite det når man er fire år og de eneste yrkene man vet om er brannmann, barnehageansatt og det mamma og pappa driver med? Kanskje ikke så rart da, at svarene på spørsmålet er ganske ensrettet. De svarer liksom brannmann, frisør, politi, butikkdame eller lærer alle sammen. Den yngste her svarte for ikke så lenge siden "Jeg skal bli Aud jeg!". Klar tydeliggjøring av hvem som er rollemodellen kan man si.

I uka som gikk kom Midtimellomgutten hjem fra skolen og var temmelig sur. Det hender det dessverre nokså ofte at han er når leksene skal gjøres, men det har vært bedre de siste månedene. Denne dagen var han imidlertid pottesur og tårene satt løst da jeg forlangte at leksene måtte gjøres. "Jeg klarer det ikke!" ropte han ut. Jeg hentet boka ut av sekken, tvang gutten ned ved kjøkkenbordet og tilbød ham hjelp. Oppgaven lød "Hva drømmer du om? Hvordan drømmer du om at fremtiden skal bli for deg selv, for familien din eller for verden?" Jeg prøvde å lirke og sette ham på noen tanker, men det var håpløst. "Jeg kan jo ikke skrive noe om hva jeg drømmer om! Jeg har aldri hyggelige drømmer som jeg husker jeg, de eneste drømmene jeg husker er marerittene mine og de vil jeg ikke skrive om i boka mi". Med litt videre samtale fikk jeg ham til å skjønne hva det betyr å drømme om noe og da sukket han oppgitt "Skal jeg skrive om det, liksom? Kan jeg ikke ha noe for meg selv eller?" Så roet han seg ned da og skrev de fire setningene han var bedt om. Yrkesplanene er klare og drømmen om å få barn og et godt liv likeså. Så hadde han noen drømmer da og han har en formening om hva han skal bli når han blir stor.

Storebroren hadde lenge planer om å bli fotballproff og ble ganske sur på meg når jeg anbefalte en plan B. "Du tror ikke jeg får det til du! Synes du ikke jeg er god eller?" Det ble tolerert at jeg sa noe om alle dem som vil bli fotballproff og hvor få som ender opp som det. Han lanserte da plan B etter råd fra meg "Ja, da får jeg bli Hip Hop'er da". Jeg var frekk nok til å ønske meg en plan C i tillegg og da ble han temmelig oppgitt. Han er en fornuftig fyr da, så fremtidsplanene har heldigvis blitt mer realistiske etter hvert. Da klassen her forleden skulle si noe om hva de trodde at de skulle gjøre om 10 år, var det mange som kanskje burde hatt en plan B eller C. Mange skulle bli profesjonelle utøvere av en eller annen sport, flere av jentene skulle være kona til Justin Bieber. Min pode hadde uttrykt at om ti år regner han med å være student.

Så da får jeg regne med at minstejenta ender opp med en annen fremtidsplan enn å skulle bli meg, at den midterste finner en annen drøm enn filmskuespiller og planene for dem alle blir i samsvar med evner og det oppnåelige. Selv har jeg sluttet å spørre fremmede barn om hva de skal bli når de blir store, men med mine egne unger synes jeg det gir god informasjon om hvordan de orienterer seg i verden når vi snakker om tankene om fremtiden.

Verdig eldreomsorg?

Jeg har en pappa vi måtte ta det umulige valget for. Han skulle bli pensjonist. Han skulle nyte alderdommen sammen med mamma. Han skulle roe ned og gjøre mer av det han ville og mindre av det han burde. I stedet ble han fratatt evnen til å styre sitt eget liv. Han ble syk og det ble stadig tydeligere for oss rundt ham at han ikke fungerte godt lenger. Fra å være en kjapp, skarpsindig og kunnskapsrik mann, ble han forvirret og engstelig. Fra å være sjefen i huset, ble han totalt avhengig av mamma. Vi måtte ta det umulige valget. Først tok vi bilnøklene hans, vi kunne ikke risikere at han kjørte ned noen. Deretter søkte vi sykehjemsplass til ham. Det var like tungt å gå fra ham som forventet den dagen vi kjøpte ham til sykehjemmet han hadde fått plass på. Smerten ble ekstra forsterket av at han så tydelig forstod hva som skjedde. "Ikke vær lei deg jenta mi, det går bra dette. Er jeg tullat, så er jeg tullat. Må være her da, vet du".

Med dette bakteppet skal jeg fortelle om min kveld i sofaen da TV2 la frem sin statusrapport fra sykehjemsnorge. Det trykket på all min dårlige samvittighet. Sykehjemsansatte sier at de ikke får fulgt opp beboerne godt nok. Eldre får ikke dusje. Kyr har rett på frisk luft, sånn er det ikke for våre gamle. Jeg kjente med skrekk at dette kan stemme. Det er jo travelt. Det er jo magert i kommunenorge. Han lider sikkert, pappa'n min. Og han er jo Høyremann også, så han fortjener sikkert ikke bedre. Hovedpersonen i innslaget var nemlig mangeårig fagforeningsmann, så han fortjente en helt annen ivaretakelse i følge datteren. Her lever jeg i min travelhet og har ikke tid til å besøke pappa daglig. Jeg er ikke engang der ukentlig. Han har jo blitt flyttet frem og tilbake som en pakke, han er jo nokså hjelpetrengende. Og konkluderer en omfattende undersøkelse med at eldre lider. Jeg ble overvellet av sorg og dårlig samvittighet og hadde lyst til å hente ham hjem hit.

