"Haren med øyne av rav" - jeg klarte ikke å fullføre!

"Haren med øyne av rav" av Edmund de Waal har ligget på nattbordet mitt lenge. Dette er en bok jeg forventet å like og som jeg ikke hadde lyst til å gi opp. Den fikk strålende kritikker da den ble gitt ut og den har blitt anbefalt av mange bokvenner jeg ellers deler smak med. Allikevel fikk jeg det altså ikke til, jeg orket ikke å fullføre. Det er mulig jeg legger den til side og gir den en ny sjanse ved en senere anledning, men nå mister den plassen på nattbordet.

Fra omslaget:
For Edmund de Waal fulgte det en gåte med familiens samling av antikke japanske netsuker - 264 utsøkte, ørsmå figurer skåret ut i elfenben. Hvem var menneskene som hadde rørt ved netsukene? Hva hadde figurerene betydd for dem? Hva var figurenes historie? 

Haren med øyne av rav er en av de største internasjonale kritiker- og publikumssuksessene fra de siste årene. I sin jakt på netsukenes fortelling tar Edmund de Waal oss med til 1800-tallets Odessa, til Paris' boulevarder og Wiens palasser, og til det ødelagte Tokyo etter andre verdenskrig. Familien Ephrussi var en av Europas mektigste bankierfamilier. Etter nazistenes herjinger var samlingen med netsuker det eneste som var igjen etter familiens veldige imperium. Dette er historien om hvordan de overlevde. 

Jeg har ikke lest nok av den til å kunne vurdere den, men det at jeg etter gjentatte forsøk ikke har klart å fullføre, sier jo også noe.

Innsirkling 3 - minst like bra som de to første!

Carl Frode Tiller har skrevet trilogien "Innsirkling" og jeg har lest den siste. Bøkene har kommet med flere års mellomrom, det er lenge siden jeg leste den første. Det har nok gått med noen hundre bøker mellom den første og denne tredje, allikevel tok det ikke så lang tid før jeg var "på sporet" igjen.

Fra omslaget:
Markus skal gifte seg med Julie, men set alt på spel. Han sender eit brev til David, som har mista hukommelsen, der han avslører ei hending som har fått store konsekvensar for dei begge. Davids ekskjærast Susanne kjenner seg svikta av David, og tar eit oppgjer med han og si eiga fortid i brevs form. I denne boka møter vi også David sjølv, nokre sommardagar i 2006 og på kontoret til psykiateren han går til. 

Med Innsirkling 3 er eit storverk i norsk litteratur fullført. I tre bøker har Carl Frode Tiller sirkla inn ein mann som ikkje veit kven han er, og dei som har skrive til han. Gjennom ei rekke røntgenblikk på det psykologiske spelet mellom menneske, på ulike tiår og miljø, har Carl Frode Tiller skapt eit usedvanlig rikt og komplekst eventyr om det moderne Norge. Den siste brikka gir ikkje berre svaret; den vil også snu opp ned på alt du trudde du visste om David. 

Jeg liker altså denne trilogien svært godt. Det er intelligent bygd opp og synet på hvem David er, endrer seg stadig underveis. Å begynne å lese en bok skrevet på nynorsk "lugger" alltid litt for meg, men i denne trilogien er det fort glemt. En sterk femmer på terningen fra meg! 

"The Far Side of the Sun" - ikke engang på Bahamas er alt bare idyll

"The Far Side of the Sun" er skrevet av Kate Furnivall, og handlingen upstager seg på Bahamas under andre verdenskrig. Jeg tror ikke den er utgitt på norsk.

Fra bokomslaget:
The Bahamas, 1943. Hoping to escape her turbulent past, twenty-three-year-old Dodie Wyatt has fled to Nassau. But the world is at war, and one night the peaceful life she has created for herself is shattered when she discovers a dying man in an alley. 

