Hele livet på en dag

Jeg trodde jeg hadde lest "Hele livet på en dag" av Alyson Richman, jeg var faktisk helt sikker. Jeg skjønte at det hadde jeg nok ikke allikevel og kjøpte den her om dagen. I etterkant har jeg kommet på at jeg har lastet den inn på iPaden også... Ja ja, nå er den lest og den ga en god leseopplevelse. Det er noe med at når en bok har vært såpass omtalt på forhånd, så blir forventningene nokså høye. Sånn sett innfridde den kanskje ikke 100%, men det er helt klart en god bok!

Fra bokomslaget:
I førkrigstidens Praha møtes studentene Lenka og Josef og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom bynes vakre gater, og aner ingenting om det som snart skal komme til å skje. Men i bakgrunnen lurer krigen, og de to unge elskedes drømmer blir knust idet nazistenes invasjon skiller dem fra hverandre. Det siste de rakk å gjøre, var å gofte seg. Så, tiår senere, tusenvis av kilometer unna i New York, møtes to fremmedes blikk i en ufravikelig gjenkjennelse... 

I et selskap treffer Josef en kvinne han er sikker på han har sett før. Han blir sittende og se på henne en lang stund, før han ber om å få se på armene hennes. Hun bretter opp ermet, og på undersiden er det tatovert inn seks sifre; fangenummeret fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: "Lenka, det er meg. Josef. Ektemannen din". 

Historien veksler mellom at Lenkas krigsopplevelser fortelles i nåtid og at Josefs historie fortelles dels gjennom tilbakeblikk og dels gjennom nåtidsbeskrivelser på 2000-tallet. Som ofte ellers når jeg leser sånne vekslende historier, liker jeg ikke helt avbrytelsene. Særlig Lenkas historie engasjerte meg, og jeg ønsket å lese videre om henne heller enn å bli avbrutt. Totalt sett fungerer det imidlertid veldig bra med disse vekslingene.

Jeg har lest relativt mange bøker med handlingen sentrert rundt behandlingen av jødene under andre verdenskrig i det siste, men lærte allikevel noe nytt i denne boka. Det sier kanskje en del om meg, men jeg hadde ikke hørt om Tererezín før; nazistenes forsøk på å skape en interneringsleir som tålte offentlighetens øyne. Det skulle være utstillingsvinduet - byen som beviste at tyskerne behandlet jødene godt.

Fra boka:
Våren 1944 får vi beskjed om at det er ventet fint besøk til Terezín, og at det vil bli foretatt visse utbedringer. Karl Ramm, som er kommandant i leiren nå, setter opp ekstratransporter østover for å gjøre plass til "forskjønningen" av gettoen. Allerede hadde 18 000 blitt transportert fra Terezín, nå ville han at alle foreldreløse barn skulle sendes østover. Deretter var det de tuberkulosesyke. Noen få uker senere gir han beskjed om at 7 500 fanger til må ut.

...

Terezín forvandles til en scene. De neste få månedene får brakkene et nytt strøk med maling på utsiden, en provisorisk kafé dukker plutselig opp, og gjerdet rundt parken i midten blir fjernet. 

Vi ser menn bære køyer ut fra noen av brakkene for at bare halvparten så mange mennesker skal sove og bo der. Mange av oss, spesielt barn og kvinner, får nye klær og sko som faktisk passer. 

Mennene bak operaene og konsertene får beskjed om å finne på noe å framføre for å imponere de besøkende. 

Hans Krasá samler sammen barna til en ny oppsetning av Brundibár. Rudolf Schachter overtaler koret til å synge noe observatørene aldri kommer til å glemme. 

Far, som etter halvannet år i Terezín bare er skinn og ben etter alt det harde arbeidet, har fått ordre om å hjelpe til med å bygge et lite idrettsstadion. 

Det blir opprettet lag som skal spille en fotballkamp. Sykestuen blir vasket og får nytt sengetøy. Sykesøstrene får nye, stivedet uniformer, og de sykeste pasientene blir satt på neste transport østover. Midt i gettoen har det stått et stort sirkustelt der mer enn tusen fanger har blitt tvunget til å gjøre fabrikkarbeid, men nå blir det tatt ned, og det blir plantet gress og blomster. En musikkpaviljong blir bygd ved siden av parken midt i leiren, og en lekeplass til barna ved siden av en av brakkene. 

Etter besøket fra Røde Kort og medlemmer fra den danske regjeringen, ble naturligvis alt som skapte hygge, trivsel og helse fjernet igjen og leiren fylt opp på nytt.

Mer enn en krigsfortelling, er nok dette en kjærlighetfortelling. Forfatteren sier det selv også i etterordet, at boka endret seg til å bli noe annet enn planlagt mens hun skrev den. Sentralt i fortellingen er hele tiden hvordan Josef og Lenka skal kunne finne hverandre igjen, noe som avsløres at de kommer til å gjøre i romanens aller første sider.

Oversettelsen er litt slurvete, det har nok gått litt fort. Jeg skulle ønske jeg hadde lest den på engelsk i stedet. Totalt sett er dette imidlertid en bra bok! Terningkast fem fra meg.