Det var sikkert all sorgen, all den dårlige samvittigheten som gjorde at jeg ble så eitrande forbanna da de kritiske innvendingene til reportasjen kom. Når over 80% av pleierne mener at eldre på det sykehjemmet de selv jobber på, får en verdig omsorg og over 97% av styrerne mener det samme, hvordan kan da TV2 legge opp fremstillingen sin slik? Hjelper det? Fører det til at disse ansatte som jobber hardt, som mater, som vasker og steller, som gjentar samtaletemaene med en engels tålmodighet vil gjøre jobben bedre? Å først skulle forholde meg til at en tilsynelatende solid undersøkelse bekreftet min verste frykt - at det å bo på sykehjem er grusomt og deretter få vite at presentasjonen var tendendiøs og uriktig, det gjorde meg så sint. Jeg har jo gjennom et langt studium lært at forskning kan presenteres som man ønsker det og at informasjon som undergraver poenget kan utelates. Egentlig burde jeg vel takke TV2 for at de minnet meg på denne leksjonen, men foreløpig er indignasjonen for sterk.

Nabokjerringa - til glede eller irritasjon?

I bilen hører jeg for tiden på "Øst for Eden". Det er mange gullkorn der egentlig, det er noe med at klassikere ofte har blitt klassikere av en god grunn. For noen dager siden hørte jeg noe som lignet på dette:

"Å slutte å gi gode råd er den vanskeligste uvanen man kan prøve å kvitte seg med"
"Jeg ønsker ikke gode råd"
"Det er det ingen som gjør. De gode rådene gis aldri fordi den andre ønsker dem, men fordi man ønsker å føle seg bedre selv"

I studietiden tok jeg et kurs eller tre om veiledning og konsultasjon og noe av det som sitter best igjen er at man ikke skal gi gode råd til noen som ikke har bedt om det. De gode rådene vil ikke tas til etterretning dersom mottakeren ikke har en egenopplevelse av at han eller hun trenger det. Det er jo så sant så sant, men så vanskelig så vanskelig å etterleve. Hvor mange ganger sitter ikke anbefalingene langt ute på tungespissen? Hvor ofte hopper ikke rådene ut som padder fra munnen før selvsensuren rekker å oppdage dem? Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at den andres ansikt snurper seg sammen i misnøye etter at jeg har spurt hvorfor den andre gjorde som hun gjorde?

Forleden dag hørte jeg om en mamma som var i butikken med barnet sitt. Barnet er psykisk utviklingshemmet, men ser helt funksjonsfriskt ut og lagde en liten scene da det fikk nei til noe hun veldig gjerne ville ha. En blomst av en nabokjerring, en velmenende dame som neppe var til stede på det kurset hvor jeg fikk rådet om å ikke gi gode råd, kommenterte "Herlighet altså, så store unger skal da ikke skrike sånn i butikken, da får dere nesten holde dere hjemme til ungen har fått oppdragelse". Moren svarte med sammenbitte tenner at barnet er psykisk utviklingshemmet og at de for tiden øver på å kunne ta imot et nei. Engelen som kunne alt, som visste alt og som unnet verden del i hennes store kunnskapsunivers, kvitterte med å gi moren en lekse om hvor jævla dyre "sånne unger" er og at det beste var hvis de ikke var født og hvis de absolutt skulle leve, ville hun ha seg frabedt å få ødelagt handleturen sin ved at de skreik i butikken. Heldigvis var han der, en av dem som Gro Harlem Brundtland etterlyste for noen år siden. Ikke i form av nabokjerringa kanskje, men heldigvis i form av en av dem som bryr seg. Han satte dama ettertrykkelig på plass mens den kloke moren trøstet barnet sitt og svelget klumpen i sin egen hals.

Jeg har aldri hatt så ille opplevelser som denne moren, men jeg har opplevd velmenende eldre damer som kommenterer at barnet mitt sikkert fryser på hendene, sånn som han skriker i vogna, jeg har overhørt sure kjerringer som mener noe om at barna får is på en tirsdag, jeg har bitt meg i tunga etter at noen slag fra seg at makan til naziregime, barna kan da være lenge oppe når det er ferie. Det er klart det er fint at folk bryr seg, det er viktig at andre sier ifra. Jeg har også vært den plagsomme kjerringa da jeg så en pappa fike til 4-åringen sin i butikken. Ikke fordi jeg tror det gjorde noen forskjell i hans lærebok om oppdragelse, men fordi det kanskje gjorde en ørliten forskjell for barnet at noen så og at noen kommenterte.

Det er selvfølgelig opp til oss alle å vurdere hvor balansepunktet finnes, hvor man blir en irriterende bedreviter og hvor man blir en som virkelig bryr seg. Jeg håper det finnes mange som mannen i butikken og så håper jeg at det ikke finnes flere enn den ene sure kjerringa som var  i butikken den samme dagen.

På ære og samvittighet

Gjennom jobb har jeg en del ganger vitnet i fylkesnemda for sosiale saker. Det er ikke helt en rettssak, men nesten. Som vitne blir jeg pålagt å snakke sant og å også opplyse om det jeg ikke blir spurt om dersom jeg oppfatter det som vesentlig for behandling av saken. Før utspørringen starter gjentar jeg etter fylkesnemdsleder "Det lover jeg, på ære og samvittighet". Ikke noe tull med andre ord. Jeg har riktignok fått kjeft en gang fordi jeg ikke var villig til å love mer enn jeg var sikker på at kunne innfris, så det er ikke sikkert det er meningen at samvittigheten skal vare så langt eller at æren skal være fullstendig.

Som mamma tenker jeg at en av de viktigste tingene jeg kan lære ungene mine, er at de er ærlige og samvittighetsfulle. Jeg vil at deres ære skal handle om å oppføre seg ordentlig, at de ikke skal lyve og at de skal få dårlig samvittighet hvis de gjør noe de ikke burde.

