Matbevisst eller jålete?

For noen uker siden leste jeg om en mat- og vinekspert som ikke lenger ble invitert hjem på besøk til vennene sine. Forklaringen var nok såre enkel - han hadde i lengre tid tatt med seg egen mat og egen vin når han kom på besøk. Det han fikk servert borte var nemlig ikke bra nok. "Nå inviteres jeg ikke lenger bort og det synes jeg egentlig er bra", sa han. Det er jo forsåvidt en ærlig sak. Både det å mene at ingen andre er like gode som ham. Og det å si takk, men nei takk, hvis det vi serverer ikke er godt nok, så trenger du ikke komme. Det som er mest fremmed for meg, er hvordan eksperten fremstiller dette som helt sosialt akseptabelt.

Mannen min protesterer når jeg omtaler oss som middelaldrende. Jeg lurer på når man er middelaldrende, hvis det ikke er midt i livet. Og jeg lurer på om jeg ikke må tenke at jeg er sånn omtrent midt i livet når jeg er nærmere 45 enn 40. Men altså, det kan hende jeg rett og slett er middeladrende, gammel og sur når jeg reagerer på historien om å ta med seg sin egen mat på besøk. Jeg vil kalle det uhøflig og sosialt inkompetent. For meg har besøket hos venner og av venner, et annet innhold enn kun en gastronomisk perfekt opplevelse. Dessuten tenker jeg at det er snobbete, nedlatende og lite ivaretakende å understreke at jeg er bedre enn deg. Vi har av og til en liten familiegjest på besøk her, faren er kokk på en anerkjent restaurant. Ungen skjønner, og jeg skjønner, at faren er bedre til å lage mat enn meg. Allikevel skjønner vi begge at anledningen til å poengtere det er over. Da han var fire år, var det sosialt greit å understreke det, nå er det ikke like greit lenger. Det skjønner han og det skjønner jeg. Det skjønner ikke mateksperten som var intervjuet og det skjønner ikke jeg.

Men samtidig så skjønner jeg det litt. Vi lever i en tid og i et samfunn der mat ikke hovedsakelig er ernæring. Vi lever med at en mengde eksperter, både utdannete og selvutnevnte, problematiserer "alt" vi spiser. I følge en lege som ga forelesninger under studietiden, ble man autistisk av å drikke melk. I disse dager er svært mange opptatt av karbohydrater. Jeg er så langt forskånet fra gjester som forventer lavkarboservering, men skjønner at det kommer før eller senere. Det må innrømmes at det påkaller minst lettere irritasjon når jeg i butikken opplever at de ikke har smør. Når så mange skal livnære seg hovedsakelig av produkter langt oppe i næringskjeden, så blir det for lite av dem. En ting er jo at jeg kan leve med margarin. Eller som nå, med fransk smør produsert etter norsk oppskrift. En annen ting er at alt dette fettet, alt kjøttet, det skal jo produseres av noe. Jeg er ikke skadelidende, men lurer på hvordan det er med dem som fra før har for lite? Når så mange kornprodukter må brukes for fø opp kyr og griser å forhindre at feite vestlige innbyggere skal bli tynnere, så blir de kanskje veldig tynne de som fra før ikke hadde nok?

Og så er det fokuset på e-stoffer, på kortreist mat, på enkel mat, på riktig mat, på balansert mat og på økologisk mat. På mat som skal sørge at vi ikke får kreft, at ungene ikke får ADHD, at psykiske lidelser ikke oppstår. At vi blir slanke, vellykkete og friske. Jeg mener ikke at det er galt og jeg tenker at det er viktig å være bevisst på hva som er sunt og hva et godt kosthold innebærer. Allikevel kan jeg ikke dy meg for å tenke at det grenser tett opptil snobberi. For noen vipper det godt over også.

Jeg er selv glad i mat, jeg legger selv ut oppskrifter på bloggen. Jeg legger selv ut bilder av de vellykkete kakene og dropper å nevne fiskepinnene. Jeg kan selv servere Grandiosa, men forteller utad om pizzaen med bøffelmozzarella og parmaskinke. Jeg bruker selv tid på å tenke gjennom hva som skal serveres når gjestene kommer og er ikke fornøyd med halvfabrikata. Jeg rynket selv på nesa da mannen i den første gjestemiddagen jeg var på hos ham, ville servere ferdig karamellpuddig fra Tine. Jeg står dermed i fare for å bli veldig kald her i glasshuset mitt. Jeg lurer allikevel på om vi står i fare for å bli noen skikkelige matsnobber som bruker mat som konkurransearena. Jeg lurer på hvor matgleden blir av i strømmen av samtaler om karbohydrater, fett, e-stoffer og om riktig balansering av syre og sødme i måltidet.