Ferielektyre

En av gledene med ferie er selvsagt at man rekker å lese. Med fire uker med mye strand og ingen TV, har jeg fått en god dose litteratur.


Jeg startet med "Bienes hemmelige liv" av Sue Monk Kidd. Den har stått på skal-lese-snart-listen ganske lenge og nå er den lest.

Fjorten år gamle Lily rømmer sammen med sin svarte barnepike fra en voldelig far og havner hos tre søstre som driver birøkt. Her finner hun sin plass i et frodig kvinnefellesskap og etter hvert finner hun også ut av sin egen fortid. Og sin fremtid.

En flott bok som anbefales! Terningkast: 5



Og så leste jeg "Den usynlige broen" av Julie Orringer om Levi, en ung ungarsk jøde som ankommer Paris i 1937 for å studere til å bli arkitekt. Etter hvert som krigen nærmer seg og forholdene for jøder endres brutalt, blir det vanskelig for ham å fullføre studiene.

I mellomtiden har han truffet en eldre kvinne som han har forelsket seg hodestups i. Hun er opprinnelig ungarer, men har gode grunner til å ikke kunne reise tilbake.

Boka beskriver hvordan Levi og brødrene hans blir sendt til arbeidsleire og må droppe studier og fremtidsplaner når jødehatet får rotfeste. Dette er en del av krigens virkelighet som jeg ikke har kjent noe særlig til tidligere og boka var dermed både opplysende og lærerik. Først og fremst var den imidlertid engasjerende, varm og flott. Jeg har anbefalt den til mannen min også, altså tror jeg ikke det er en jentebok. Terningkast: 5



"Glass og aske" er skrevet av den svenske forfatteren Ann Syréhn Tomasevic. Historien veksler mellom Lili som blir født i Alsace på slutten av 1800-tallet og en nåtidig svensk Amanda. Det er tydeligvis en trend i tiden at man skal skrive to parallelle historier som tvinnes sammen underveis.

Jeg lot meg engasjere av boka, men den var fort glemt. Selv nå når jeg skal omtale den, noen uker etter at den ble fullført, må jeg lese om den på Bokkilden.
Terningkast: 4





En bok som ikke er så lett glemt er "Before I go to sleep" av SJ Watson. Historien handler om Christine som hver dag våkner uten noen formening om hvem hun er og hvor hun er. Hun ligger ved siden av en mann hun ikke vet hvem er, hun ser en kvinne som er tjue år eldre enn det hun tror hun er når hun ser seg i speilet og hun husker ingen ting av sine voksne år.

Historien spinner rundt hennes forsøk på å finne ut hva som har hendt og hennes forsøk på å huske mer av seg selv, sin egen historie og sin egen identitet. Den er utrolig engasjerende, det er lett å forestille seg hvordan det føles å ikke ane hvem man er og hva livet har bydd på og hvordan fremtiden skal bli.

Dessuten er det spennende å lure på hva som egentlig har skjedd og hva som er forklaringen på hennes manglende kunnskap om seg selv. Terningkast: 5



I "Seating Arrangements" av Maggie Shipstead planlegges det et ekte amerikansk bryllup med de gleder og utfordringer det byr på. Boka er lett og underholdende, men også litt tåpelig med sine forviklinger og familieutfordringer. Noe er gjenkjenbart og troverdig, en del blir for dumt for meg. Terningkast: 2








"The Water Children" er skrevet av Anne Berry. Den tar til på begynnelsen av 60-tallet da en liten gutt blir gjort ansvarlig for at hans lillesøster drukner på stranden. En noe eldre jente holder på å drukne når hun og kusinen står på skøyter og isen brister, mens en tredje ung mann lærer seg å svømme i Irland selv om familien hans mener at svømming er farlig.

Deres historier bindes sammen gjennom tilfeldigheter og deres kjennskap med en litt eldre kvinne som det viser seg at er nokså gal.

En helt grei bok, den har sine morsomme partier, men også sine triste sider. Terningkast: 3

"The dressmaker" av Kate Alcott omhandler Tess som har bestemt seg for å ikke være husholderske lengre, men i stedet søke lykken som syerske i USA. Hun kommer i siste liten med på en båt som skal reise fra Europa til New York. Siden båten heter Titanic, aner man selvfølgelig tidlig at reisen over havet ikke kommer til å foregå uten komplikasjoner.

Historien tar opp spørsmålene om hvorfor så få ble reddet, hvorfor livbåtene ikke var fulle og hva som styrte hvem som overlevde og hvem som druknet. For Tess og flere av de andre overlevende, er tiden etter forliset preget av dårlig samvittighet over å ha klart seg når så mange andre døde og tanker om hva de burde gjort annerledes. Boka tar også opp rettssaken etter tragedien og hvordan de ansvarlige kom seg unna ansvaret ved å skyve det over på andre.