Ella Stanford is married to a powerful diplomat who's been appointed to keep the Duke of Windsor far from his Nazi friends in Germany. And in this city now teeming with danger, Ella has her own secret - one that threaten to tear apart her safe and ordered life. 

When Ella's world collides with Dodie's, they find themselves caught in the spiral of violence and greed ripping through Nassau. But Dodie falls deeply in love with a mysterious American stranger on the island, and together they fight to uncover the truth behind the blodshed while struggling to keep each other alive in this perilous new world... 

Dette er en bok som kanskje ikke byr på de store overraskelsene, men det finnes heldigvis andre intriger enn kjærlighet. Ikke vet jeg om hertugen av Windsor var nazivennlig under andre verdenskrig, men det krydrer helt klart fortellingen. En firer på terningen fra meg. 

"Hannah" - fort lest og fort glemt

Nick Alexander har skrevet "Hannah", en bok som har solgt i bøtter og spann. Stor litteratur er det dog ikke. Den er lettlest, underholdende, rørende og morsom. Den følger dog et nokså forutsigbart mønster.

Fra omslaget:
Hva ville du gjort om din første kjærlighet kom tilbake for å tilby deg alt du noensinne har drømt om? Hannah er trettiåtte år og tilfreds med sitt liv som hustru og ikke minst mor til Luke, sin elleve år gamle øyensten. Forholdet til mannen Cliff er trygt og stabilt, og etter femten års ekteskap har hun klart å fortrenge ungdomstidens ville drømmer og slå seg til ro med hverdagslivets små gleder. 

Denne sommeren har hun klart å få med seg Cliff på å leie et hus utenfor Grasse ved den franske riviera sammen med søsteren Jill og hennes homofile venn Tristan. Det som skulle være noen deilige uker med familieferie tar imidlertid en uventet vending når et spøkelse fra fortiden melder sin ankomst. I en atmosfære av sjalusi og sterke følelser tvinges Hannah til å stille spørsmål ved mye av det hun til nå har trodd på. 

Boka er altså lettlest, og feriebeskrivelsene fra Grasse gir lengsel etter ferie ved Middelhavet. Jeg likte den godt mens jeg leste den, men nå noen uker etter, husker jeg knapt hva den handlet om. Det er ikke et godt tegn for meg. Vil du ikke annet enn å underholdes der og da, og å komme i god stemning, er boka å anbefale. En svak firer på terningen fra meg. 

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen har vært forbilledlig åpen om hvordan hun mistet moren sin. I boka "Mysteriet mamma" får vi være med og oppdage deler av sannheten om moren gjennom datterens fortelling.

Fra bokomslaget:
Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt halsen hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd. Mmmmmamma'n min. Det bildet av oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid. 

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Mia var femten år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?

Mysteriet mamma er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om skrekken for å våkne en dag og være en annen enn da man sovnet kvelden før. 

Dette er på ingen måte en feelgood-bok. Det er ikke en utelukkende trist bok heller, det er en bok fylt med varme og forsoning selv om den også er full av tristhet og maktesløshet. Jeg likte den godt, men det gjorde vondt å lese den. Terningkast fem fra meg. 

Leaving time

Jeg har lest "Leaving time" av Jodi Picoult. Så vidt jeg kan se, er den ikke oversatt til norsk. En av hennes andre bøker, "Historiefortelleren" kommer på norsk nå snart, den har ligget på toppen av New York Times bestselgerliste.

Fra bokomslaget på "Leaving time": For more than a decade, Jenna Metcalf has never stopped thinking about her mother, Alice; who mysteriously disappeared in the wake of a tragic accident. Refusing to believe she was abandoned, Jenna searches for her mother regularly online and pores over the pages of Alice's old journals. A scientist who studied grief among elephants, Alice wrote mostly of her research among the animals she loved, yet Jenna hopes the entries will provide a clue to her mother's whereabouts. 

