Mysteriet mamma

Trude Lorentzen har vært forbilledlig åpen om hvordan hun mistet moren sin. I boka "Mysteriet mamma" får vi være med og oppdage deler av sannheten om moren gjennom datterens fortelling.

Fra bokomslaget:
Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt halsen hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd. Mmmmmamma'n min. Det bildet av oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid. 

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Mia var femten år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?

Mysteriet mamma er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om skrekken for å våkne en dag og være en annen enn da man sovnet kvelden før. 

Dette er på ingen måte en feelgood-bok. Det er ikke en utelukkende trist bok heller, det er en bok fylt med varme og forsoning selv om den også er full av tristhet og maktesløshet. Jeg likte den godt, men det gjorde vondt å lese den. Terningkast fem fra meg.