En ganske så underholdende bok engentlig! Terningkast: 4



I "Beautiful Ruins" av Jess Walker veksler historien (jada, her også) mellom en filminnspilling i Italia og en nåtidig assistent i filmindustrien i Hollywood. Dee Moray, en vakker skuespiller, kommer syk til Porto Vergogna. Pasquale har nettopp overtatt ansvaret for familiens hotell etter at faren døde og har store tanker om hvordan den lille landsbyen og hotellet kan bli en del av turistflommen som preger resten av kysten. Han er overlykkelig over Dees ankomst, men hun blir ikke der så lenge dessverre. Historien bringer inn Richard Burton og Elizabeth Taylor og beskrivelsene av det italienske er herlige og fikk meg til å lengte tilbake til Italia.

I nåtidens historie jobber Claire for en kynisk produsent som ikke lenger lager filmer, men som produserer det ene elendige realityshowet etter det andre. Hun lengter etter bedre jobber og bedre produksjoner. De to historiene bringes selvfølgelig sammen etter hvert. Boka er lesverdig og engasjerende. Terningkast: 4

Ferien siste bok var "The Hate List" av Jennfier Brown. Jeg er litt usikker på om det er en voksen- eller en ungdomsbok, men jeg lot meg helt klart engasjere av den. Valerie opplever at kjæresten hennes skyter flere av skolekameratene deres. De to har vært del av en liten utgruppe på skolen som har blitt utestengt og mobbet over tid og de to ungdommene har laget en hatliste der de har navngitt dem som har plaget dem. Kjæresten skyter medelever som finnes på denne listen. Gjør dette Valerie til medskyldig? Burde hun forstått at kjæresten opplevde denne listen annerledes enn henne selv? Burde hun sett at han planla å omsette deres løse tanker til handling?

Boka tar til med at hun skal tilbake til skolen etter å vært borte en stund. Deretter veksler historien mellom tilbakeblikk, klipp fra pressen om ofrene for skytingen og Valeries forsøk på å finne tilbake til et levverdig liv. Dette er en bok jeg anbefaler! Vil at ungene skal lese den også, men tror kanskje han som snart er 13 er litt for ung og dermed er selvfølgelig også de andre for unge. Terningkast: 4

Eldes med verdighet?

I dag så jeg to gamle som rørte meg. De var sikkert passert 85 begge to (selv om det skal sies at min evne til å gjette riktig alder på andre øker veldig når avstanden fra egen alder er høy), begge gikk med stokk, begge hadde veldig hvitt hår og veldig mange streker i ansiktet. Sistnevnte er datterens betegnelse på rynker, det kom opp da hun påpekte at jeg har streker i panna. Men altså disse to gamle, de gikk sakte og småpratet. Mellom seg bar de en bærepose fra grønnsaksbutikken. Han gikk med stokken i høyre hånd og holdt det ene håndtaket fra bæreposen i venstre hånd, hun holdt det andre håndtaket i sin høyre hånd og stokken i venstre. Sånn fikk de varene med seg hjem. Sammen og det fikk tydeligvis ta den tiden det tok.

Det fysiske forfallet rammer vel oss alle, kan jo merke det selv etter at jeg fylte 40. Det er egentlig greit det altså, selv om idealet er at vi alle er unge lenge. Minstejenta og jeg gikk forbi Elixia i dag og da kommenterte hun at en skikkelig gammel mann var på trening. Skikkelig gammel for henne betyr omtrent 60 for meg. Hun lurte på hvorfor skikkelig gamle mennesker trener og jeg prøvde å si noe om at kroppen virker litt dårligere når man blir gammel og at da er det lurt å trene. Det ga visst lite mening for henne. Vedlikehold er fint tenker jeg, så lenge det ikke blir for mye av det.

For meg er det mentale forfallet langt mer skremmende enn det fysiske. Jeg har en pappa som gikk av med AFP for to år siden og som i halvannet år har bodd på sykehjem. Det er trist, det er nedslående og skrekkelig skremmende. At man kan gå fra oppegående, sprek og velfungerende til tassende og hjelpeløs på så kort tid, er helt forferdelig! Noen ganger når jeg er på besøk må jeg fnise litt av dem som er der, men det er stadig lengre mellom hver gang jeg smiler av pappas liv. Da jeg var der denne helgen, kom to av de andre opp i en krangel. Begge to har det siste halvannet året presentert seg som smilende, rolige og vennligsinnete. Nå var de sinte begge to og han sa "Hvis du ikke slutter å si at jeg har tatt noe som er ditt, så klapper jeg til deg!" "Bare gjør det du, det er det samme for meg. Mannen min slo meg gjennom hele ekteskapet vårt han. Jeg er glad han er død" svarte hun. Det er kanskje ikke morsomt sånn egentlig, men jeg trekker altså på smilebåndet.

