Min eldste unge viste tidlig sterke evner til behovsutsettelse. Helt fra han begynte å spise selv, spiste han alltid maten etter et visst mønster. Først det han likte minst, deretter det han likte nest minst. Han sparte konsekvent det beste til sist. En vennninne mente at det jo egentlig ikke var særlig smart, han kunne risikere å spise seg mett på det han ikke likte. Problemstillingen var ikke aktuell, kan ikke huske at det beste ble liggende på tallerkenen uten at han orket det.
Etter ham kom to småspiste, særlig han i midten har aldri sett poenget med å gjøre seg ferdig med det han ikke liker. Han sitter stadig igjen med den kalde gulroten og de ekle potetene. Det kommer seg da, nå spiser han i hvert fall noe av det ekle sånn innimellom.
En gang på 60-tallet ble det gjennomført en studie av 4-åringer. Den viste at barn på fire år som klarer å vente med å spise en marshmallow som ligger foran dem på bordet klarer seg bedre enn de som ikke klarer å vente. Alle barna ble lovet en marshmallow nummer to hvis de ventet med å spise den til forskeren kom tilbake. Det var altså noen som klarte å vente og oppfølgingsstudier viste at disse barna klarte seg bedre både sosialt og faglig når de var 18 år. I ettertid har det imidlertid kommet innvendinger mot studien, det har blant annet blitt vist at barn fra dårlige sosiale kår og dårlige omsorgsforhold, klarte seg bedre på sikt hvis de ikke ventet.
Jeg utøvde nok ikke dette på en god måte da jeg som storesøster lurte søsteren min til å tro at jeg hadde spist opp lørdagsgodteriet mitt. Vi hadde nemlig en eller annen rar kamp om å spare lengst på det. Da jeg sa at jeg hadde spist opp mitt, slukte hun sitt. Mamma reagerte med å pålegge meg å dele med søsteren da jeg tok frem mitt fra sofaputen og koste meg demonstrativt. Akkurat den måten å lure søsteren min på, ble ikke gjentatt flere ganger!
Sånn i det store og det hele er nok evnen til behovsutsettelse viktig. Selv om verdien kanskje er lavere i dag enn tidligere? Jeg har i hvert fall drøssevis av venner som sier at barn i dag har mistet gleden ved å ønske seg noe, spare lenge og så få det. Vi blir moralistiske og formanende, men det er allikevel vi som er foreldre selv som oftest kjøper den dingsen ungen har lyst på.
Kanskje er det min egen manglende evne til behovsutsettelse som gjør at jeg kjøper selv om jeg har blitt enig med meg selv og min bedre halvdel at nå er det nok plastdingser og greier og ikke noe mer før jul? Jeg blir jo så glad når datteren hopper av lykke eller når sønnens øyne stråler av glede.
lørdag 26. januar 2013
onsdag 16. januar 2013
Hurra for middelmådig!
For noen år siden leste jeg boka som handlet om hvor det var blitt av Buzz Aldrin. Eller det handlet vel egentlig om hvordan det er å være nummer to. Mens alle vet hvem Neil Armstrong var, er det forsvinnende få som vet hvem Buzz Aldrin er (var?). Eller det var i hvert fall få som visste hvem han var før nevnte bok ble utgitt og folk leste den. På mange arenaer er forskjellen mellom nummer en og to skremmende stor.
Jeg har en sønn som er flink til mye, men han har ingen utpregete kunstneriske evner. Han har en klassekamerat som i all vennskapelighet anbefalte ham å vente et par år med å synge. Det var etter at de satt ved siden av hverandre i klasserommet og sang i musikktimen. Tilfeldigvis er det to år til de ikke lenger går i samme klasse og denne klassekameraten slipper å høre ham synge... Den samme sønnen kom for noen år siden hjem og lurte på om det går an å ha kunst- og håndverksvansker. Han hadde hørt om lese- og skrivevansker og om matematikkvansker og mente at han selv måtte ha kunst- og håndverksvansker. Hvis noen synes det er litt rart at en 10-åring gutt tyr til sånne forklaringsmodeller, så kan jeg i grunnen være enig. Og så må jeg kanskje tenke på hva jeg snakker om ved middagsbordet.
