Populær eller ikke, er det det som er spørsmålet?

Med tre unger i huset kjenner jeg at jeg faller tilbake til barndommen og den sosiale kampen det var å finne sin plass. Jeg har overhodet ikke noe behov for at de skal være penest, best, flinkest eller mest et eller annet, men kan allikevel kjenne på en sårhet på deres vegne når de utelates fra et fellesskap de ønsker å inngå i eller når de stadig inviterer noen på besøk og ikke blir invitert tilbake. Det eneste som er verre er når noen stadig oppsøker dem og jeg får høre fra barnet mitt at "Han vil jeg ikke leke med" eller "Hun bare bestemmer, så det er ikke noe morsomt". Sånn passe populær er vel det greieste sikkert, da blir man sjelden såret og unngår å såre noen selv.

I studietiden (i sosialpsykologipensum kanskje) kan jeg huske at jeg leste om attraksjon og hvordan vi justerer oss i forhold til hvilke responser vi får. Teorien - fritt etter egen hukommelse - går ut på at alle sikter mot det beste til å begynne med. Alle forelsker seg i den kjekkeste gutten på skolen, men så skaller de mindre attraktive av på veien etter hvert som tilbakemeldingene tilsier at den utkårete er uoppnåelig. Det positive med dette er jo at alle etter hvert kjenner sin "liga" og dermed ender opp med en forelskelse som er gjengjeldt. Vi kjenner vel alle tilfeller av at teorien ikke stemmer i praksis, men sånn i grove trekk gir det mening.

Og så lurer jeg på - er det ikke sånn i likekjønnete vennskap også? Og vennskap på tvers av kjønn? Midtimellomgutten er i den prosessen nå ser jeg, han prøver seg frem og skal sikkert posisjonere seg i klassen, på trinnet og sikkert etter hvert på skolen. Størstegutten var så heldig at vi flyttet etter et par år på skolen, han kunne dermed justere selvpresentasjonen og har funnet sin rolle og er fornøyd med sin posisjon tror jeg. Minstejenta er mer i seg selv, sammenligning med andre er ikke så relevant akkurat nå og hun har sine bestevenninner.

Jeg husker da jeg gikk i sjette klasse og det skjedde en endring fra at bursdagsselskapene handlet om alle jentene i klassen og til noen utvalgte. De fleste av oss inviterte noen få og jeg tror det var en håndfull jenter som ble bedt i mange selskaper og en liten håndfull som var i veldig få. Noen få tok imidlertid spranget og inviterte både gutter og jenter, på tvers av de tre parallellene. Jeg kan ikke huske at jeg følte meg utenfor noen gang,  men jeg var ikke av de naturlige gjestene i det som på den tiden var De Populære. Da fest nummer to eller tre skulle avholdes, kom en av de andre jentene til meg og sa "Du Aud, jeg tenkte at du og Y skulle få komme i bursdagen min, for A og B kan ikke selv om de er bedt og da blir det for få jenter". Som 12-åring var jeg så stolt at jeg takket nei. Egenbegrunnelsen var at hvis jeg bare ble bedt for å fylle opp gjestelista, da kunne det være det samme. Dessuten hadde jeg kjent litt på hvordan det var å være på utsiden og jeg ønsket ikke å være en av dem som de andre tenkte at "De tror de er så mye bedre enn oss" om.

Det er mulig jeg husker historien om festene til De Populære feil, men det er sånn jeg husker den og det stemmer med den jeg ønsker å være. Jeg nådde aldri helt opp på ungdomsskolen heller, men det føltes helt OK. Kanskje jeg allerede hadde gått på de smellene jeg måtte gå på for å justere mine ambisjoner og forventninger til sosial status i samsvar med hva verden kunne innfri?