Jeg har lekt rørlegger i dag og skaffet oss enda en regning. Det er jo godt å sørge for i januar mener jeg. Minstejenta hadde skyhøy feber i går og dagen i dag ble en innedag. (Joda, det handler om rørlegger, bare vent). Jeg bakte rundstykker siden vi allikevel måtte være inne, da har man den tiden man trenger til heving av deigen. Når bakebollen skal vaskes kommer det deigrester i vasken og det var da jeg tenkte at nå har jammen vannet rent unna sakte lenge nok. Jeg prøvde med de lure triksene, jeg har nemlig hørt at Plumbo kan skade plastrørene. Helte nedi masse vann, helte nedi bakepulver. Det bruste fint og løsnet opp litt, men vannet surret fortsatt nokså sakte rundt.
Så da skrudde jeg opp den greia som går ned til røret. Det var det utrolig ekkelt! Bare det er nok til å være sikker på at jeg er glad jeg ikke ble rørlegger. Jeg fikk unna mye og følte meg temmelig tøff og handy som fikset dette helt selv. For å få vekk resten, skulle jeg gni litt rundt omkring og da skar jeg meg skikkelig på en skarp kant. Skylte med masse vann, det var nødvendig for det var sikkert masse skitt i såret. Det eneste dumme var jo at jeg hadde skrudd opp det som fester vasken til røret under, så det ble temmelig vått på gulvet.
Jeg fant ut at det var best å skru fast igjen, godt, sånn at det ikke skulle bli mer vann på gulvet. Jeg skrudde hardt og lenge og plutselig ble det veldig mye lettere å skru. Hele den plastgreia som røret sitter fast i og som den metallgreia skulle festes i, hadde røket tvers over. Så nå har jeg altså plaster på fingeren, veldig våte sokker, en vask på kjøkkenet som ikke kan brukes og sikkert en fin regning i vente når rørleggeren kommer. Har dere forresten tenkt på hvor vanskelig det er å klare seg uten vask på kjøkkenet? Ingenting som kan skylles, ingenting som kan vaskes og alt må settes rett i oppvaskmaskinen. Kjeler og alt. Det siste er ikke så verst da! Rundstykkene ble gode da og jeg vet at drømmen om å være håndverker er best som drøm for meg.
lørdag 14. januar 2012
Hysterisk morsomt og nokså traurig
To nye bøker siden sist. Tar den beste først jeg.
"Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" av Jonas Jonasson handler, kanskje ikke overraskende, om en hundreåring som klatrer ut av vinduet sitt på aldershjemmet og forsvinner. Det hele starter på bursdagen hans, rett før kommunalråden, lokal presse, andre beboere og personale skal markere den store begivenheten det er å fylle hundre år. Til tider hysterisk morsomt! Boka veksler mellom å beskrive hvordan de utroligste begivenhetene utspiller seg etter at han klatret ut av vinduet og han tilbyr seg å passe på en koffert på busstasjonen og hvordan han har opplevd sitt hundreårige liv. Det er særlig de språklige vendingene og hundreåringens resonnementer som har fått meg til å le høyt i bilen. Jeg har nemlig hørt boka som lydbok på mine lange turer i rushtrafikken i Oslo. Anbefales varmt! Dette tror jeg forresten ikke er en jentebok heller, regner med at det er morsomt for mannfolka også.
"Forbannet velsignet" er skrevet av Anne Ch Østby og er egentlig en nokså traurig greie. Historien fortelles gjennom en rekke kvinners fortellerstemmer, de fleste av dem i familie med hverandre. En mor, hennes to døtre og de to døtrene til en av døtrene. Det eneste morsomme for meg var at moren til de to yngste jentene er psykolog og virkelig er en parodi på den som skal gjøre alt "riktig", totalt løsrevet fra egne emosjoner og reaksjoner. Jeg vil tro de aller fleste lever veldig godt uten å lese denne og det var sikkert ikke uten grunn at den ble solgt for 99 kroner i bokhandelen...
"Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" av Jonas Jonasson handler, kanskje ikke overraskende, om en hundreåring som klatrer ut av vinduet sitt på aldershjemmet og forsvinner. Det hele starter på bursdagen hans, rett før kommunalråden, lokal presse, andre beboere og personale skal markere den store begivenheten det er å fylle hundre år. Til tider hysterisk morsomt! Boka veksler mellom å beskrive hvordan de utroligste begivenhetene utspiller seg etter at han klatret ut av vinduet og han tilbyr seg å passe på en koffert på busstasjonen og hvordan han har opplevd sitt hundreårige liv. Det er særlig de språklige vendingene og hundreåringens resonnementer som har fått meg til å le høyt i bilen. Jeg har nemlig hørt boka som lydbok på mine lange turer i rushtrafikken i Oslo. Anbefales varmt! Dette tror jeg forresten ikke er en jentebok heller, regner med at det er morsomt for mannfolka også."Forbannet velsignet" er skrevet av Anne Ch Østby og er egentlig en nokså traurig greie. Historien fortelles gjennom en rekke kvinners fortellerstemmer, de fleste av dem i familie med hverandre. En mor, hennes to døtre og de to døtrene til en av døtrene. Det eneste morsomme for meg var at moren til de to yngste jentene er psykolog og virkelig er en parodi på den som skal gjøre alt "riktig", totalt løsrevet fra egne emosjoner og reaksjoner. Jeg vil tro de aller fleste lever veldig godt uten å lese denne og det var sikkert ikke uten grunn at den ble solgt for 99 kroner i bokhandelen...
torsdag 12. januar 2012
Populær eller ikke, er det det som er spørsmålet?
Med tre unger i huset kjenner jeg at jeg faller tilbake til barndommen og den sosiale kampen det var å finne sin plass. Jeg har overhodet ikke noe behov for at de skal være penest, best, flinkest eller mest et eller annet, men kan allikevel kjenne på en sårhet på deres vegne når de utelates fra et fellesskap de ønsker å inngå i eller når de stadig inviterer noen på besøk og ikke blir invitert tilbake. Det eneste som er verre er når noen stadig oppsøker dem og jeg får høre fra barnet mitt at "Han vil jeg ikke leke med" eller "Hun bare bestemmer, så det er ikke noe morsomt". Sånn passe populær er vel det greieste sikkert, da blir man sjelden såret og unngår å såre noen selv.
I studietiden (i sosialpsykologipensum kanskje) kan jeg huske at jeg leste om attraksjon og hvordan vi justerer oss i forhold til hvilke responser vi får. Teorien - fritt etter egen hukommelse - går ut på at alle sikter mot det beste til å begynne med. Alle forelsker seg i den kjekkeste gutten på skolen, men så skaller de mindre attraktive av på veien etter hvert som tilbakemeldingene tilsier at den utkårete er uoppnåelig. Det positive med dette er jo at alle etter hvert kjenner sin "liga" og dermed ender opp med en forelskelse som er gjengjeldt. Vi kjenner vel alle tilfeller av at teorien ikke stemmer i praksis, men sånn i grove trekk gir det mening.
Og så lurer jeg på - er det ikke sånn i likekjønnete vennskap også? Og vennskap på tvers av kjønn? Midtimellomgutten er i den prosessen nå ser jeg, han prøver seg frem og skal sikkert posisjonere seg i klassen, på trinnet og sikkert etter hvert på skolen. Størstegutten var så heldig at vi flyttet etter et par år på skolen, han kunne dermed justere selvpresentasjonen og har funnet sin rolle og er fornøyd med sin posisjon tror jeg. Minstejenta er mer i seg selv, sammenligning med andre er ikke så relevant akkurat nå og hun har sine bestevenninner.
Jeg husker da jeg gikk i sjette klasse og det skjedde en endring fra at bursdagsselskapene handlet om alle jentene i klassen og til noen utvalgte. De fleste av oss inviterte noen få og jeg tror det var en håndfull jenter som ble bedt i mange selskaper og en liten håndfull som var i veldig få. Noen få tok imidlertid spranget og inviterte både gutter og jenter, på tvers av de tre parallellene. Jeg kan ikke huske at jeg følte meg utenfor noen gang, men jeg var ikke av de naturlige gjestene i det som på den tiden var De Populære. Da fest nummer to eller tre skulle avholdes, kom en av de andre jentene til meg og sa "Du Aud, jeg tenkte at du og Y skulle få komme i bursdagen min, for A og B kan ikke selv om de er bedt og da blir det for få jenter". Som 12-åring var jeg så stolt at jeg takket nei. Egenbegrunnelsen var at hvis jeg bare ble bedt for å fylle opp gjestelista, da kunne det være det samme. Dessuten hadde jeg kjent litt på hvordan det var å være på utsiden og jeg ønsket ikke å være en av dem som de andre tenkte at "De tror de er så mye bedre enn oss" om.