Jeg tenker også - middelmådig sanger og kunst- og håndverksvansker er kanskje ikke noen krise? Det er kanskje ikke engang en livsutfordring. Den nestbeste sangeren, den temmelig gode tegneren, den habile musikeren, hva blir det av ham? Hvordan klarer hun seg? Hvor mange smeller får man i ansiktet i jaget etter å bli best, etter å bli sett, etter å få oppmerksomhet? Med fare for å høres ut som om jeg er hundre år (eller i hvert fall 75), så skremmes jeg litt av hvor mange barn og unge som drømmer om å bli kjendiser. "Det spiller ingen rolle på hvilken måte, bare jeg blir kjendis. Liker de ikke sangstemmen min, så vil jeg bli skuespiller". Noen er jo virkelig talentfulle og det er klart at man da som forelder skal backe opp barnet, man skal legge til rette for øving og man skal håpe avkommet vinner konkurransen mot alle de andre med det unike talentet.
Den samme sønnen hadde lenge som ambisjon å bli fotballproff. Jeg har ant en stund at talentet kanskje ikke er stort nok og anbefalte ham tidlig å ha en plan B. "Det er jo veldig mange som ønsker seg det samme og ikke så mange som får det til" "OK, da blir jeg hip hop'er" var svaret da han var 8-9. Jeg brant av lyst til å anbefale også en plan C, men som mamma skal man jo ikke heller rive hull i alle drømmer. Nå er han eldre og har selv sett at han er mer Buzz enn Neil. Plan A er verken fotball eller musiker. Allikevel er jeg helt sikker på at han klarer seg godt i livet, at han får til det han vil.
De to andre barna er heller ingen strålende sangere. Kanskje ikke så rart når moren deres nesten ble dyttet ned fra scenen i en opptreden da hun sang sammen med en venninne som faktisk har en strålende sangstemme? I dag kjenner jeg på at det er helt greit at de ikke kommer til å jage en karriere som sangere. Ja, jeg har sett på Idol. Jeg har igjen kjent en tung følelse av smerten det innebærer for en 16-åring å få revet drømmen i stykker. Jeg har igjen tenkt at dette unner jeg ikke mine barn. Jeg unner dem ikke å slå igjennom som 16-åringer heller for den saks skyld, det tror jeg ikke er godt for så mange. Men så kan jeg altså trøste meg med at den faren er helt fraværende. Når det gjelder sang er de verken Neil, Buzz eller bakkemannskap! Men det betyr heldigvis ikke at de ikke kan glede seg over sang og over å huske sangtekster. Arven etter mamma'n er nemlig et stort sted i hjernen med plass til en mengde tåpelige sangtekster.
Jeg har en sønn som er flink til mye, men han har ingen utpregete kunstneriske evner. Han har en klassekamerat som i all vennskapelighet anbefalte ham å vente et par år med å synge. Det var etter at de satt ved siden av hverandre i klasserommet og sang i musikktimen. Tilfeldigvis er det to år til de ikke lenger går i samme klasse og denne klassekameraten slipper å høre ham synge... Den samme sønnen kom for noen år siden hjem og lurte på om det går an å ha kunst- og håndverksvansker. Han hadde hørt om lese- og skrivevansker og om matematikkvansker og mente at han selv måtte ha kunst- og håndverksvansker. Hvis noen synes det er litt rart at en 10-åring gutt tyr til sånne forklaringsmodeller, så kan jeg i grunnen være enig. Og så må jeg kanskje tenke på hva jeg snakker om ved middagsbordet.
Jeg tenker også - middelmådig sanger og kunst- og håndverksvansker er kanskje ikke noen krise? Det er kanskje ikke engang en livsutfordring. Den nestbeste sangeren, den temmelig gode tegneren, den habile musikeren, hva blir det av ham? Hvordan klarer hun seg? Hvor mange smeller får man i ansiktet i jaget etter å bli best, etter å bli sett, etter å få oppmerksomhet? Med fare for å høres ut som om jeg er hundre år (eller i hvert fall 75), så skremmes jeg litt av hvor mange barn og unge som drømmer om å bli kjendiser. "Det spiller ingen rolle på hvilken måte, bare jeg blir kjendis. Liker de ikke sangstemmen min, så vil jeg bli skuespiller". Noen er jo virkelig talentfulle og det er klart at man da som forelder skal backe opp barnet, man skal legge til rette for øving og man skal håpe avkommet vinner konkurransen mot alle de andre med det unike talentet.