Hver gang jeg skal på besøk, sitter jeg utenfor i bilen og lurer på om jeg skal gå inn eller ikke. Hvis jeg i etterkant sier at jeg har vært der og han sier at jeg ikke har vært der - hvem vil bli trodd liksom? Men så går jeg inn da og ofte sitter jeg bare der mens han sover. Eller vi bare sitter der sammen og jeg prøver å fortelle noe og han gir et svar jeg ikke forstår eller han unnlater å svare. Okke som - ofte er jeg lei meg når jeg setter meg i bilen. Det er liksom ikke rettferdig at han etter et langt liv med mye strev skal gå inn i pensjonisttilværelsen med både Alzheimers og Parkinson. Ungene er svært motvillige til å være med på besøk og det skjønner jeg egentlig. Det er skremmende med voksne som oppfører seg så annerledes enn alt som er kjent.

To av mine beste venninner har mistet mødrene sine det siste halvåret. Begge spreke damer mellom 65 og 70 år. Ikke rettferdig det heller, men allikevel fikk de begge en avslutning på livet preget av mer verdighet. Nei, hvis jeg får velge vil jeg helst ha det som en tidligere nabo. Han ble 93 tror jeg det var. Husker da minstejenta var et drøyt år og nettopp hadde lært seg å gå. Han kommenterte hvor flink hun var blitt å gå. Han var på vei hjem fra sin daglige rundtur og jeg svarte at han var ikke så verst han heller. "Nei, men så har jo jeg hatt 92 år å øve meg på. Klart jeg er god til å gå da!"

Arv eller miljø?

En stor og sentral debatt i mitt fagfelt handler hva som er genetisk styrt og hva som er miljøinfluert. Det rette svaret er vel at det er begge deler. At genene setter noen ytre grenser og at det er miljøbetingelsene (i vid forstand) som bestemmer det endelige utfallet. For en del egenskaper og utfall er den genetiske innflytelsen sterk og miljøets innvirkning er liten. Og omvendt.

Nå for tiden kjenner jeg at jeg heller mot at min egen innvirkning på hvordan ungene blir er nokså liten. Eller, jeg ser jo at de er nokså små alle sammen. Ikke underlig når jeg er moren deres vil man kanskje påpeke. Jeg ser også at de har andre særheter, særtrekk og egenskaper som med enkelhet kan knyttes mot meg eller faren. Men det meste av dette er genetikk. Det er miljøpåvirkningen jeg tviler på om dagen. Det skaper en aldri så liten identitetskrise faglig. Å jobbe med foreldreveiledning i mange år og nå med endringsarbeid innenfor en annen ramme, blir lite meningsfullt hvis man reelt sett ikke når frem med miljøfaktorene.

Jeg ser i hvert fall at mine tre unger er født så veldig forskjellige og at de påvirker miljøet sitt minst like mye som omvendt. De to som er født med et smil om munnen, får helt andre ting tilbake fra omgivelsene enn den som er mer tilbakeholden. Han som er født med en sterk tilbøyelighet til å gjøre voksne generelt (og meg spesielt) fornøyd, han har stort sett gjort som han har fått beskjed om. Da han var liten, var det lett å få i fella og tenke at oppdragelse er enkelt. Heldigvis var jeg også da klar over at det ikke var min egen spesielt gode oppdragelse som gjorde at han sov mye, at han spiste det han fikk servert og at han var lett å roe. Heldigvis innså jeg at det handlet mer om ham enn om meg.

Når ungen sitter i vogna og smiler til de andre i T-banevogna etter tur, så får han veldig mye positivt tilbake. Han lærer seg at når han smiler, så smiler verden tilbake. Samtidig ser jeg at han kanskje i liten grad har lært seg å leve med at ikke alle smiler tilbake. Han tåler ikke så godt at noen er uimottakelige for sjarmen hans. Da han kun kunne si "Hei", flyttet han oppmerksomheten fra den ene til den andre inntil han hadde fått et smil fra alle. Hvis det satt én der som ikke smilte tilbake, kunne han nesten ikke tro det. Det tåler til gjengjeld han som er mer tilbakeholden med smilene og vi andre vet også at hans smil alltid er ektement.

