Verdighet ved sluttreisen?

Da jeg var yngre, kan jeg huske at jeg hadde kamerater som sa at de ikke ville bli gamle. De ville ikke bli hjelpetrengende, de ville ikke miste sin verdighet, de ville ikke lukte vondt og være en belastning for sine nærmeste og de ville bli pene lik.

Jeg har en venninne som i mange år jobbet i hjemmesykepleien og på sykehjem. Ære være henne for det og ære være alle andre som gjør denne jobben! Hun synes eldre er interessante, de har spennende historier å fortelle og de er takknemlige for hjelpen og for at noen har tålmodighet med dem. Det er mulig det gjør meg til et dårlig menneske, men jeg sliter med å ha den samme positive innstillingen i møte med en del eldre.

I mitt eget liv har jeg egentlig ikke forholdt meg så mye til eldre. Geriatri har aldri vært et aktuelt fagfelt og mine bestefedre døde svært unge og mine bestemødre døde på sett og vis med skoene på. Langt unna, i hvert fall geografisk og kanskje også emosjonelt. Nå har jeg en pappa som blir gammel med ekspressfart, langt tidligere enn hans kronologiske alder tilsier.

Det første skrittet ved verdighetsfratakelsen var å ta med meg bilnøklene hans hjem. Det er jo en ganske sterk inngripen i en voksen manns liv - å si at nå får du ikke kjøre bil lenger. Det neste var å innse at han måtte flytte på sykehjem. Søke plass uten å snakke noe særlig med ham om det, kjøre ham av gårde og gå hulkende ut fra avdelingen. Ikke fordi jeg var i tvil om at det var riktig, det har nok resten av familien strevd mere med, men fordi jeg synes det er så uendelig trist at den siste etappen i livet skal ha en slik karakter.

Nå har det gått halvannet år og det jeg synes er vanskeligst er hvem som er hans omgivelser, hvem han kan snakke med, hvem som ivaretar ham, hvem som utfordrer ham, hvem som bryr seg og hvordan bemanningen er på en demensavdeling. Når to roper på mamma, en gråter og to kjefter fordi ingen skjøner en jævla dritt og hvorfor i helvete er alle dørene låst, da ligger det ikke til rette for at den negative utviklingen skal bremses opp. Min pappa er så heldig at han i en alder av 21 traff en dame som har vært med ham siden og som sørger for at han får gått turer, at han fortsatt får nesten daglige opplevelser av at noen elsker ham og som virkelig anstrenger seg for å skjønne hva han mener når han snakker. De to har holdt sammen i et langt ekteskap og finner fortsatt glede i hverandres selskap. Så heldige er det ikke alle som er. Å tenke på hvordan de har det, er nesten uutholdelig. Å være den fysisk raske mannen som ikke aner hvor han er, hvorfor dørene er låst, hvem de andre i gangen er (selv om han har delt kjøkken og gang med dem i mange år) og som aldri får besøk, det må være nokså forferdelig.

En del av prisen å betale for å trenge offentlig hjelp i sluttetappen er at det er andre som bestemmer hva som passer best. Det betyr at man kan flyttes når som helst og i det tempoet en avdelingsleder mener er passe. Pappa har byttet avdeling to ganger tidligere, begge gangene internt på samme huset, men for ham er det jo helt nye omgivelser, helt nye folk, helt nye ropere og helt nye kjeftere og helt nytt personale. Vi vet jo etter hvert noe om hvordan endringer gjør uttrykket av forvirring sterkere og man vet at blant annet Ronald Reagan hadde et formidabelt fall i funksjonsnivå da han flyttet fra det hvite hus. Ikke fordi presidentgjerningen manglet utfordringer, men fordi han fungerte noenlunde i kjente omgivelser. Nå har pappa blitt flyttet igjen, med en dags varsel og alle bilder har blitt hengt opp på offentlige vegger på nytt, lenestolen er flyttet og blomstene er på plass i en ny vinduskarm.

Det er når jeg ser på hvem han nå skal tilbringe hverdagen sin med, at jeg skjønner at nok et trist skritt på den triste sluttetappen er tatt. Som en urolig, vandrende mann som ennå ikke er 70, skal han leve livet sitt sammen med 10 damer som er 15-20 eldre, alle i rullestol, nesten ingen pratende og alle helt apatiske. Det er da jeg beundrer min venninne som synes eldre mennesker er spennende og at jobben med dem er givende. Heldigvis møter vi en del slike på de ulike avdelingene vi har møtt det siste halvannet året. Og så tenker jeg tilbake på kameratene som ville dø unge og tenker at jeg skjønner dem litt. Jeg håper i hvert fall jeg slipper å ende livet i en avdeling der ingen snakker, der alle må mates og der alt handler om å vente. Vente på å bli tatt opp av senga. Vente på å få gå på toalettet. Vente på å få mat. Vente på å bli pratet med. Vente på mat igjen. Vente på besøk. Vente på at noen skjønner hva man vil. Vente på mat nok en gang. Vente på søvnen. Vente. Vente på avslutningen?