Det er mulig jeg husker historien om festene til De Populære feil, men det er sånn jeg husker den og det stemmer med den jeg ønsker å være. Jeg nådde aldri helt opp på ungdomsskolen heller, men det føltes helt OK. Kanskje jeg allerede hadde gått på de smellene jeg måtte gå på for å justere mine ambisjoner og forventninger til sosial status i samsvar med hva verden kunne innfri?
I studietiden (i sosialpsykologipensum kanskje) kan jeg huske at jeg leste om attraksjon og hvordan vi justerer oss i forhold til hvilke responser vi får. Teorien - fritt etter egen hukommelse - går ut på at alle sikter mot det beste til å begynne med. Alle forelsker seg i den kjekkeste gutten på skolen, men så skaller de mindre attraktive av på veien etter hvert som tilbakemeldingene tilsier at den utkårete er uoppnåelig. Det positive med dette er jo at alle etter hvert kjenner sin "liga" og dermed ender opp med en forelskelse som er gjengjeldt. Vi kjenner vel alle tilfeller av at teorien ikke stemmer i praksis, men sånn i grove trekk gir det mening.
Og så lurer jeg på - er det ikke sånn i likekjønnete vennskap også? Og vennskap på tvers av kjønn? Midtimellomgutten er i den prosessen nå ser jeg, han prøver seg frem og skal sikkert posisjonere seg i klassen, på trinnet og sikkert etter hvert på skolen. Størstegutten var så heldig at vi flyttet etter et par år på skolen, han kunne dermed justere selvpresentasjonen og har funnet sin rolle og er fornøyd med sin posisjon tror jeg. Minstejenta er mer i seg selv, sammenligning med andre er ikke så relevant akkurat nå og hun har sine bestevenninner.
Jeg husker da jeg gikk i sjette klasse og det skjedde en endring fra at bursdagsselskapene handlet om alle jentene i klassen og til noen utvalgte. De fleste av oss inviterte noen få og jeg tror det var en håndfull jenter som ble bedt i mange selskaper og en liten håndfull som var i veldig få. Noen få tok imidlertid spranget og inviterte både gutter og jenter, på tvers av de tre parallellene. Jeg kan ikke huske at jeg følte meg utenfor noen gang, men jeg var ikke av de naturlige gjestene i det som på den tiden var De Populære. Da fest nummer to eller tre skulle avholdes, kom en av de andre jentene til meg og sa "Du Aud, jeg tenkte at du og Y skulle få komme i bursdagen min, for A og B kan ikke selv om de er bedt og da blir det for få jenter". Som 12-åring var jeg så stolt at jeg takket nei. Egenbegrunnelsen var at hvis jeg bare ble bedt for å fylle opp gjestelista, da kunne det være det samme. Dessuten hadde jeg kjent litt på hvordan det var å være på utsiden og jeg ønsket ikke å være en av dem som de andre tenkte at "De tror de er så mye bedre enn oss" om.
Det er mulig jeg husker historien om festene til De Populære feil, men det er sånn jeg husker den og det stemmer med den jeg ønsker å være. Jeg nådde aldri helt opp på ungdomsskolen heller, men det føltes helt OK. Kanskje jeg allerede hadde gått på de smellene jeg måtte gå på for å justere mine ambisjoner og forventninger til sosial status i samsvar med hva verden kunne innfri?
lørdag 7. januar 2012
Nyte dagen i dag
Eldstegutten uttalte i går kveld at voksne er så dårlige til å bare være til stede her og nå. "Dere er nesten alltid stresset". Jeg kunne selvfølgelig gjort dette til en diskusjon om 12-åringens tilbøyelighet til å være unyansert og bombastisk. jeg er ikke alltid stresset og det stemmer ikke at han aldri er stresset. Jeg kunne også gjort det til et poeng å understreke at han som kun rydder unna dressjakka si når han får beskjed om at penklær skal henges fint tilbake mens han lar bukse, skjorte og slips ligge sammenkrøllet i stolen, kanskje har noe å lære om å se utover øyeblikket. Det er klart det er lett å leve her og nå når horisonten ikke strekker seg lenger enn til hvilke fotballstrømper som er rene til treninga som starter om en halvtime.