Vi har to unger som har lært seg å sykle i løpet av noen få uker. Den ene måtte til slutt få en ytre motivasjonsfaktor som var veldig sterk. Da satte han seg på sykkelen og syklet selv om han ikke hadde øvd noe særlig. Etter det har han egentlig ikke vært så opptatt av dem. Den andre lurte på om hun også kom til å få noe hvis hun lærte å sykle. Av rettferdighetsgrunner sa vi selvfølgelig ja. Hun så seg ikke ut hva hun ønsket seg og hun har heller ikke spurt etter det nå som hun faktisk kan sykle. Men hun sykler og sykler allikevel. I går skulle vi på biblioteket og på vei dit må vi under jernbanesporet. Hun syklet ned bakken og jeg ropte etter henne at hun måtte bremse litt før svingen på 180 grader var der. I stedet smalt hun i veggen med nokså stor fart. Hun slo seg mye og gråt temmelig høyt. Etter å ha blitt trøstet en stund, satte hun seg på sykkelen og suste ned resten av bakken. Det var da jeg kom til å tenke på at jammen er de forskjellige disse ungene. Sånn fra naturens side. Begge de andre to ville nok i samme situasjon ha sagt at de ikke ville sykle og så ville de vært gående i mange uker etterpå.

Men kanskje er det ikke gener allikevel? Kanskje er det konkurransen med den to år eldre broren som motiverer henne? Jeg tror jeg foretrekker å tenke det egentlig. Ellers må jeg nesten bytte jobb og det vil jeg jo ikke. Jeg ser jo at endringsarbeid har noe for seg og jeg ser at jeg gjennom jobb en del ganger bidrar til at folk får et bedre liv.

Det er ingen skam å snu. To nye bøker og en som fikk en ny sjanse

For en stund siden avskrev jeg 1Q84, jeg fant ut at jeg ikke skulle fullføre den. Haruki Murakami byr meg egentlig det samme hver gang jeg leser ham - undring, leseglede og en ørliten irritasjon over det sære og ubegripelige. Da jeg var kommet omtrent halvveis i det som er bok 1 og 2, kom det sære så i forgrunnen og lesegleden i bakgrunnen at jeg hørte på ham som for noen år siden sa til meg "Det er jo dumt å tvinge seg til å fullføre en bok du ikke helt liker, tenk på at de bøkene du går glipp av i mellomtiden".

Da jeg i bloggen fortalte at jeg hadde gitt opp, fikk jeg noen tilbakemeldinger fra folk som virkelig hadde nytt boka. Folk jeg ellers pleier å dele litteratursmak med sa at dette var en fantastisk bok. Jeg trakk på skuldrene og tenkte at denne gangen var vi ikke enige. Allikevel var handlingen der inne i hodet og jeg lurte på hvordan det endte for Aomame og Tengo. Da jeg fant bok 1 på tilbud på lydbok bestemte jeg meg for å ombestemme meg. Nå har jeg igjen tenkt at det ikke er så verst å kjøre rundt omkring og sitte i bilen mange timer hver uke. Alle tre bøkene er nemlig fullført og jeg er glad for det!

Det er vanskelig å gjenfortelle handlingen uten å røpe for mye, så jeg tror jeg lar være å prøve! Terningkast: 5

"Jenta på klippen" av Lucinda Riley er en helt annen type bok. Lettlest, underholdende, rørende og kjapp. Jeg tar meg i å undres over hva som er forskjellen på disse nye damebøkene av Riley, Samartin, Lansens, Morton osv og de man finner i kiosken. Nå er det lenge siden jeg leste kiosklitteratur, så det kan hende forskjellen er større enn jeg tror. Og kanskje er det heller ikke så relevant - all den tid det å lese om jenta på klippen underholder meg mens jeg holder på.

Grania er en lovende ung kunstner som forlater New York og samboeren sin etter å ha abortert og reiser hjem til Irland. En dag hun er ute og går, ser hun en liten jente ytterst på klippekanten. Aurora har mistet moren sin og skal komme til å forandre Granias liv for alltid. Boka er, som mange andre nå for tiden, en veksling mellom nåtid og fortid. Den spenner fra 1914 og frem til i dag. Som sagt - underholdende og lettlest og den var grunnen til at jeg en dag denne uka kom på jobb etter å kun ha fått fem timer søvn. Terningkast: 4


"Tirsdagsdamene" av Monika Peetz er en søt, morsom og rørende bok. Fem kvinner blir kjent på et franskkurs få av dem fullfører, men de knytter varige bånd som venninner. I 15 år har de første tirsdag i måneden møttes på en fransk restaurant. Da Judith blir enke og vil fullføre mannens pilegrimsfred til Lourdes bestemmer de andre seg for å slå følge.

Boka er morsom, lettlest og måten vennskapene uttrykkes på er gjenkjennelig. De fem kvinnene har ulike roller i fellesskapet og det er lett å kjenne igjen både seg selv og egne venninner i beskrivelsene av egenskaper og atferd. Dette er en av bestselgerne i Europa det siste året og det skjønner jeg egentlig. Ikke fordi det er dyp og avansert litteratur, men fordi det gir god underholdning mens man leser. Terningkast: 4