Nyte dagen i dag

Eldstegutten uttalte i går kveld at voksne er så dårlige til å bare være til stede her og nå. "Dere er nesten alltid stresset". Jeg kunne selvfølgelig gjort dette til en diskusjon om 12-åringens tilbøyelighet til å være unyansert og bombastisk. jeg er ikke alltid stresset og det stemmer ikke at han aldri er stresset. Jeg kunne også gjort det til et poeng å understreke at han som kun rydder unna dressjakka si når han får beskjed om at penklær skal henges fint tilbake mens han lar bukse, skjorte og slips ligge sammenkrøllet i stolen, kanskje har noe å lære om å se utover øyeblikket. Det er klart det er lett å leve her og nå når horisonten ikke strekker seg lenger enn til hvilke fotballstrømper som er rene til treninga som starter om en halvtime.

Men så tenker jeg - har han ikke kanskje et ganske godt poeng? I forkant av jula kjente jeg faktisk at jeg gledet meg til jul. En liten kribling av forventning som jeg kunne kjenne igjen fra omtrent 35 år tidligere. Og så kom jula da og så gikk jula. Uten at jeg kjente den samme kriblingen. Uten at jeg nøt at det faktisk var jul. Hvor skjedde denne endringen? Hva er det som gjør at jeg ikke gleder meg over stunden her og nå? Som gjør at jeg ikke nyter jula, at juletreet er pyntet, at det lukter godt av maten og at vi venter på nissen?

Samtidig vil jeg hevde at jeg ikke alltid er stresset. Jeg kan i hvert fall peke på mange rundt meg som stresser mer enn meg. Som er mindre til stede her og nå og som i langt større grad ser fremover enn å være der det skjer akkurat når det skjer. Da barna var små var det mange av dem jeg traff i barsel som snakket om "Å, jeg gleder meg til han sover hele natta", "Jeg gleder meg til hun kan sitte, "Jeg gleder meg til han reiser seg", "Jeg gleder meg til hun kan krabbe", "Jeg gleder meg til han kan si noen ord". Og så sitter vi her med litt større, med halvstore og store unger og lengter tilbake til spedbarnstiden, til den lille som sov på armen, som smilte tannløst og betingelsesløst og som syntes mamma var det aller beste i verden.

Kanskje må vi øve oss på å nyte den lille store gutten som er på ball og har lært seg å danse swing og som smiler delt oppgitt og delt varmt til mamma som står med tårer i øynene og kamera i hånden? Kanskje må jeg lære meg å gledes sammen med midtimellomgutten som har mistet sin aller første tann og snakker om det i alle setningene han ytrer? Jeg smiler i hvert fall med når han for trettende gang forteller hvordan han skal lure pappa når han kommer hjem. "Pappa, kan du dra ut tanna mi, den er så løs?" "Da blir han overrasket da, når tanna ikke er der!" Etter at pappa'n kom hjem og ble akkurat så overrasket som han burde over at tanna endelig har falt ut, er det spekuleringene om tannfeen som råder. Theodors mamma har nemlig klart å få tatt bilde av tannfeen på vei ned trappa. Bare bakfra da og kun en del av kappa, men dog. "Dere kan jo være våkne hele natta og gjemme dere og så ta bilde!" Hvis jeg levde livet mer her og nå, hadde jeg kanskje fikset det? På den ene eller den andre måten?

Jeg kjenner jeg blir litt snurt av påstanden om at voksne alltid stresser og aldri er til stede her og nå. Kanskje fordi jeg føler meg ørlite truffet? Jeg skulle bare ha et eneste nyttårsforsett i år, det var å ha mer tid til venner. Kanskje det må spesifiseres eller utvides? Kanskje må jeg ta storegutten på ordet og prøve å gjøre året 2012 til et år med lavere tempo, færre planer og glede over stundene her og nå?