Men så tenker jeg - har han ikke kanskje et ganske godt poeng? I forkant av jula kjente jeg faktisk at jeg gledet meg til jul. En liten kribling av forventning som jeg kunne kjenne igjen fra omtrent 35 år tidligere. Og så kom jula da og så gikk jula. Uten at jeg kjente den samme kriblingen. Uten at jeg nøt at det faktisk var jul. Hvor skjedde denne endringen? Hva er det som gjør at jeg ikke gleder meg over stunden her og nå? Som gjør at jeg ikke nyter jula, at juletreet er pyntet, at det lukter godt av maten og at vi venter på nissen?
Samtidig vil jeg hevde at jeg ikke alltid er stresset. Jeg kan i hvert fall peke på mange rundt meg som stresser mer enn meg. Som er mindre til stede her og nå og som i langt større grad ser fremover enn å være der det skjer akkurat når det skjer. Da barna var små var det mange av dem jeg traff i barsel som snakket om "Å, jeg gleder meg til han sover hele natta", "Jeg gleder meg til hun kan sitte, "Jeg gleder meg til han reiser seg", "Jeg gleder meg til hun kan krabbe", "Jeg gleder meg til han kan si noen ord". Og så sitter vi her med litt større, med halvstore og store unger og lengter tilbake til spedbarnstiden, til den lille som sov på armen, som smilte tannløst og betingelsesløst og som syntes mamma var det aller beste i verden.
Kanskje må vi øve oss på å nyte den lille store gutten som er på ball og har lært seg å danse swing og som smiler delt oppgitt og delt varmt til mamma som står med tårer i øynene og kamera i hånden? Kanskje må jeg lære meg å gledes sammen med midtimellomgutten som har mistet sin aller første tann og snakker om det i alle setningene han ytrer? Jeg smiler i hvert fall med når han for trettende gang forteller hvordan han skal lure pappa når han kommer hjem. "Pappa, kan du dra ut tanna mi, den er så løs?" "Da blir han overrasket da, når tanna ikke er der!" Etter at pappa'n kom hjem og ble akkurat så overrasket som han burde over at tanna endelig har falt ut, er det spekuleringene om tannfeen som råder. Theodors mamma har nemlig klart å få tatt bilde av tannfeen på vei ned trappa. Bare bakfra da og kun en del av kappa, men dog. "Dere kan jo være våkne hele natta og gjemme dere og så ta bilde!" Hvis jeg levde livet mer her og nå, hadde jeg kanskje fikset det? På den ene eller den andre måten?
Jeg kjenner jeg blir litt snurt av påstanden om at voksne alltid stresser og aldri er til stede her og nå. Kanskje fordi jeg føler meg ørlite truffet? Jeg skulle bare ha et eneste nyttårsforsett i år, det var å ha mer tid til venner. Kanskje det må spesifiseres eller utvides? Kanskje må jeg ta storegutten på ordet og prøve å gjøre året 2012 til et år med lavere tempo, færre planer og glede over stundene her og nå?
Men så tenker jeg - har han ikke kanskje et ganske godt poeng? I forkant av jula kjente jeg faktisk at jeg gledet meg til jul. En liten kribling av forventning som jeg kunne kjenne igjen fra omtrent 35 år tidligere. Og så kom jula da og så gikk jula. Uten at jeg kjente den samme kriblingen. Uten at jeg nøt at det faktisk var jul. Hvor skjedde denne endringen? Hva er det som gjør at jeg ikke gleder meg over stunden her og nå? Som gjør at jeg ikke nyter jula, at juletreet er pyntet, at det lukter godt av maten og at vi venter på nissen?
Samtidig vil jeg hevde at jeg ikke alltid er stresset. Jeg kan i hvert fall peke på mange rundt meg som stresser mer enn meg. Som er mindre til stede her og nå og som i langt større grad ser fremover enn å være der det skjer akkurat når det skjer. Da barna var små var det mange av dem jeg traff i barsel som snakket om "Å, jeg gleder meg til han sover hele natta", "Jeg gleder meg til hun kan sitte, "Jeg gleder meg til han reiser seg", "Jeg gleder meg til hun kan krabbe", "Jeg gleder meg til han kan si noen ord". Og så sitter vi her med litt større, med halvstore og store unger og lengter tilbake til spedbarnstiden, til den lille som sov på armen, som smilte tannløst og betingelsesløst og som syntes mamma var det aller beste i verden.