Her om dagen tenkte jeg at vi har lykkes. Midtimellomgutten ble helt stille rett etter middag. Stille er han riktignok ofte rett etter middag, men da stirrer han på TVen. Denne dagen stirret han rett ut i lufta. Jeg spurte om han hadde det greit, han sa at det hadde han. Storebroren spurte hva han tenkte på, han svarte at han ikke ville fortelle om det. Et lite kvarter etterpå brast han i gråt. Hikstende fortalte han at de hadde vært på biblioteket med SFO og han hadde mistet en tung bok i gulvet. En side hadde falt ut og han var blitt så redd for å få kjeft at han bare satte siden inn igjen i boka og satte hele boka tilbake i hylla. Uten å si noe til noen voksne. Igjen fordi han var redd for å få kjeft. Så nådde altså den dårlige samvittigheten ham etterpå. Vel ute av situasjonen ble han overveldet av samvittighet og redsel. Han var så lei seg og lurte på hvordan vi kunne ordne opp i det han ikke burde gjort. Ja, så da vet vi det. Han vet forskjell på rett og galt og han blir lei seg når han har gjort det som ikke var rett. Så får vi bare stole på at forseelse og samvittighetsnag blir litt bedre avstemt etter hvert. Vi tre i heimen som er eldre enn ham klarte i hvert fall ikke å ta ham 100% på alvor.

Eldstemann har alltid fremstått som en ærlig fyr. Den gutten kan jeg stole på, har jeg tenkt mer enn én gang. Men så kommer det for en dag at han har et like relativt forhold til sannhet og løgn som de fleste andre. Kanskje kan jeg tenke at det er samvittigheten som utløser innrømmelsene, men jeg tror det er like mye det at han synes det er litt gøy å fortelle meg hvor lettlurte vi har vært. I de årene han var enebarn, pleide han å bli tilbud barne-TV og en skål med kjeks på morgenen på fridager. Vinn-vinn. Han fikk se TV og spise noe godt, jeg fikk sove litt lenger. På et eller annet tidspunkt fikk jeg det for meg at det var en usunn måte å starte dagen på. Så da gjorde vi om på rutinene. Det ble like mye vinn for meg og litt mindre for ham. I tillegg til skålen med kjeks fikk han en brødskive og avtalen var at den skulle spises før han spiste kjeksen. Om det var fordi jeg ville at han skulle være sunn eller fordi den andre voksne i familien var opptatt av "ordentlig mat" skal være usagt. Uansett var jeg veldig imponert over 4-åringen som aldri lot det ligge igjen noe brødskive på tallerkenen og som gjorde som han fikk beskjed om. Han var minst 12 før han innrømte at noen ganger kastet han den brødskiva og sa han hadde spist den. Så mye for ære og samvittighet liksom.

Willy Brandt skal angivelig ha sagt at all løgn dypest sett er en nødløgn, men at graden av nød varierer. Det er vel sånn det er. Ære og samvittighet varierer det også. Jeg liker dårlig når en nydelig ser meg inn i øynene og sier "Det var ikke jeg som gjorde det". Det har de lært mine tre, så nå sier de stort sett "Det var ikke jeg som fant på det". Det hjelper litt, i hvert fall hvis samvittigheten tåler det. Da har de æren i behold også. I det virkelige liv slipper vi (i motsetning til i fylkesnemda) dessuten som regel unna med å holde munn om en del så lenge vi ikke blir spurt. Akkurat som eldstemann gang på gang slapp unna med at brødskiva ikke var spist opp. Vi spurte jo ikke...

Jo visst gjör det ondt...

Jo visst gjør det vondt når de gråter, de aller viktigste menneskene i mitt liv. Disse nokså små som jeg med fornuften skjønner at skal herdes. Disse aller fineste som jeg i hver enkelt situasjon gjerne skulle skjermes fra alt som er blittelitt vondt.

Jo visst gjør det vondt når hun gråter fordi ingen vil leke med henne. Jo visst gjør det vondt når hun tror at ingen liker henne. Jo visst er det vanskelig å holde igjen geskjeftigheten og la være å styre hvem hun leker med og hvor hun er. Jo visst er det vanskelig å ikke vifte med pekefingeren og ta frem brølestemmen når noen har sagt at hun er dum eller at sykkelen hennes er stygg.

Jo visst gjør det vondt når han som ikke er så sporty helst ville vært hjemme foran TVen og jeg minner om at lojaliteten til laget er viktig. Jo visst har han rett når han sier at han har jo egentlig aldri sagt at han vil spille fotball. Jo visst hadde det vært enklere å si at han kan være hjemme. Jo visst er det vanskelig å sende ham gråtende ut på banen igjen med skrubbsår på kneet når han aller helst vil dra hjem med det samme. Jo visst vet jeg at jeg nok gjør rett i å sørge for at han deltar der de andre deltar, men det er jammen ikke lett å holde fast i det store bildet når det lille utsnittet er nokså grått og lite lystbetont.

Jo visst er det vondt når tenåringen helt klart har det vondt og ikke ønsker å snakke med mamma om det. Jo visst blir jeg lei meg når han så tydelig markerer at noe må han takle selv. Jo visst er det vanskelig å holde seg selv i skinnet og vente på at han ordner opp selv.

Jo visst skjønner jeg med fornuften at de trenger den motgangen. Jo visst skjønner jeg at de tross alt har så mange faktorer som beskytter dem, som gjør dem rustet til å tåle motbakkene. Jo visst skjønner jeg at de skal trille ned hele bakken og være nødt til å begynne på den på nytt noen ganger. Jo visst skjønner jeg at jeg ikke hjelper dem noe ved å vise dem omveien eller ved å kjøpe en rullestol og trille dem opp. Jo visst skjønner jeg at rulletrappa ikke er den lure måten å forsere kneika på. Jo visst skjønner jeg at trinnene blir feilproposjonerte i rulletrappa hvis man må klatre dem opp etter strømbrudd. Jo visst skjønner jeg at min jobb som mamma er å innimellom legge armene i kors og å lime igjen munnen. Jo visst skjønner jeg det. Men jo visst gjør det vondt og jo visst er det vanskelig...

Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan moren din tar det?

I det siste har jeg lagt ekstra merke til at vi foreldre jammen lever for ungene våre. Vi lever med dem og for dem. Vi bekymrer oss for dem i forkant av endringer og i etterkant av endringer. Vi gråter med dem når motgangen kommer og vi ønsker å beskytte dem mot alle nederlag, alle vonde endringer, vi ønsker å sørge for at de alltid er i den perfekte gruppa, på det beste laget og at alle de ønsker å være venner med, vil være venner med dem.

Minstejenta er klar for skole til høsten. Hun er superklar. Jeg er superklar og det er nok de andre foreldrene rundt oss også. Noen bekymrer seg nok mer enn andre, jeg vet godt hvordan det er å være mamma til det barnet som kanskje ikke er helt klar, i hvert fall at man som mor kan tvile på om overgangen kommer til å gå bra. Det er imidlertid én bekymring vi voksne har stått for i langt større grad enn ungene. Hvilken gruppe kommer mitt barn i? Får hun gå sammen med bestevenninnen? Hvor mange av de andre barna fra barnehagen kommer i hennes gruppe? Tenk hvis hun ikke kommer sammen med den ene og tenk hvis hun kommer sammen med den andre! Og så kommer gruppene da, og ingen kommer naturlig nok i akkurat den gruppa mamma hadde tenkt seg. Vi mødrene sendte SMSer, vi analyserte når vi traff hverandre, vi mente og veide fordeler og ulemper. Ungene bare registrerte hvem de skulle gå sammen med og konstaterte at de møter jo alle på SFO uansett. Enkelt og ukomplisert.

Størstegutten er i en periode der det slås fast en gang for alle at drømmen om å bli fotballproff ikke kommer til å innfridd. Heldigvis har han mange andre bein å stå på, men jeg må nok innse at den vingården i Italia han skulle kjøpe til meg, ikke kommer til å bli betalt av Liverpool FC. Sånn det er pr i dag, er han ikke engang god nok til fast plass på førstelaget. Og det tar han så fint. Fotball er fortsatt gøy, han strekker seg etter å bli bedre og gutta på laget er kompisene hans. Det er de relativt uavhengig av hvem av dem som spilte hele kampen i går og hvem som fikk fem minutter på banen. De er derimot ikke alle foreldre som tar nederlaget med like stor ro. Når foreldre må kjefte på treneren fordi poden ikke får like mye spilletid som han skulle ønske han fikk, når mødre får tårer i øynene fordi barnet møter motgang, da tenker jeg nok at vi lever for mye for ungene våre. Vi lever for mye med dem her og nå og klarer ikke å skille. Vi klarer ikke å skape et større bilde. Vi klarer ikke å vise at fotball er gøy selv om det ikke finansierer Ferrarier eller vingårder. Vi klarer ikke å formidle på en troverdig måte at du vil bli bedre med trening.

Æsj, det er klart det hadde vært deilig å være allmektig. Det er klart det ville vært godt hvis jeg kunne styre all sosial omgang ungene mine har. Det er klart det ville vært supert hvis jeg kunne sørget for at ambisjoner og ferdigheter stod i samsvar med hverandre hele tiden. Aller helst skulle begge variabler ligget nokså høyt selvfølgelig.

Æsj, det er klart det er vondt når de gråter fordi de ble avvist av bestevennen. Det er klart det er lett å kjenne på smerten når den ene sturer fordi noen har sagt han er dårlig. Det er klart jeg føler med dem når motgangen rammer. Det er imidlertid like klart at jeg hjelper dem best ved å løfte blikket. På samme måte som jeg engang bestemte at nå skulle de sove hele natta, må jeg bestemme meg for at jeg ikke kan leve livet for dem. Jeg må motivere til fortsatt innsats selv om resultatene ikke kommer. Jeg vet jo det, men jammen er det vanskelig!

Gammel? Neida, langt i fra!

I et annet blogginnlegg kom jeg til å skrive at vi er middelaldrende, mannen min og jeg. Skriver med vilje ikke min bedre halvdel. Jeg er nemlig meg selv, ikke en ufullstendig halvdel av en helhet. Misforstå meg rett, jeg trives bedre sammen med ham enn alene, men han er altså ikke min bedre halvdel. Jeg står for både den dårlige halvdelen og den gode selv. Jeg er meg selv fullt og helt og ikke stykkevis og delt. I hvert fall de fleste dager.

Men altså, jeg mener vi er middelaldrende. Min mann vil ha seg frabedt den betegnelsen. Han er riktignok to år yngre enn meg, det er sikkert derfor han bruker betegnelsen annerledes enn meg. Eller kanskje ikke? Hans plan er visst å gå fra voksen (det ble han kanskje da han ble 40) til å være gammel (det er han kanskje når han er 80). Mellom der er han på ingen måte middelaldrende. Jeg for min del mener at middelaldrende bør bety midt i livet og jeg er 44 (herregud, er jeg virkelig sååå gammel?!) og det er nok realistisk sett ganske så midt i livet. Sånn cirka i hvert fall. De blir ikke så gamle i min familie heller, så det kan til og med hende det er optimistisk.

Er det ikke allikevel bittelitt patetisk at vi alle strever mot å være unge og stritter mot å bli eldre? 40 er de nye 30, var det noen som trøstet meg med da jeg passerte forrige decennium. Jaha, så 30 er de nye 20 da eller? Det er i hvert fall helt sikkert at grensene forskyves. Noe som var steingammelt i går er akkurat passe i dag. En av minstejentas venninner kom med genser med Justin Bieber på i barnehagen og jeg lurte på om hun synes han er kjekk. "Hallo, han er skikkelig gammel altså! Altfor gammel for meg. Jeg tror han er nesten like gammel som pappa jeg. Sikkert 90 eller 19 eller no'" Alt er relativt med andre ord.

