mandag 9. april 2012

Påskelitteratur

Det er deilig med fridager! Da rekker man å lese mer enn i hverdagen :-)

Påskas første bok var "Indias datter" av Shilpi Somaya Gowda. En internasjonal bestselger og jeg skjønner hvorfor den har solgt godt. Engasjerende og lettlest og med en rørende fortelling.

På landsbyen i India er ikke jentebarn like velkomne som guttebarn. Kavitas første datter blir tatt fra henne rett etter fødselen, faren sier de ikke kan fø en datter. De har ikke råd til medgiften når de senere skal gifte henne bort. Når Kavita føder sitt andre barn, som også er en jente, trosser Kavita mannen og får brakt barnet til et barnehjem. Barnet blir adoptert til USA og historien fortelles gjennom jentas biologiske mor og hun som adopterte henne.



"Det blå rommet" av Susan Henderson handler om sju år gamle Tillie som vil at moren hennes skal bli glad igjen. Da faren får jobb i Pentagon flytter familien til Washington, Tillie kommer litt etter de andre og når hun ankommer er moren forsvunnet. Storebroren på ti tror moren har forlatt dem, Tillie frykter at faren har gjort moren noe.

Boka synliggjør hvordan det kan være for et barn å leve med en alvorlig deprimert mor, særlig når faren ikke klarer å være der for barna sine. Jeg ble ikke så veldig engasjert av fortellingen. Boka var lett å lese, men får altså kun en lunken vurdering av meg.




"Little Bee" av Chris Cleave har stått på skal-lese-snart-listen min ganske lenge og nå er jeg glad for at jeg har ventet. Da fikk jeg nemlig en herlig leseopplevelse denne påsken!

Sarah og mannen reiser til Nigeria for å redde ekteskapet sitt etter en vanskelig periode. Der havner de i stedet midt i en dramatisk situasjon som ender med at Sarah hugger av seg en finger for å redde en ung afrikansk jentes liv. Den unge afrikanske jenta rømmer fra Nigeria og oppsøker Sarah og hennes mann i utkanten av London etter to år i en interneringsleir.

En flott bok som synliggjør hvor fremmedartet vesten er for Little Bee og andre innvandrere fra Afrika. Historien er rørende og sterk og viser hvor mye livsvilje en ung jente med grusomme opplevelser i sekken kan inneha.

Påskekake


Jeg fant inspirasjon på Freias hjemmesider. Neste gang dobler jeg bunnen tror jeg og dropper kanskje peanøttene.

Bunn
80 g salte peanøtter
25 g melis
2 eggehviter
30 g sukker

Hakk peanøttene og bland dem med melis. Pisk eggehviter og sukker til marengs. Ha i smurt form, ca 22 ca i diameter. Stekes ved 175 grader i 20 minutter.

Karamell
85 g sukker
15 g lys sirup
1 dl fløte
10 g smør
100 g hvit sjokolade

Kok opp sukker og sirup og la koke til det blir gyllent. Tilsett fløte. Det vil ta litt tid før det koker sammen, pass på å røre slik at det ikke brenner seg. Kok til det er lys brunt. Brekk opp sjokoladen i en skål, hell karamellen over og rør slik at sjokoladen smelter. Bland inn smøret slik at det også smelter. Hell over den avkjølte marengsbunnen. NB! Ikke ta av ringen på springformen.

Sjokolademousse
1 plate gelatin
150 g kokesjokolade
75 g smør
1/2 dl sterk kaffe
2 eggeplommer
3 eggehviter
45 g sukker

Legg gelatinen i kaldt vann. Smelt smør og sjokolade over svak varme. Rør eggeplommene i sjokoladeblandingen. Rør opp gelatinen i den varme kaffen. Pisk eggehvitene stive med sukkeret og bland forsiktig i sjokoladeblandingen. Hell moussen over kaken og sett til avkjøling i minst 3-4 timer.

Smelt sjokolade i en pose, sprøyt utover et bakepapir i en lang remse. La sjokoladen stivne, ha den rundt kaka. Pynt med sjokoladeegg.

fredag 6. april 2012

Fremtidsvisjoner

For et års tid siden kunne midtimellomgutten fortelle at han aldri skulle flytte hjemmefra. Han hadde tenkt å få en kjæreste, men hun måtte like å bo alene. Han skulle komme på besøk til henne og hun kunne komme på besøk til ham, men han skulle aldri flytte fra mamma og pappa. Nå for tiden sier han at han ikke skal gifte seg med noen. Han har nemlig tenkt å få seg en rotte som kjæledyr og siden jenter ikke pleier å like rotter, er det best at han lar være å gifte seg. Rotter er nemlig mye kulere enn jenter!

Selv møtte jeg en gammel nabo for noen år siden. Han og jeg er jevngamle og lekte mye med hverandre fra treårsalderen og to-tre år ut i barneskolen. Han minte meg på hva som hadde vært vår fremtidsvisjon. Vi skulle gifte oss, han skulle være brannmann og jeg skulle få fem barn. Ikke noe yrke på meg, det holdt visst med de fem ungene. En temmelig grå fremtidsvisjon hos en 6-åring synes jeg. Ikke noe glamour, ikke noe stas, bare mann og mange barn.