Kanskje må vi øve oss på å nyte den lille store gutten som er på ball og har lært seg å danse swing og som smiler delt oppgitt og delt varmt til mamma som står med tårer i øynene og kamera i hånden? Kanskje må jeg lære meg å gledes sammen med midtimellomgutten som har mistet sin aller første tann og snakker om det i alle setningene han ytrer? Jeg smiler i hvert fall med når han for trettende gang forteller hvordan han skal lure pappa når han kommer hjem. "Pappa, kan du dra ut tanna mi, den er så løs?" "Da blir han overrasket da, når tanna ikke er der!" Etter at pappa'n kom hjem og ble akkurat så overrasket som han burde over at tanna endelig har falt ut, er det spekuleringene om tannfeen som råder. Theodors mamma har nemlig klart å få tatt bilde av tannfeen på vei ned trappa. Bare bakfra da og kun en del av kappa, men dog. "Dere kan jo være våkne hele natta og gjemme dere og så ta bilde!" Hvis jeg levde livet mer her og nå, hadde jeg kanskje fikset det? På den ene eller den andre måten?
Jeg kjenner jeg blir litt snurt av påstanden om at voksne alltid stresser og aldri er til stede her og nå. Kanskje fordi jeg føler meg ørlite truffet? Jeg skulle bare ha et eneste nyttårsforsett i år, det var å ha mer tid til venner. Kanskje det må spesifiseres eller utvides? Kanskje må jeg ta storegutten på ordet og prøve å gjøre året 2012 til et år med lavere tempo, færre planer og glede over stundene her og nå?
tirsdag 3. januar 2012
Kake nr 1 i 2012
Årets første kake står til steking. Det er en langpanne-brownie, med melkesjokoladepletter og daimkuler på. Den skal være med på juletrefest i morgen.
mandag 2. januar 2012
Nyttårsmeny
Det ble kalkun altså, på nyttårsaften. Forretten var medbrakt av gjestene, det var en herlig hummerbisque som var forbredt med flamberte hummerskall og som smakte veldig godt! Champagnen som ble servert ved siden av satte stemningen.
Til kalkunen prøvde jeg meg på diverse nytt tilbehør.
Rødvinskokt rødkål er enkelt og godt:
4-5 rødløk
2 dl rødvin
4-5 ss sukker
Fres først rødløken i smør (eller til nød i margarin i disse magre tider) til den er blank og litt myk, den skal ikke skifte farge! Tilsett deretter rødvin og sukker og la det koke til all rødvinen er fordampet. Kan gjerne serveres kaldt og kan dermed gjøres ferdig dagen før.
Søtpotetgrateng:
1 kg søtpoteter
1 pk Philadelphia-ost, romtemperert
1/2 dl brunt sukker
1/4 ts kanel
1/2 pk Crüsli blå frokostblanding
litt smør
Skrell søtpotetene og kok dem møre. Hell av vannet og bland med osten. Tilsett sukker og kanel og ha mosen i en smurt ildfast form. Fordel frokostblandingen oppå og høvle noen skiver med smør over. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 35 minutter. Kanskje litt mindre, min ble litt for mørk på toppen...
Stuffing servert som serannoskinkedekkete boller
400 g ferdig medisterfarse
1/2 dl brødrasp
2 hvitløksfedd
12-15 skiver serannoskinke eller annen god spekeskinke
Bland medisterfarse med brødrasp og hvitløk, bruk en skje dyppet i kaldt vann og lag små boller som legges på en skive skinke. Rull skinken rundt kjøttbollen, legg alle rullene i smurt ildfast form med skjøten ned. Jeg brukte ikke noen tannstikker til å holde dem sammen og det fungerte fint. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 30 minutter.
Fuglen ble stekt ved 120 grader i ca tre timer, deretter i en time ved 160 grader. Den siste timen penslet jeg den med oppvarmet aprikosmarmelade blandet med hvitløk og litt chili.
