Kjemp for alt hva du har kjært?

Vi var på kino forrige. Så "Kon Tiki". Ble vel ikke superengasjert av handlingen. Ikke var det noen overraskelse at de kom frem heller. Ikke på noe punkt i historien lurte jeg på om de skulle synke eller ikke. Det vil være en overraskelse for meg hvis filmen får en Oscar. Ikke for at dette skal være en filmanmeldelse altså, jeg har bare tenkt en del på Heyerdahls engasjement i det han trodde på.

Hva ville jeg vært villig til å sulte på hoteller i New York for å samle inn penger til? Hva ville jeg vært villig til å risikere eget og kameraters liv for? Hva kunne vært så viktig for meg at jeg ville ofret ekteskap og tid med barna for å oppnå det? I hvilken situasjon kunne jeg finne på å begi meg ut i noe som alle mente var ensbetydende med selvmord uten synlig tvil?

Jeg er redd svaret er ingen ting. Eller jeg er glad for å si at svaret er ingen ting. Det er ingen ting i verden som er så viktig for meg at jeg er viktig til å ofre alt for å gjennomføre det. Kanskje er jeg overflatisk, kanskje er jeg enkel, kanskje burde jeg engasjere meg mer?

Det som kanskje overrasker enda mer er at de fire andre ble med på ferden. Støvsugerselgeren som ikke trodde en balsaflåte kunne holde seg flytende i 100 dager, hva i all verden var det som drev ham til å tigge seg med på ferden? Svaret er nok kanskje eventyrlyst, sensation seeking som jeg har lært at det heter og som vi visstnok varierer veldig i forhold til. Jeg selv dekker mitt behov for spenning gjennom noen heftige runder i berg-og-dal-bane eller en fotballkamp. Ganske bleikt fremfor tusenvis av nautiske mil på et fartøy som kun i teorien var bevist å skulle kunne klare ferden. En av ungene mine tror forresten det heter derg-og-bal-bane. Noe sier meg at begrepsutviklingen ikke er helt på plass. Vet kanskje ikke hva verken berg eller dal er da? Eller separerer ikke sammensetningen av ord i enkeltdelene det utgjøres av? Moro er det i hvert fall og korreksjoner stoppes hvis noen lar seg friste til å påpeke det. Slike uttalefeil er sjarmerende og i ferd med å dø ut i denne heimen der ungene vokser fortere enn jeg liker.

Jeg lar meg engasjere av ungene mine og ville nok sikkert vært villig til å sette eget liv på spill hvis jeg skjønte at et av ungenes liv var i fare. Utover finnes det nok ikke noe som jeg ville ofret alt for. Jeg legger kognitive ferdigheter og emosjonalitet på bordet når jeg kjemper for mine verdier eller hvis noen mener at den måten jeg utøver faglighet på er dårlig. Dø for det? Neihei! Aldri i verden! Så viktig er det da ikke.

Kjemp for alt hva du har kjært.
Dø om så det gjelder?

Nei takk, ikke noe for meg. Jeg er for enkel. Jeg er for pragmatisk. Jeg er heldigvis ikke avhengig av den éne tingen for å være tilfreds. Jeg mangler dessverre det altoppslukende engasjementet. Jeg mangler heldigvis det altoppslukende i livet mitt.