Den samme sønnen hadde lenge som ambisjon å bli fotballproff. Jeg har ant en stund at talentet kanskje ikke er stort nok og anbefalte ham tidlig å ha en plan B. "Det er jo veldig mange som ønsker seg det samme og ikke så mange som får det til" "OK, da blir jeg hip hop'er" var svaret da han var 8-9. Jeg brant av lyst til å anbefale også en plan C, men som mamma skal man jo ikke heller rive hull i alle drømmer. Nå er han eldre og har selv sett at han er mer Buzz enn Neil. Plan A er verken fotball eller musiker. Allikevel er jeg helt sikker på at han klarer seg godt i livet, at han får til det han vil.
De to andre barna er heller ingen strålende sangere. Kanskje ikke så rart når moren deres nesten ble dyttet ned fra scenen i en opptreden da hun sang sammen med en venninne som faktisk har en strålende sangstemme? I dag kjenner jeg på at det er helt greit at de ikke kommer til å jage en karriere som sangere. Ja, jeg har sett på Idol. Jeg har igjen kjent en tung følelse av smerten det innebærer for en 16-åring å få revet drømmen i stykker. Jeg har igjen tenkt at dette unner jeg ikke mine barn. Jeg unner dem ikke å slå igjennom som 16-åringer heller for den saks skyld, det tror jeg ikke er godt for så mange. Men så kan jeg altså trøste meg med at den faren er helt fraværende. Når det gjelder sang er de verken Neil, Buzz eller bakkemannskap! Men det betyr heldigvis ikke at de ikke kan glede seg over sang og over å huske sangtekster. Arven etter mamma'n er nemlig et stort sted i hjernen med plass til en mengde tåpelige sangtekster.
søndag 13. januar 2013
Du ska'kke komma her og komma her
To diskusjoner har engasjert meg denne uka. Den ene ble så ekkelt personlig, det ble så mange som tydde til personangrep, det var så mange som mente at når du sier noe som høres ut som at du mener jeg ikke er god nok, da kan jeg hudflette deg. Jeg kjenner jeg mener litt om det jeg også, men jeg vil ikke være en steinkaster.
Den andre diskusjonen har gått litt lenger, den er det vanskelig å lande. Hva er det å være norsk? Hvor norsk må du være for å være norsk? Er det helt på trynet å si at det norskeste man vet om er pinnekjøtt? Kan man si pinnekjøtt hvis man heter, helt fritt valgt, Christian og er vokst opp på Oslo Vest? Det er i hvert fall ikke greit å si pinnekjøtt hvis man er vokst opp på Sørvestlandet og har et navn som ikke har norsk opprinnelse. Nå tror jeg kanskje ikke Christian heller er et norsk navn, men det er sikkert norsk nok til at man har definisjonsrett til å bestemme hva andre skal mene at er norsk.
Og kulturminister kan man i hvert fall ikke være hvis man ikke er dypt rotfestet i norsk kultur. Kulturministeren skal vel helst spille hardingfele og være oppvokst i Telemark? Akkurat som alle de andre kulturministrene vi har hatt? Når sant skal sies er det vel bare hun som sang om en gammel mann som hadde kulturalibiet i orden? Hva med kvinnelige forsvarsministre, går det an? De har jo ikke engang avtjent verneplikt? Samferdselsminister som ikke kan noe om jernbaneveksler? Justismininster uten juridisk embedseksamen? Olje- og energiminister fra innlandet? Tro'kke det!
Jeg synes det er vanskelig å definere hva som er typisk norsk og tror faktisk ikke jeg ville svart demokrati, likestilling og egalitært samfunn jeg heller. Jeg kunne funnet på å si Karl & co fremfor tur i skogen. Jeg kunne funnet på å svare komler og flatbrød heller enn gode velferdsordninger. Jeg kunne kommet til å si opptatt av reising og oppussing heller enn et godt utbygd barnehage- og skolesystem. Men så er jeg så heldig at jeg har et navn med helt klare røtter i det norrøne og jeg har blå øyne. Da er tabbekvoten større. Men de andre, de har lært igjen at du ska'kke komma her og komma her!
Den andre diskusjonen har gått litt lenger, den er det vanskelig å lande. Hva er det å være norsk? Hvor norsk må du være for å være norsk? Er det helt på trynet å si at det norskeste man vet om er pinnekjøtt? Kan man si pinnekjøtt hvis man heter, helt fritt valgt, Christian og er vokst opp på Oslo Vest? Det er i hvert fall ikke greit å si pinnekjøtt hvis man er vokst opp på Sørvestlandet og har et navn som ikke har norsk opprinnelse. Nå tror jeg kanskje ikke Christian heller er et norsk navn, men det er sikkert norsk nok til at man har definisjonsrett til å bestemme hva andre skal mene at er norsk.
Og kulturminister kan man i hvert fall ikke være hvis man ikke er dypt rotfestet i norsk kultur. Kulturministeren skal vel helst spille hardingfele og være oppvokst i Telemark? Akkurat som alle de andre kulturministrene vi har hatt? Når sant skal sies er det vel bare hun som sang om en gammel mann som hadde kulturalibiet i orden? Hva med kvinnelige forsvarsministre, går det an? De har jo ikke engang avtjent verneplikt? Samferdselsminister som ikke kan noe om jernbaneveksler? Justismininster uten juridisk embedseksamen? Olje- og energiminister fra innlandet? Tro'kke det!
Jeg synes det er vanskelig å definere hva som er typisk norsk og tror faktisk ikke jeg ville svart demokrati, likestilling og egalitært samfunn jeg heller. Jeg kunne funnet på å si Karl & co fremfor tur i skogen. Jeg kunne funnet på å svare komler og flatbrød heller enn gode velferdsordninger. Jeg kunne kommet til å si opptatt av reising og oppussing heller enn et godt utbygd barnehage- og skolesystem. Men så er jeg så heldig at jeg har et navn med helt klare røtter i det norrøne og jeg har blå øyne. Da er tabbekvoten større. Men de andre, de har lært igjen at du ska'kke komma her og komma her!
fredag 11. januar 2013
Så holder hun seg varm denne vinteren også!
Minstejenta er den eneste av barna som finner seg i å bruke ulltøy, så jeg får benytte anledningen så lenge den er der. Mariusgenseren var morsom å strikke, ullbuksa ikke fullt så morsom. Begge er strikket i Babyull. Genseren på pinner 2.5, buksa på pinner 2.0. Det blir lenge til neste gang jeg strikker ullbukse i ribbestrikk. Det tar laaang tid!
Siden Mariusgenseren bor i barnehagen, har vi også fått tatt i bruk Tigergenseren jeg strikket til broren for et par år siden!
Flott fra Sør-Amerika og bra fra Spania
"Syersken fra Madrid" av Maria Duenas er en søt, morsom og underholdende bok om Sira som forlater sin forlovede etter å ha blitt stormforelsket i forretningsmannen Ramiro Arribas. Sammen reiser til Tanger for å starte et nytt liv i Marokko. Ting utvikler seg imidlertid ikke som Sira hadde tenkt og etter kort tid blir hun tvunget til å oppgi luksuslivet hun fikk en smak av sammen med Ramiro og ta opp igjen sitt gamle yrke som syerske. Gjennom systuen blir hun også involvert i storpolitikk. Ved siden av å være lettbent og underholdende, gir boka også kjennskap til borgerkrigstiden i Spania og spanjolenes opplevelse av andre verdenskrig. Grei underholdning, sikkert derfor den ligger på toppselgerlistene for pocketbøker.Terningkast: 3
Boka "Over de hundre fjell" av Reyna Grande har en annen litterær kvalitet, både språklig og dramaturgisk. 11 år gamle Juana sitter alene i familiens hus, et blikkskur, med lillesøsteren i armene. Regnet gjør huset oversvømmet og moren har gått etter hjelp. Juana er sulten, trøtt, redd og sliten og til slutt sovner hun. Da hun våkner, er ikke lillesøsteren hennes der lenger. Denne hendelsen driver moren fra henne og 14 år gammel bestemmer Juana seg for å flykte til "El Otro Lado", landet på den andre siden av fjellene. Boka er virkelig lesverdig!
Terningkast: 5
torsdag 3. januar 2013
Hvor er han nå?
En gang var han det første barnet i et ekteskap som ga fire barn. En gutt som spilte fotball, en ungdom som drev med friidrett, en storebror som ertet lillebroren, en storebror som passet lillesøsteren. En sønn som hjalp foreldrene sine med gårdsdrift og som lengtet ut. En sønn som i mange år etter sin fars død tok med seg sin egen familie hjem til moren i stort sett alle ferier for å hjelpe henne og for å møte slektningene sine.