Desperate to find the truth, Jenna enlists two unlikely allies in her quest: Serenity Jones, a psychic who rose to fame finding missing persons, only to later doubt her gifts, and Virgil Stanhope, the jaded private detective who'd originally investigated Alice's case along with the strange, possibly linked death of one her colleagues. As the three work together to uncover what happened to Alice, they realize that in asking hard questions, they'll have to face even harder answers. 

Jeg likte veldig mye av boka, den er velskrevet og det er lett å la seg engasjere av Jennas jakt på moren. Den veksler mellom Jennas fortelling her og nå, Alices dagboknotater om elefantene og beskrivelser av hvordan Alice møtte Jennas far.

Allikevel er det noe i boka som ikke griper meg helt, kanskje er det slutten, kanskje er det personene.  Terningkast fire. 

Kollektivt selvmord

Jeg har fullført nok en lydbok av Arto Paasilinna. Denne gang "Kollektivt selvmord". Lydboka er lest av Ivar Nørve, en oppleser som fungerer bra synes jeg.


Fra forlagets omtale:
Etter sin fjerde konkurs går direktør Rellonen inn i en låve for å skyte seg. Her oppdager han offiseren Kemppainen som allerede er i ferd med å feste repet sitt i en bjelke. Sammen bestemmer de seg for å utsette selvmordene sine, og etter en lang nattlig diskusjon, finner de ei god løsning. De vil samle selvmordskandidatene rundt om i landet, og etter et stort seminar bestemmer ei gruppe seg for å begå kollektivt selvmord.

Det er nok sånn at forventningene mine var ganske høye, og det pleier sjelden å være noen sikker vei til suksess. Ei heller denne gangen. Jeg hadde litt problemer med å engasjere meg i personene og da klarer jeg heller ikke å engasjere meg i handlingen. Jeg humret noen ganger av galgenhumoren i at ingenting egentlig er så farlig for en gjeng som har bestemt seg for å avslutte livet, men utover det var jeg i liten grad engasjert av hendelsene.

Terningkast fire fra meg denne gangen

Stoner

Nok en fullført lydbok - er litt på etterskudd med oppdateringene for tiden. "Stoner" av John Williams er en praktfull bok rett og slett! Den er stillferdig og hovedpersonen Stoner er en stillferdig mann. Den ytre dramturgien er også lavmælt, men jeg har smilt, grått og latt meg irritere. 

Fra forlagets omtale: 

"Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om" The New Yorker William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en fattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse. "Stoner av John Williams, er noe mye sjeldnere enn en stor roman - det er en perfekt roman, så godt fortalt og så vakkert skrevet, så dypt rørende at den tar pusten fra deg." The New York Times Book Review. 

William Stoner kommer fra en familie der universitetsutdannelse er noe fremmed, men han får allikevel lov av foreldrene sine å reise for å studere agronomi. Når han finner ut at det er engelsk litteratur som er faget hans og han bestemmer seg for ikke å returnere til foreldrene, gruer han seg selvfølgelig veldig til å fortelle det. Så viser det seg at foreldrene skjønner mer enn han hadde forventet og han får deres velsignelse til å fylle livet sitt med det han ønsker. 

Lydboka er lest av Kim Haugen og det fungerer veldig bra! Tror jammen det er terningkast seks fra meg for denne. 

Den elskverdige giftblandersken

I bilen hørte jeg for en liten stund siden min første bok av Arto Paasilinna. Det var rett så fornøyelig! Forfatteren har vært hyppig omtalt av flere av mine venner, noen jeg pleier å dele boksmak med og noen jeg slett ikke pleier å være enig med. Jeg var derfor noe avventende før jeg satte i gang. Men jeg koste meg altså veldig!