Det var mer sus over planene til eldstemann da han var 8-9. Han skulle bli fotballproff. Da vi mente at han burde ha en plan B, sa han at det hadde han. Hvis han ikke ble kjøpt opp av en av de store klubbene i Europa, skulle han bli hip hop'er. På samme tidspunkt lurte lillebroren på hva en fotballproff var. Jeg svarte at det var sånne som spilte fotball på TV. Lillebroren syntes ikke det var noe å trakte etter. "Det er jo bedre å bli en som spiller fotball på ordentlig da, ikke bare en som spiller på TV!" Nå har realismen nådd storebroren også. I hvert fall litt. Nå sier han at hvis han ikke blir fotballproff, så skal han studere språk. Det er en god nok plan B synes jeg.

Husets yngste har foreløpig ingen planer om hva hun skal bli når hun blir stor. De andre har svart racerbilfører, politimotorsykkelmann, romfarer, brannmann og oppfinner når de i 4-årsalderen har blitt spurt om hva de skal bli når de blir store. Hun svarer foreløpig. "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det varmer mammahjertet det!

torsdag 5. april 2012

Selektiv hørselshemming?

En typisk scene her i huset: "Mamma, hva skal pappa nå?". Pappa sitter rett ved siden av. Barnet spør ikke ham. Han reagerer ikke på å bli omtalt og svarer ikke. Noen ganger sier jeg "Du kan jo spørre ham da, han sitter der". Veldig ofte gir jeg en forklaring på hva pappa skal. Sikkert for ofte. Pappa'n selv mener at jeg har skapt situasjonen ved å svare for ham. Det har han delvis rett i. Allikevel vil jeg hevde at det ikke er den egentlige årsaken. Den egentlige årsaken er at han veldig ofte klarer å stenge all lyd ute. Særlig masende stemmer sorteres vekk som irrelevante. Han kan sitte med en av dem på fanget og allikevel klare å ikke høre hva de spør om fordi han er fordypet i noe han leser eller noe han ser på TV. Det er riktig at jeg har lagt meg til å svare når de spør ham om noe, men det er altså fordi de ofte ikke får noe svar.

I dag var jeg ute og gikk og så en familie på fire på motsatt fortau. En mor, en far, en liten i vogn og en 4-5-årig jente som hoppet og spratt og sang for seg selv. Plutselig passerte toget og jenta utbrøt "Oj, de togene kjører veldig fort, synes dere ikke?" Foreldrene var midt i en samtale om noe og svarte henne ikke. Hun ventet et halvminutt før hun gjentok "Synes dere ikke de togene kjører veldig fort?". Igjen uten å få noe svar. Etter noen sekunder prøvde hun seg igjen "Mamma, ikke sant de togene kjører veldig fort". Hun fikk ikke noe svar, foreldrene fortsatte sin egen samtale. Etter å ha prøvd med faren også uten å bli hørt, stilte hun seg foran vogna og sa "Dere hører jo ikke på meg. Jeg sier at de togene jammen kjører fort!" Da fikk hun svar, ikke på det hun var opptatt av, men i form av "Hvor mange ganger har vi sagt at du ikke må gå foran vogna?! Vi kan jo kjøre på deg!"

Kanskje misset jeg en leksjon i foreldreskolen? Kanskje er evnen til å lytte selektivt en nyttig ferdighet som foreldre? Jeg ser i hvert fall at jeg er en problemopprettholdende faktor når jeg svarer for mannen min. Han ser at det går greit hvis han ikke svarer, ungene forventer ikke svar fra ham og jeg får dobbelt så mange henvendelser. Både de som egentlig er ment til meg og de som er ment til faren.

onsdag 4. april 2012

Eldes med verdighet?

Lille julaften møtte jeg en gammel mann, han var på vei til butikken og jeg var på vei hjem egentlig. Det var veldig kaldt og veldig glatt og han gikk med tøfler. Sånne som man bare stikker foten inni. Jeg spurte om han trengte hjelp og det takket han ja til. Jeg ga ham en arm og fikk ham inn det siste stykket til butikken. Jeg tror kanskje ikke han syntes han trengte armen, men selskapet og noen å snakke med satte han tydelig pris på.

Vi småpratet om at det var kaldt og at nå var det nesten jul og etter en liten stund kommenterte han selv det lite passende fottøyet sitt. "Du lurer sikkert på hvorfor jeg går med tøfler nå, men du skjønner det at etter at kona mi døde har jeg ikke kunnet gå med sko. Det er over et år siden nå og hver gang jeg har gått ut siden, har jeg hatt på meg tøfler". Han kunne ikke bøye seg og fikk dermed ikke på seg annet fottøy og kunne heller ikke knyte skolisser.