I tillegg hadde vi kokte poteter, foccaccia formet som stjerner, blomkål og brokkoli og en fløtesaus tilberedt ved å koke alt det ekle som ligger i en pose inni fuglen. Klok av skade viste jeg ikke det frem til ungene, i fjor uttalte midtimellomgutten at sånn ekkel blodsaus ville ikke han spise...
Nyttårsbordet vårt med plass til oss ni som koste oss sammen!
Til kalkunen prøvde jeg meg på diverse nytt tilbehør.
Rødvinskokt rødkål er enkelt og godt:
4-5 rødløk
2 dl rødvin
4-5 ss sukker
Fres først rødløken i smør (eller til nød i margarin i disse magre tider) til den er blank og litt myk, den skal ikke skifte farge! Tilsett deretter rødvin og sukker og la det koke til all rødvinen er fordampet. Kan gjerne serveres kaldt og kan dermed gjøres ferdig dagen før.
Søtpotetgrateng:1 kg søtpoteter
1 pk Philadelphia-ost, romtemperert
1/2 dl brunt sukker
1/4 ts kanel
1/2 pk Crüsli blå frokostblanding
litt smør
Skrell søtpotetene og kok dem møre. Hell av vannet og bland med osten. Tilsett sukker og kanel og ha mosen i en smurt ildfast form. Fordel frokostblandingen oppå og høvle noen skiver med smør over. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 35 minutter. Kanskje litt mindre, min ble litt for mørk på toppen...
Stuffing servert som serannoskinkedekkete boller400 g ferdig medisterfarse
1/2 dl brødrasp
2 hvitløksfedd
12-15 skiver serannoskinke eller annen god spekeskinke
Bland medisterfarse med brødrasp og hvitløk, bruk en skje dyppet i kaldt vann og lag små boller som legges på en skive skinke. Rull skinken rundt kjøttbollen, legg alle rullene i smurt ildfast form med skjøten ned. Jeg brukte ikke noen tannstikker til å holde dem sammen og det fungerte fint. Stekes i ovnen på 180 grader i ca 30 minutter.
Fuglen ble stekt ved 120 grader i ca tre timer, deretter i en time ved 160 grader. Den siste timen penslet jeg den med oppvarmet aprikosmarmelade blandet med hvitløk og litt chili.
I tillegg hadde vi kokte poteter, foccaccia formet som stjerner, blomkål og brokkoli og en fløtesaus tilberedt ved å koke alt det ekle som ligger i en pose inni fuglen. Klok av skade viste jeg ikke det frem til ungene, i fjor uttalte midtimellomgutten at sånn ekkel blodsaus ville ikke han spise...
søndag 1. januar 2012
Er det egentlig sunt?
2010 var et godt år for meg når det gjelder trening. Det var ikke meg Elixia tjente penger på uten slitasje på lokalene. 2011 har vært litt mer og opp ned. Den siste tiden definitivt mer ned enn opp. Alt strevet på jobben var den utløsende årsaken til at jeg droppet helt ut i oktober, men motivasjonen var nok heller ikke så stor.
En SMS fra henne som skulle hjelpe meg å holde fokus, fikk meg tilbake til det grønne lokalet borti veien på årets nestsiste dag. Jeg hadde ikke lyst, men det var fint å være der igjen og jeg ble herlig sliten. Kanskje litt for sliten? I dag, to dager etter, virker jeg nemlig nesten ikke. Det er vondt å hoste, jeg stønner for hvert trappetrinn, det er ekstremt vondt å løfte armene og det er umulig å strekke dem ut. Det er da jeg lurer - er det egentlig sunt?
Den beste medisinen er vel enten å opprettholde treningen hele tiden eller å kutte den helt ut. Tiden får vise hva jeg velger i 2012.
En SMS fra henne som skulle hjelpe meg å holde fokus, fikk meg tilbake til det grønne lokalet borti veien på årets nestsiste dag. Jeg hadde ikke lyst, men det var fint å være der igjen og jeg ble herlig sliten. Kanskje litt for sliten? I dag, to dager etter, virker jeg nemlig nesten ikke. Det er vondt å hoste, jeg stønner for hvert trappetrinn, det er ekstremt vondt å løfte armene og det er umulig å strekke dem ut. Det er da jeg lurer - er det egentlig sunt?
Den beste medisinen er vel enten å opprettholde treningen hele tiden eller å kutte den helt ut. Tiden får vise hva jeg velger i 2012.
Abonner på:
Innlegg (Atom)