Når jeg ser meg rundt blant mine jevnaldrende, konstaterer jeg at vi nok er i ferd med å bli mer eldre enn purunge. På 20-årsjubileet for klassen fra videregående var vi enige om at vi ikke hadde endret oss noe særlig siden russetiden. Det mente vi helt til vi så på bildene fra klasseturen til Berlin. På 25-årsjubileet droppet vi hele lysbildefremvisningen, da gikk det an å tro at vi tross alt holder oss godt.

Det er allikevel samtaletemaene og interessene som avslører oss. Nå om dagen snakker vi om robotklippere. Vi snakker om kompostkverner. Vi snakker om beskjæring av epletrær. Vi snakker om hvorvidt besteforeldrene stiller opp som vi skulle ønske. Vi snakker om hvem som mister foreldrene sine og hvem som sitter i en dobbel omsorgsrolle med små barn og gamle foreldre. Vi går tidlig hjem fra festene selv om barna ikke er små lengre. "Det er en dag i morgen også" sier vi og tenker på solsikkene som skal plantes og plenen som skal gjødsles.

De digitale utsagnene avslører oss også. Jeg ser venner som irriterer seg over russen. Ikke bare fordi de bråker, men fordi de er bortskjemte drittunger som får alt av pappa. Jeg ser venner som skriver om at de barnløse kjører for fort. Jeg ser venner som påstår at ungdommen nå til dags bare tenker på seg selv. Jeg ser venner som sammenligner designvesker og priser på "all inclusive"-ferier.

Ungt?
Tro'kke det!
Hipt?
Overhodet ikke!
Middelaldrende?
Kanskje det!

Alder er kanskje bare et tall og man er kanskje ikke eldre enn man føler seg, men jeg synes det er fint å bli voksen jeg. Synes det er fint å være midt i livet. Det er nokså skremmende at jeg ikke lenger er ung og lovende, det er veldig skremmende at jeg kanskje ikke har hele verden for mine føtter lenger og kan velge hva jeg vil. Det er sårt å erkjenne at jeg nok har sluttet å spille fotball. Trøsten er at jeg holdt ut til jeg var 43 og at selv eldstemann synes jeg er en ganske kul dame. Det lever jeg godt med!

Språk - det er mye som skal læres!

- Mamma, jeg gleder meg til det blir sommer jeg! Da kan jeg gå med sommerkjole eller sjørøverbukse. Jeg så nok ut som om jeg ikke skjønte noe som helst, for det gjorde jeg ikke.
- Vil du ha sjørøverbukse?
- Ja, klart det!
- Hmm, hvordan ser det ut da?
- Vet du ikke det en gang? Du har det jo selv! Det er sånn bukse vet du som ikke er langbukse og som ikke er shorts.
- Å ja, piratbukse. Var det det du mente?
- Ja, jeg sa jo det! Sjørøverbukse!

Det samme lille mennesket har fått noe ekkelt og litt vondt under en tå. Det omtales som forlorter og ingen i heimen korrigerer, men alle smiler litt. De er jo ekle da, så de kan gjerne omtales som fotlorter. Storebroren sier helt konsekvent derg- og balbaner. Ingen korrigerer ham heller. Tydelig at verken berg eller dal er innarbeidet i språket hans eller eventuelt så er det ikke naturlig å tenke på berg og dal når han suser av gårde i derg- og balbanen.

I ulike sanger er det også mye uforståelig. Alle de tre yngste i husværet har på et eller annet tidspunkt syntes veldig synd på Kaptein Sabeltann. Det er ikke rart han er litt slem, for han har jo ingen mamma! Første gang skjønte jeg ikke helt hvordan størstemann hadde kommet til den konklusjonen, men han gikk igjennom sangen for meg "Når vi røver eller plyndrer er det ingen kjære mor" og da skjønte jeg det allikevel. I Kardemommeby er det også røvere og de er de eneste i byen som kan gjøre hva de vil. "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill og røvere kan gjøre hva de vil"

Og så har vi noen sanger der heller ikke jeg kan forklare hva teksten egentlig betyr. "Engler daler ned i skjul". Betyr det at de daler ned i et skjul? Daler de skjult ned? Eller hva med "En fattig jomfru satt i lønn". Hva betyr det? Hvis noen skulle ønske å konkludere med at jeg har vært for lite til stede i kirken, så er det sikkert riktig, men det er vel meningen at også de uinnvidde skal forstå teksten i julesangene?

Kunsten å glede seg

I morgen skal jeg på tur. Med et av de aller viktigste menneskene i verden. For to år siden var jeg på tur med et av de andre viktige menneskene i min tilværelse. Midtimellomgutten var nesten ferdig med å være barnehagebarn og fikk tilbud om tur med meg. Vi var i Legoland og koste oss veldig. I morgen drar minstejenta og jeg til Paris. Det er virkelig luksus å kunne planlegge en reise med bare ett lite menneske og ha tid til bare denne ene personen i flere døgn.

Turen har vært planlagt i noen måneder og det slår meg at små mennesker er så veldig mye bedre enn store til å glede seg. Hun har snakket om det hjemme, hun har fortalt det til de aller fleste hun har møtt og 4. mai har vært en merkedag lenge. I barnehagen har de kanskje blitt lei av hele turen før vi har kommet oss av gårde, det kom i hvert fall en syrlig kommentar denne uka om at det er greit det ikke er så lenge til. Selv kan jeg ikke annet enn å være litt vemodig og misunnelig over evnen til å glede seg. Evnen til å både ha det bra her og nå og lengte etter noe som kommer, den har jeg mistet tror jeg. Evnen til å gledesstrålende fortelle at mamma og jeg skal på tur, bare vi to! Evnen til å glede seg så mye til noe hun ikke egentlig vet hva er. Evnen til å glede seg enda mer når hun fikk vite at vi skal til Disney World. Evnen til å tenke at fire hele dager med mamma, det er toppen av lykke. Evnen til å fortelle med stor entusiasme til de aller fleste at om tre uker, to uker, en uke, sju, seks, fem, fire, tre, to dager - da skal mamma og jeg til Paris!

