Lille julaften møtte jeg en gammel mann, han var på vei til butikken og jeg var på vei hjem egentlig. Det var veldig kaldt og veldig glatt og han gikk med tøfler. Sånne som man bare stikker foten inni. Jeg spurte om han trengte hjelp og det takket han ja til. Jeg ga ham en arm og fikk ham inn det siste stykket til butikken. Jeg tror kanskje ikke han syntes han trengte armen, men selskapet og noen å snakke med satte han tydelig pris på.
Vi småpratet om at det var kaldt og at nå var det nesten jul og etter en liten stund kommenterte han selv det lite passende fottøyet sitt. "Du lurer sikkert på hvorfor jeg går med tøfler nå, men du skjønner det at etter at kona mi døde har jeg ikke kunnet gå med sko. Det er over et år siden nå og hver gang jeg har gått ut siden, har jeg hatt på meg tøfler". Han kunne ikke bøye seg og fikk dermed ikke på seg annet fottøy og kunne heller ikke knyte skolisser.
Jeg syntes det var trist egentlig, men mannen selv var glad, han gledet seg til jul og han snakket om sin avdøde kone med varme i stemmen. Han gledet seg mer over det han fortsatt kunne i stedet for å sørge over det han hadde mistet.
I etterkant har jeg møtt ham med ujevne mellomrom, hver gang med de samme tøflene. Han subber av gårde, i rolig tempo og hilser til den gamle hatten han alltid har på seg. Jeg har dristet meg til å spørre om han ikke har vurdert andre typer sko han bare kan stikke foten inn i. Da lo han og sa at det hadde datteren hans også sagt, men at det ble så vondt å sove natta etter. Han fikk nemlig ikke skoen av igjen selv om den var lett å ta på seg. Da jeg møtte ham sist var det dessuten varmt ute og da var jo tøflene slett ikke så malplasserte.
Han representerer ikke så mye av det jeg ser for meg når jeg håper på en flott alderdom. Allikevel ser jeg at han er tilfreds, han gleder seg over det han har hatt og det han fortsatt klarer i stedet for å sørge over mistete ferdigheter og ensomhet. Det er kanskje det som er å eldes med verdighet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar