Det er ingen skam å snu. To nye bøker og en som fikk en ny sjanse

For en stund siden avskrev jeg 1Q84, jeg fant ut at jeg ikke skulle fullføre den. Haruki Murakami byr meg egentlig det samme hver gang jeg leser ham - undring, leseglede og en ørliten irritasjon over det sære og ubegripelige. Da jeg var kommet omtrent halvveis i det som er bok 1 og 2, kom det sære så i forgrunnen og lesegleden i bakgrunnen at jeg hørte på ham som for noen år siden sa til meg "Det er jo dumt å tvinge seg til å fullføre en bok du ikke helt liker, tenk på at de bøkene du går glipp av i mellomtiden".

Da jeg i bloggen fortalte at jeg hadde gitt opp, fikk jeg noen tilbakemeldinger fra folk som virkelig hadde nytt boka. Folk jeg ellers pleier å dele litteratursmak med sa at dette var en fantastisk bok. Jeg trakk på skuldrene og tenkte at denne gangen var vi ikke enige. Allikevel var handlingen der inne i hodet og jeg lurte på hvordan det endte for Aomame og Tengo. Da jeg fant bok 1 på tilbud på lydbok bestemte jeg meg for å ombestemme meg. Nå har jeg igjen tenkt at det ikke er så verst å kjøre rundt omkring og sitte i bilen mange timer hver uke. Alle tre bøkene er nemlig fullført og jeg er glad for det!

Det er vanskelig å gjenfortelle handlingen uten å røpe for mye, så jeg tror jeg lar være å prøve! Terningkast: 5

"Jenta på klippen" av Lucinda Riley er en helt annen type bok. Lettlest, underholdende, rørende og kjapp. Jeg tar meg i å undres over hva som er forskjellen på disse nye damebøkene av Riley, Samartin, Lansens, Morton osv og de man finner i kiosken. Nå er det lenge siden jeg leste kiosklitteratur, så det kan hende forskjellen er større enn jeg tror. Og kanskje er det heller ikke så relevant - all den tid det å lese om jenta på klippen underholder meg mens jeg holder på.

Grania er en lovende ung kunstner som forlater New York og samboeren sin etter å ha abortert og reiser hjem til Irland. En dag hun er ute og går, ser hun en liten jente ytterst på klippekanten. Aurora har mistet moren sin og skal komme til å forandre Granias liv for alltid. Boka er, som mange andre nå for tiden, en veksling mellom nåtid og fortid. Den spenner fra 1914 og frem til i dag. Som sagt - underholdende og lettlest og den var grunnen til at jeg en dag denne uka kom på jobb etter å kun ha fått fem timer søvn. Terningkast: 4


"Tirsdagsdamene" av Monika Peetz er en søt, morsom og rørende bok. Fem kvinner blir kjent på et franskkurs få av dem fullfører, men de knytter varige bånd som venninner. I 15 år har de første tirsdag i måneden møttes på en fransk restaurant. Da Judith blir enke og vil fullføre mannens pilegrimsfred til Lourdes bestemmer de andre seg for å slå følge.

Boka er morsom, lettlest og måten vennskapene uttrykkes på er gjenkjennelig. De fem kvinnene har ulike roller i fellesskapet og det er lett å kjenne igjen både seg selv og egne venninner i beskrivelsene av egenskaper og atferd. Dette er en av bestselgerne i Europa det siste året og det skjønner jeg egentlig. Ikke fordi det er dyp og avansert litteratur, men fordi det gir god underholdning mens man leser. Terningkast: 4