Jeg gleder meg over hennes evne til å glede seg, til å se fremover og jeg gleder meg over at hun har så høye tanker om meg og det å være bare oss to. Jeg har fulgt med på værmeldingen i det siste og nå gleder jeg meg til sommerkjoler, til barbeint i skoene, til solkrem, til bading med minstejenta, til at hun og jeg kan spise det vi vil, gjøre det vi vil, til at hun ikke må vente på noen storebrødre som kan og vil andre ting enn henne. Og så får jeg bare håpe at noen av de skyhøye forventningene innfris og at hun er like entusiastisk når vi kommer tilbake som det hun er nå. Kofferten er pakket og vi er klare til avreise i morgen formiddag!

A belieber or not a belieber, is that the question?

Justin has left the building! Han etterlater seg tilfredshet, lengsel, vemod og lettelse. Tenk at en liten tenåring kan skape så mye engasjement hos så mange over så lang tid. Tenk at en liten tenåring med svært metroseksuelle tendenser kan skape så mye glede, lengsel og lykke hos så mange av hans jevnaldrende. Tenk at en liten fyr som slett ikke synger best i verden kan glede så mange unge jenter. Tenk at så mange unge jenter fikk oppleve det aller viktigste i verden i Telenor Arena. Tenk at Marte og et par andre heldige fikk være "One Less Lonely Girl" og ha den beste blomsterkransen i verden hengende på rommet sitt på Langhus eller et annet sted i Norge. Tenk at de lengtet i ukesvis, tenk at de telte ned dager, tenk at de stod der i regnet og ventet og så plutselig stod de i et rom sammen med tusenvis av andre i samme situasjon og alle visste at dette var stort!

Og tenk at det finnes mange voksne her i landet som har glede av å kalle denne unge fyren for Jostein Bever. Tenk at det finnes mange voksne som lar seg forarge, som hisser seg opp og synes de unge jentene er dumme. Tenk at det finnes mange voksne som sier at dette ville min datter aldri fått lov til. Tenk at det finnes voksne som mener at en slik heltedyrkelse er skadelig og at man burde sette grenser for det. Grenser for forventning? Grenser for glede når forventningen blir utløst? Grenser for uskyldig ungdomsglede og -lykke? Grenser for noe så enkelt som "Baby, baby, baby oh"? Grenser for et minne for livet, for gleden over å dele noe med venninner, for gleden over at de fikk se ham og være i samme rom som ham i noen timer?

De siste ukene har jeg tenkt på at allerede for 2400 år siden mente Sokrates at ungdommen var for opptatt av luksus, at ungdom ikke hadde nok respekt for eldre, at har dårlige manerer, at de skryter, at de prater når de burde arbeide og at de spiser for mange søtsaker. Det ligger kanskje i menneskets natur at det oppstår slike skiller og at de eldre klager over de yngre. Kanskje er det også de yngres privilegium å irritere de voksne? Kanskje er det i det muligheten for vekst ligger? Kanskje er det jeg som er den irriterende når jeg mener at ungdom som følger spillereglene, som søker om flytting av tentamen fremfor å skulke, slett ikke er uansvarlige? Kanskje er det jeg som tar feil når jeg mener at rektorene på Sunnmøre lærte ungdommene noe viktig ved at de kunne både ta tentamen og oppleve det største i livet gjennom at de fulgte de demokatiske mulighetene som skolen deres innebar? Kanskje skjønner ikke jeg at dette innebærer en fare for å skape et hedonistisk samfunn?

Uansett undrer jeg meg over at en fyr som har skapt karrieren sin gjennom Youtube, som ikke har skapt større problemer i verden enn at småjenter blir mer eller mindre hysteriske når de ser ham, kan skape så stor motvilje hos mange voksne. Jeg undrer meg over at det er greit å få fri fra skolen fordi fotballaget skal på cup, mens det er helt uakseptabelt å i god tid søke om flytting av tentamen for få med seg både Justin og tentamen. Jeg undrer meg over at småjenters engasjement i en syngende tenåring er fjollete og dumt, mens det er helt akseptert at en haug med gutter og menn lar seg engasjere av en litt eldre fyr enn Bieber som biter motstanderen sin når to av Englands "viktigste" lag spiller en kamp som reelt sett ikke spiller noen rolle utover prestisjen der og da. Jeg undrer meg over at så mange voksne tar standpunkt mot denne unge gutten. Selv liker jeg ikke fyren så godt og er glad for at ingen av mine unger er beliebere, men jeg tror nok at hvis de var det, så ville jeg vært der ute på Snarøya forrige uke. Jeg husker nemlig selv hvor kult det var å virkelig like noen. Særlig hvis mamma og pappa ikke likte dem like godt!

På spa er kroppen hellig!

I går var jeg naken i et rom sammen med en dame i halvannen time. Hun tok på det aller meste av meg, men så meg aldri naken. Det er egentlig ganske imponerende! Klart det er fint med sømmelighet og anstendighet og jeg skjønner jo godt at hun ikke var supermotivert til å se all of me. Det er litt for mye og alt er ikke like pent. Allikevel kunne jeg ikke dy meg for å fnise for meg selv av reaksjonen jeg fikk da jeg skulle forflytte meg fra peeling, dusj og over til et avslappende bad. Med silkemyk stemme sa hun "Nu skal du legga din handduk på golvet" og jeg var rede til å følge ordre. Stemmen hennes fikk en annen klang da hun sa "Men inte nu, inte enn, du måste venta tills jag har gått ut". Så da ventet jeg da, men brukte en del tid i badekaret på å fnise av panikken i stemmen hennes.