Jeg syntes det var trist egentlig, men mannen selv var glad, han gledet seg til jul og han snakket om sin avdøde kone med varme i stemmen. Han gledet seg mer over det han fortsatt kunne i stedet for å sørge over det han hadde mistet.

I etterkant har jeg møtt ham med ujevne mellomrom, hver gang med de samme tøflene. Han subber av gårde, i rolig tempo og hilser til den gamle hatten han alltid har på seg. Jeg har dristet meg til å spørre om han ikke har vurdert andre typer sko han bare kan stikke foten inn i. Da lo han og sa at det hadde datteren hans også sagt, men at det ble så vondt å sove natta etter. Han fikk nemlig ikke skoen av igjen selv om den var lett å ta på seg. Da jeg møtte ham sist var det dessuten varmt ute og da var jo tøflene slett ikke så malplasserte.

Han representerer ikke så mye av det jeg ser for meg når jeg håper på en flott alderdom. Allikevel ser jeg at han er tilfreds, han gleder seg over det han har hatt og det han fortsatt klarer i stedet for å sørge over mistete ferdigheter og ensomhet. Det er kanskje det som er å eldes med verdighet?

søndag 1. april 2012

Rosa bringebærdrøm med hvit sjokolade

Her om dagen kom jeg over noen fristende rosa pikekyss. Jeg liker jo ikke engang marengs så godt og heller ikke rosa, så hva det var som fikk meg til å kjøpe dem vet jeg ikke helt. De ble i hvert fall med meg hjem og ble omdannet til dessert i dag. Det ble godt og mektig!





1 beger philadelphiaost
1/3 l fløte
200 g hvit sjokolade
4-5 ss sukker
2 ts vaniljesukker
bringebær
knuste pikekyss

Varm litt av fløten og smelt den hvite sjokoladen i den. La avkjøle. Bland alt sammen og rør til nokså stiv krem. Legg nederst i en bolle (eller i mange porsjonsboller), ha bringebærene på og deretter de knuste pikekyssene.

The truth, the whole truth and nothing but the truth?

Trude Lorentsen har ofte kronikker i Magasinet som engasjerer meg. Sikkert fordi hun ofte refererer til samtaler hun har med ungene sine som er omtrent like gamle som mine yngste. I gårsdagens Magasin snakket hun om det å være ærlig med ungene sine, hvor mye man kan fortelle og hva som er for mye.

Mine unger får svar på det de lurer på. Stort sett i hvert fall. Jeg ble utfordret på dette da en av dem satt på T-banen sammen med meg og det en mann med sine aner i Afrika satt rett overfor oss. "Mamma, er brune mennesker brune overalt?" "Ja, det er de." "På tissen også?" "Ja, de er nok det". Da smilte mannen på motsatt side og sa "Vi er ikke brune overalt. Vi er brune på tissen, men ikke inni hendene og under føttene" mens han løftet opp hendene for å vise ham.

Enda vanskeligere var det den gangen vi var i butikken en lørdag ettermiddag og spørsmålet kom "Du mamma, jeg vet jo at det et babyfrø fra mamma'n og et fra pappa'n som gjør at babyen vokser. Men det er en ting jeg ikke skjønner. Hvordan kommer egentlig babyfrøet fra pungen inn i magen til mamma'n". Spørsmålet ble stilt høyt og rakk godt utover i butikklokalet, hoder ble løftet, munner smilte og jeg følte at store deler av butikken tenkte "Hva sier hun nå? Nå skal jeg jammen følge med" Jeg svarte noe om guttetissen hans som kan bli hard og om utvekslingen som da kan skje. Ungen var fornøyd, jeg var ørlite varm i kinnene og blikkene vendte seg bort. Lenger borte i butikken var det en eldre mann som bemerket "Du er nok en klok liten gutt du og man blir klok når man spør om det man lurer på og har kloke foreldre som svarer".

Jeg skjermer dem i liten grad fra sannheten og mener det er riktig. Vi har snakket om Utøya og vi har snakket om bomben i regjeringskvartalet. Ikke i de grusomste detaljene, men vi har snakket om at det var en mann som skjøt og at mange ungdommer døde og at enda flere er lei seg. Jeg har snakket med dem om voksne som ikke er snille mot barn og at man derfor må være litt forsiktig. Når de har sett bilde av Christoffer i avisen, har jeg fortalt om stefaren som kanskje drepte den lille gutten. Jeg ser at jeg balanserer på en knivsegg og at jeg kan skape redsel, men foreløpig har ingen av dem falt ned i angstgrøfta. Den eneste som har blitt engstelig over tid, var midtimellomgutten etter møtet med Harry Potters verden.

De siste månedene har noen fra min nære bekjentskapskrets opplevd å miste sine nærmeste og døden har blitt et tema også her inne i vår litt beskyttete tilværelse. Det er ikke så lett å svare på hvorfor noen må død, hvorfor noen blir syke og hva som skjer etter at de dør, men jeg prøver så godt jeg kan.

Svaret er dermed "The truth" - ja, "The whole truth" - ikke nødvendigvis og "Nothing but the truth" - ja, men kanskje litt sminket.