Arv eller miljø?

En stor og sentral debatt i mitt fagfelt handler hva som er genetisk styrt og hva som er miljøinfluert. Det rette svaret er vel at det er begge deler. At genene setter noen ytre grenser og at det er miljøbetingelsene (i vid forstand) som bestemmer det endelige utfallet. For en del egenskaper og utfall er den genetiske innflytelsen sterk og miljøets innvirkning er liten. Og omvendt.

Nå for tiden kjenner jeg at jeg heller mot at min egen innvirkning på hvordan ungene blir er nokså liten. Eller, jeg ser jo at de er nokså små alle sammen. Ikke underlig når jeg er moren deres vil man kanskje påpeke. Jeg ser også at de har andre særheter, særtrekk og egenskaper som med enkelhet kan knyttes mot meg eller faren. Men det meste av dette er genetikk. Det er miljøpåvirkningen jeg tviler på om dagen. Det skaper en aldri så liten identitetskrise faglig. Å jobbe med foreldreveiledning i mange år og nå med endringsarbeid innenfor en annen ramme, blir lite meningsfullt hvis man reelt sett ikke når frem med miljøfaktorene.

Jeg ser i hvert fall at mine tre unger er født så veldig forskjellige og at de påvirker miljøet sitt minst like mye som omvendt. De to som er født med et smil om munnen, får helt andre ting tilbake fra omgivelsene enn den som er mer tilbakeholden. Han som er født med en sterk tilbøyelighet til å gjøre voksne generelt (og meg spesielt) fornøyd, han har stort sett gjort som han har fått beskjed om. Da han var liten, var det lett å få i fella og tenke at oppdragelse er enkelt. Heldigvis var jeg også da klar over at det ikke var min egen spesielt gode oppdragelse som gjorde at han sov mye, at han spiste det han fikk servert og at han var lett å roe. Heldigvis innså jeg at det handlet mer om ham enn om meg.

Når ungen sitter i vogna og smiler til de andre i T-banevogna etter tur, så får han veldig mye positivt tilbake. Han lærer seg at når han smiler, så smiler verden tilbake. Samtidig ser jeg at han kanskje i liten grad har lært seg å leve med at ikke alle smiler tilbake. Han tåler ikke så godt at noen er uimottakelige for sjarmen hans. Da han kun kunne si "Hei", flyttet han oppmerksomheten fra den ene til den andre inntil han hadde fått et smil fra alle. Hvis det satt én der som ikke smilte tilbake, kunne han nesten ikke tro det. Det tåler til gjengjeld han som er mer tilbakeholden med smilene og vi andre vet også at hans smil alltid er ektement.

Vi har to unger som har lært seg å sykle i løpet av noen få uker. Den ene måtte til slutt få en ytre motivasjonsfaktor som var veldig sterk. Da satte han seg på sykkelen og syklet selv om han ikke hadde øvd noe særlig. Etter det har han egentlig ikke vært så opptatt av dem. Den andre lurte på om hun også kom til å få noe hvis hun lærte å sykle. Av rettferdighetsgrunner sa vi selvfølgelig ja. Hun så seg ikke ut hva hun ønsket seg og hun har heller ikke spurt etter det nå som hun faktisk kan sykle. Men hun sykler og sykler allikevel. I går skulle vi på biblioteket og på vei dit må vi under jernbanesporet. Hun syklet ned bakken og jeg ropte etter henne at hun måtte bremse litt før svingen på 180 grader var der. I stedet smalt hun i veggen med nokså stor fart. Hun slo seg mye og gråt temmelig høyt. Etter å ha blitt trøstet en stund, satte hun seg på sykkelen og suste ned resten av bakken. Det var da jeg kom til å tenke på at jammen er de forskjellige disse ungene. Sånn fra naturens side. Begge de andre to ville nok i samme situasjon ha sagt at de ikke ville sykle og så ville de vært gående i mange uker etterpå.

Men kanskje er det ikke gener allikevel? Kanskje er det konkurransen med den to år eldre broren som motiverer henne? Jeg tror jeg foretrekker å tenke det egentlig. Ellers må jeg nesten bytte jobb og det vil jeg jo ikke. Jeg ser jo at endringsarbeid har noe for seg og jeg ser at jeg gjennom jobb en del ganger bidrar til at folk får et bedre liv.