Hun skulle vært her i heimen den damen, tidligere i uka. Midtimellomgutten lå i badekaret og han er langt unna å skulle være blyg for egen nakenhet. Minstejenta og jeg entret badet og det utspant seg en liten samtale om hva som flyter fritt mens man bader. Den usjenerte konkluderte med at han var glad han hadde en guttetiss, for jentetisser er veldig stygge og ikke kan de flyte oppver i badekaret heller. Han konkluderte videre med at voksne tisser er stygge, for de er det hår på. Så da vet vi hvor jeg står på rangstigen her i huset. Ikke en tiss som flyter oppover i badekaret og ikke fri for hår.

Men altså, på spa studeres ingenting. Eller hun studerer kanskje damen som peeler, smører og masserer, men det gjøres i skjul. Hun har nok øvd ganske mange ganger på hvordan håndkleet skal løftes for at ingenting skal sees av den som holder dette håndkleet mens hvalen på benken snur på seg. Hun så en legg, et lår, en arm, en rygg, et ansikt, men aldri mer enn en kroppsdel av gangen.

Det er jo deilig og alt, men det er litt komisk også når alt av klisjeer smøres på i det samme bildet. Joik på høyttalerne. Hallo, joik?! Skjønner at det er fint med musikk uten kjent tekst og med få referansepunkter, men hva skjedde med Vangelis eller Vivaldi? Bildet kompletteres ytterligere av dempet belysning, kandelaber med tente lys og en haug med varme steiner. Det var greit jeg ikke måtte møte blikket til noen kjente når jeg lå der med en varm stein i hver hånd, en surret fast til hver håndflate, en stein på magen og en bitteliten stein mellom øyenbrynene. Selvbevisst som jeg er, lurte jeg på om den sistnevnte steinen ble plassert der jeg har mest rynker. Det har nemlig minstejenta påpekt. "Mamma, det er rart at du har sånne sinnarynker, for du pleier jo ikke å være så sinna". Videre fylles bildet ut med lukten av bjørkeolje. Det lukter egentlig litt vedfyring, men det er sikkert sunt.

Om det var deilig? Ja, bevares. Om jeg ble massert? Ikke egentlig. Det var mer snakk om varsom føring av de tidligere nevnte svarte steinene over kroppen. Om jeg ble avslappet? I aller høyeste grad! Om jeg skinte forfrisket etterpå? Ja, selvfølgelig. Noe annet ville være utenkelig etter å ha blitt smurt inn med bjørkeolje over hele kroppen. Så mye olje har jeg ikke sett siden kokosoljen vi stekte oss i på 80-tallet.

Logikk?

Scene 1: et lite menneske står alene ved kjøkkenbenken. Idiotisk nok har noen plassert en kurv helt på kanten av denne benken. Oppi denne kurven har noen puttet masse brukte lyspærer. Kurven faller ned, alt oppi spres utover gulvet og minst fem lyspærer knuser. Det første det lille mennesket roper er "Det var ikke meg! Det var ikke meg! Det bare skjedde". Det store mennesket som er til stede begynner å kjefte og det lille mennesket begynner å gråte.
Man kan jo lure hva de tenker begge to. Det lille mennsket vet vel egentlig hvem det var som rev ned kurven og det store mennesket vet minst like godt at det var et uhell... 

Scene 2: et litt større lite menneske kommer hjem fra skolen med en liten melketann i lomma. Det store mennesket som er til stede tilbyr et glass slik at tannfeen kan finne tanna. Det lille mennesket forklarer "Jammen, jeg har jo så mange løse tenner nå at jeg skal spare dem på rommet mitt. Når jeg har mistet ti tenner skal jeg legge dem i et glass. Da får jeg jo 200 kroner og da kan jeg kjøpe en Beyblade. Det er viktig å gjemme tanna da, for tenk om tannfeen finner den og legger igjen bare 20 kroner, da har jeg kanskje brukt den opp før jeg mister flere tenner og da kan jeg ikke kjøpe noe kult"
Det store mennesket lurer på om det ikke hadde vært bedre å spare på 20-kroningene i stedet for bittesmå tenner, men klarer å holde munn og la den lille glede seg over den fantastiske planen. Så får vi håpe at tannfeen ikke finner tennene før det er meningen og ikke minst - at de ikke forsvinner på annet vis. De er ganske små de tennene. 

Scene 3: det samme litt større lille mennesket spør det store mennesket om han kan begynne på svømming. Det store mennesket sier at da må han velge mellom svømming og mudo. Det lille mennesket sier at da må han tenke seg litt om "Du skjønner det at noen ganger leker vi krig og sånt og da er det lurt å kunne noen triks. Det lærer jeg på mudo". Det store mennesket sier at det ikke er lov å bruke triks man har lært på trening når man leker med vennene sine. "Jammen, alle kan jo mange triks og jeg kan nesten ingen. Jeg er ikke flink til å leke krig en gang. Vil du at jeg bare skal være fangen, eller?"
Det store mennesket blir svar skyldig, men tenker at svømming kanskje ikke er så dumt. 

Scene 4: et stort lite menneske vil igjen la være å gå på en trening. Det lille store mennesket blir litt oppgitt og minner igjen om at det jo er betalt for disse treningene. Det store lille mennesket lurer på hva de 10 avtalte treningene kostet og regner kjapt ut hva det koster for de fem gangene han ikke har vært der. Det store lille mennesket tilbyr det lille store mennesket å få fratrekk i ukelønn for de gangene det betales uten at han er der.
Det lille store mennesket lurer på hva som egentlig skjedde nå. Det store lille mennesket tok den voksne helt på alvor når dette ble gjort til noe som handler om penger og plutselig synes ikke det lille store mennesket at det egentlig var det viktigste. 

