Eldes med verdighet?

I dag så jeg to gamle som rørte meg. De var sikkert passert 85 begge to (selv om det skal sies at min evne til å gjette riktig alder på andre øker veldig når avstanden fra egen alder er høy), begge gikk med stokk, begge hadde veldig hvitt hår og veldig mange streker i ansiktet. Sistnevnte er datterens betegnelse på rynker, det kom opp da hun påpekte at jeg har streker i panna. Men altså disse to gamle, de gikk sakte og småpratet. Mellom seg bar de en bærepose fra grønnsaksbutikken. Han gikk med stokken i høyre hånd og holdt det ene håndtaket fra bæreposen i venstre hånd, hun holdt det andre håndtaket i sin høyre hånd og stokken i venstre. Sånn fikk de varene med seg hjem. Sammen og det fikk tydeligvis ta den tiden det tok.

Det fysiske forfallet rammer vel oss alle, kan jo merke det selv etter at jeg fylte 40. Det er egentlig greit det altså, selv om idealet er at vi alle er unge lenge. Minstejenta og jeg gikk forbi Elixia i dag og da kommenterte hun at en skikkelig gammel mann var på trening. Skikkelig gammel for henne betyr omtrent 60 for meg. Hun lurte på hvorfor skikkelig gamle mennesker trener og jeg prøvde å si noe om at kroppen virker litt dårligere når man blir gammel og at da er det lurt å trene. Det ga visst lite mening for henne. Vedlikehold er fint tenker jeg, så lenge det ikke blir for mye av det.

For meg er det mentale forfallet langt mer skremmende enn det fysiske. Jeg har en pappa som gikk av med AFP for to år siden og som i halvannet år har bodd på sykehjem. Det er trist, det er nedslående og skrekkelig skremmende. At man kan gå fra oppegående, sprek og velfungerende til tassende og hjelpeløs på så kort tid, er helt forferdelig! Noen ganger når jeg er på besøk må jeg fnise litt av dem som er der, men det er stadig lengre mellom hver gang jeg smiler av pappas liv. Da jeg var der denne helgen, kom to av de andre opp i en krangel. Begge to har det siste halvannet året presentert seg som smilende, rolige og vennligsinnete. Nå var de sinte begge to og han sa "Hvis du ikke slutter å si at jeg har tatt noe som er ditt, så klapper jeg til deg!" "Bare gjør det du, det er det samme for meg. Mannen min slo meg gjennom hele ekteskapet vårt han. Jeg er glad han er død" svarte hun. Det er kanskje ikke morsomt sånn egentlig, men jeg trekker altså på smilebåndet.

Hver gang jeg skal på besøk, sitter jeg utenfor i bilen og lurer på om jeg skal gå inn eller ikke. Hvis jeg i etterkant sier at jeg har vært der og han sier at jeg ikke har vært der - hvem vil bli trodd liksom? Men så går jeg inn da og ofte sitter jeg bare der mens han sover. Eller vi bare sitter der sammen og jeg prøver å fortelle noe og han gir et svar jeg ikke forstår eller han unnlater å svare. Okke som - ofte er jeg lei meg når jeg setter meg i bilen. Det er liksom ikke rettferdig at han etter et langt liv med mye strev skal gå inn i pensjonisttilværelsen med både Alzheimers og Parkinson. Ungene er svært motvillige til å være med på besøk og det skjønner jeg egentlig. Det er skremmende med voksne som oppfører seg så annerledes enn alt som er kjent.

To av mine beste venninner har mistet mødrene sine det siste halvåret. Begge spreke damer mellom 65 og 70 år. Ikke rettferdig det heller, men allikevel fikk de begge en avslutning på livet preget av mer verdighet. Nei, hvis jeg får velge vil jeg helst ha det som en tidligere nabo. Han ble 93 tror jeg det var. Husker da minstejenta var et drøyt år og nettopp hadde lært seg å gå. Han kommenterte hvor flink hun var blitt å gå. Han var på vei hjem fra sin daglige rundtur og jeg svarte at han var ikke så verst han heller. "Nei, men så har jo jeg hatt 92 år å øve meg på. Klart jeg er god til å gå da!"