Fra forlagets omtale:
"Den elskelige giftblandersken" er en spennende, komisk og litt tragisk beretning om livet. Og som alltid er Paasilinnas persongalleri fargesterkt og levende. Hun er en fin dame, den 77-årige oberstinnen Linnea Ravaska. Rolig, snill og litt sprø lever hun et tilbaketrukket liv på sitt lille røde torp i skogen. Men idyllen er falsk, livet hennes er et mareritt. Hver måned når pensjonen utbetales, kommer hennes kriminelle fostersønn og hans kompiser for å hygge seg med hennes penger. De drikker og spiser, tar badstue, slår i stykker ting, dreper smågriser og katter. Til slutt blir det for mye for oberstinnen. Hun tar saken i egne hender.


Lydboka er lest av Frøydis Armand. Hun er en helt grei oppleser synes jeg. Det eneste som irriterte var at alle navn, både egennavn og stedsnavn (som jo selvfølgelig alle er finske) ble uttalt med en kanskje korrekt finsk, men med altfor mye trykk og drama.

Historien er morsom. Linnea viser seg å være alt annet enn en skjør gammel dame og tar etter hvert sin skjebne ettertrykkelig i sine egne hender.

Terningkast fem fra meg.

Suksessbomber

Det er rart hvordan ting endrer seg med alderen. Jeg husker at jeg engang for omtrent 20 år siden forsynte meg raust av en kake jeg ble fortalt var dekket med vaniljekrem og deretter ikke fikk i meg stykket fordi det var suksessterte og jeg ikke likte den smørsmaken. Nå synes jeg imidlertid det er veldig godt og til jul lot jeg meg inspirere til å lage suksesskjeks.

Jeg bruker mandelmel i stedet for å male mandlene selv. Mulig det er litt feil, men jeg hater mandelkvernen min!

Kjeksene:
6 eggehviter
300 g sukker
450 g mandelmel

Pisk eggehvitene stive. Det er viktig at bollen og vispene er helt rene, ellers vil det ikke bli stivt nok. Tilsett sukker gradvis. Rør til slutt inn mandelmelet forsiktig. Bruk slikkepott, så risikerer du ikke å røre ut all luften du nå har pisket inn. 

Ha mandelmassen i en sprutepose med en tipp med stor åpning. Sprut rundinger på en bakepapirkledd stekeplate. Jeg ønsket relativt små kjeks, ikke mer enn et par munnfuller og lagde dem på størrelse med en femmer. Røren holdt til ca 60 slike rundinger. Stekes ved 180 grader i ca 12 min. Følg med slik at steketiden blir riktig. De skal være lyst brune langs kanten. La dem avkjøles litt før de flyttes over på rist. 

Kremen
6 eggeplommer
2.5 dl fløte
150 g sukker
3 ts maisennamel
4 ts vaniljesukker (NB! Det er viktig å bruke godt vaniljesukker her, sånt som gir svarte prikker i kremen)
200 g smør

Ha plommer, maizena, sukker og fløte i en kjele og sett den på middels varme. Varm opp mens du rører, etter hvert vil du se at kremen tykner. Det er viktig å røre hele tiden, ellers vil eggeplommene bli til eggerøre i bunnen. Etter at den er kokt opp, skal den småkoke i ca 4 min. Ta kremen vekk fra varmen og rør inn smøret. Avkjøl helt. Før kjeksene skal fylles, piskes kremen opp og fordeles på halvparten av kjeksene. Jeg brukte samme sprutepose til dette, enklere enn å fordele med skje eller kniv. Legg en kjeks oppå hver av de fylte kjeksene. Avkjøl helt igjen. 

Hvis du vil kan du dyppe kjeksene i smeltet sjokolade. Det holder å dyppe halve kjeksen, ellers blir det så mektig. Dessuten er det enklere å holde i den hvis ikke hele er dekket av sjokolade. Jeg brukte ca 300 g sjokolade til så mange kjeks. 

Oppbevares kjølig, gjerne i fryseren. Det kan være greit å vente med sjokoladen til etter at de er tatt ut av fryseren, da unngår du at sjokoladen blir grå.