I utviklingspsykologien lærte jeg om både moralutvikling og utvikling i logiske evner. Jammen godt å se at mine egne utvikler seg. Samtidig er det ikke til å se bort ifra at min egen logikk utfordres hyppig sammen med disse små, mellomstore og nokså store menneskene.

Engang blir jeg større...

Blant påskepynten fant jeg et dikt jeg fikk fra barnehagen da Midtimellomgutten var 2 år. Den gangen syntes jeg det var nesten som en floskel, tenkte at det var noe jeg ikke kom til å bry meg om, lurte på hvorfor alle barnehager måtte lage det samme og tenkte nok med min gravide mage at det å savne småbarnstiden, det hørte et annet liv til.

Nå er visst det andre livet kommet. Da jeg hang opp bildet med det lille avtrykket på og leste diktet, tenkte jeg vemodig at nå er småbarnstiden over. Midtimellomgutten er riktignok ikke veldig stor ennå, men helt klart større. Minstejenta er ikke liten hun heller, så småbarnstiden er over. Når jeg ser på den store gutten i huset, han som har vokst 15 centimeter det siste året, fått dypere stemme og som fortsatt sover når vi andre spiser lunch på fridager, da skjønner jeg at de brått er store alle tre. Foreløpig sier Midtimellomgutten at han nok skal flytte hjemmefra, men han skal ikke ha noen kjæreste. Han skal bo sammen med kameratene sine, det har de avtalt. Det er like greit at ingen av dem skal ha barn, for bleieskift er skikkelig ekkelt. Minstejenta har visst ikke tenkt å flytte hjemmefra i det hele tatt, hun skal alltid bo sammen med mamma. I hvert fall til vi vil bo for oss selv. Med en morfar på sykehjem og farmor og farfar som var skilt, har regelen blitt at eldre mennesker bor alene. Gode generaliseringsevner det - når alle aldre hun kjenner bor hver for seg, så er det jo sånn for alle!

Diktet? Det er sånn:

Det hender du blir lei deg 
fordi jeg er så liten. 
Jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten. 

Men hver dag blir jeg større.
Ja, en dag blir jeg stor. 
Og alle mine avtrykk
blir til svake spor. 

Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå 
hvor søte hender jeg hadde
den gangen de var små. 

Å se verden fra litt mer enn en meter over havet

Samvær med barn kan gi masse mas, masse støy og mange forstyrrelser. Mye prat og lite fred. Det kan også gi mange samtaler, mange uventete spørsmål og mye ettertanke. Mange anledninger til å stoppe opp og tenke etter. Hvordan det føles er vel først og fremst avhengig av mitt eget overskudd, min egen tilstedeværelse og min egen evne til å faktisk høre etter.

I dag har jeg fått vite at det er ganske dumt å fly med jetsko. For tenk om de faller av, da detter man bare ned da. Tenk hvis man ikke kan knyte skolissene og så faller skoene av for eksempel. Da kan man til og med dø. I hvert fall hvis man faller rett ned på asfalten og det er is der. Da sklir man til og med bortover etter at man har dødd. Det hadde jeg aldri tenkt på før. Sant og si visste jeg ikke helt hva jetsko er heller. Nå vet jeg det. Jeg har dessuten tenkt over at det kan være farlig med en sånn ildsprut etter skoene mens man flyr. I hvert fall hvis skoene ikke tåler ild en gang.

Et annet tema som har vært oppe er det å miste et barn. Hvis man har mistet det, så kan man vel bare finne det igjen, kan man ikke det? Ved nærmere forklaring av hva voksne mener når de sier at noen har mistet et barn, lurte min samtalepartner på hvorfor man sa å miste når man egentlig mener at noen har dødd. Det var litt vanskelig å svare på. Vi var enige om at når noe er så veldig vondt og vanskelig, er det kanskje lettere å si noe annet enn det man egentlig prøver å si. "Omtrent som når jeg skjønner at jeg har gjort noe slemt mamma, da er det lettere å si at du er dum enn å si unnskyld". Ja, omtrent som det. For samtalepartneren var det i hvert fall greit å finne ut at en mamma eller pappa som har mistet barnet sitt ikke trenger kjeft fordi de passet så dårlig på, men en klem fordi de er veldig veldig lei seg.

Noe annet jeg har fått vite i dag, er at man blir gammel når man blir 45. Jeg er altså rett under det å være gammel. Jeg er vel ikke ung akkurat, men jeg er ikke gammel. Når man blir gammel, får man grått hår og rynker. Egentlig har jeg fått noen rynker allerede, men det er ikke så rart siden jeg er nesten gammel. Dessuten kan det visst hende at jeg har grått hår siden jeg farger det og ingen egentlig vet hvordan håret mitt ser ut. Det har krøller da og det er begge de krevende samtalepartnerne her i huset enige om at ikke er fint!

Faren til de to yngste og de minst selvsensurerte er i Berlin på jobbtur. Eller i dag er han turist. Vi andre fire spiste middag hos mormor og da lurte de to yngste på hvem pappa spiste middag med. De var nokså overrasket over tanken på at han kanskje spiste middag alene. Det er jo ganske kjedelig. Kanskje det til og med er litt trist og at vi må synes synd på ham. Midt i alle samtalene sa jeg noe om at han kanskje syntes det var deilig. "Mm, for da er det ingen som maser på ham mamma" "Nei og det er sikkert ikke noe krangling eller søling heller". Å høre dem omtale seg selv på denne måten, fikk meg selv til å observere eget samvær med dem, tenke over egne tilbakemeldinger og love meg selv å være mer positiv til måltider med dem. Ja, de skravler og de krangler. De søler til og med og de klager over serveringen. Men jammen er de herlige også! Og det er trist hvis tilbakemeldingen de hører, er at det hadde vært bedre å spise uten dem. For det hadde det jo ikke. I hvert fall ikke hver dag.



Jetsko
Miste et barn