Hvor er han nå?
Han er en mann uten foreldre, en bror som ikke kan delta på søskentreffene de har hatt årlig siden moren døde og en mann som ikke erter noen eller passer på noen. Han er en mann som har bilde av barndomshjemmet hengende på rommet sitt og ofte ikke vet hva som vises på bildet.
En gang var han den unge mannen som reiste til Finnmark og avtjente sin verneplikt og traff kvinnen han forelsket seg i. Mannen som giftet seg med henne og holdt sammen med henne. Mannen som passet på, utfordret og ivaretok ekteskapet sitt. Mannen som var forsørger, som skiftet pakninger, utførte vedlikehold og betalte regningene.
Hvor er han nå?
Han ble mann som i stadig større grad måtte vite hvor kona var og som ble usikker hvis hun ikke var der. Han er en mann som ikke bor sammen med kona si etter 45 års ekteskap, men får besøk av henne minst annen hver dag. Som mange dager ikke svarer når hun snakker til ham. Som mange dager må ristes våken av henne når han helst bare vil sove.
En gang var han den unge faren som fikk to jenter. To jenter han passet på, krevde mye av, ivaretok og ordnet opp for. Han var en far som ikke alltid var til stede fysisk, men som var der når det var nødvendig. Han var en far det lønte seg å ha med meg når jeg ville ha nye fotballsko, for han skjønte at det var nødvendig å legge penger i skoene.
Hvor er han nå?
Han er en far som må passes på, som vi ikke kan kreve noe av og som må ivaretas og ordnes opp for. Han er en far som måtte fratas førerkortet og som måtte oppleve at vi solgte bilen hans.
En gang var han ung og lovende i arbeidslivet. Han var en mann som ville masse, som lærte raskt og som tok ansvar. Han var en mann som påtok seg de lange jobbreisene fordi han ville lære og fordi han ville sørge for at familien fikk nok penger.
Hvor er han nå?
Han er mannen som i de siste arbeidsårene sine opplevde at jobben ble vanskeligere, at kravene ble store og at de nye oppgavene ikke lot seg løse. Han er mannen som kun halvannet år etter at han gikk av på AFP opplevde at han ikke kunne bo hjemme lenger, at vi bestemte for ham at han måtte ivaretas av andre enn familien sin.
En gang var han en mann som mente mye om mangt. Han var politisk aktiv, han hadde mange verv og han fylte fritiden med et brennende engasjement for lokalpolitikken. En gang var han deltaker i norgesmesterskapet i kryssordløsning og kom seg videre i svært mange runder. En gang var han storforbruker av litteratur.
Hvor er han nå?
Han er mannen som svært sjelden mener noe om noe som helst. Han er mannen som mange dager knapt ytrer et ord. Han er mannen som ikke lenger kan skrive og som ikke lenger kan lese.
En gang var han mannen ønsket det første barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som ønsket det andre barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som sterkt beveget fulgte meg opp gulvet da jeg skulle gifte meg. En gang var han mannen som ønsket det tredje barnebarnet velkomment. Han var bestefaren som tullet, som herjet, som akte, som lekte og som ivaretok barna.
Hvor er han nå?
Han er mannen som fortsatt kan vise snev av glede når minstejenta kommer på besøk. Han er mannen som gir dem en klem hvis de tilltater det. Han er mannen som snakker så lite at det skremmer dem.
En gang var han en vital, omsorgsfull, intelligent, fordringsfull mann. En gang var han den som stilte opp for venner, som levde livet og som ga til oss andre.
Hvor er han nå?
Hvor er han nå?
Han er en mann uten foreldre, en bror som ikke kan delta på søskentreffene de har hatt årlig siden moren døde og en mann som ikke erter noen eller passer på noen. Han er en mann som har bilde av barndomshjemmet hengende på rommet sitt og ofte ikke vet hva som vises på bildet.
En gang var han den unge mannen som reiste til Finnmark og avtjente sin verneplikt og traff kvinnen han forelsket seg i. Mannen som giftet seg med henne og holdt sammen med henne. Mannen som passet på, utfordret og ivaretok ekteskapet sitt. Mannen som var forsørger, som skiftet pakninger, utførte vedlikehold og betalte regningene.
Hvor er han nå?
Han ble mann som i stadig større grad måtte vite hvor kona var og som ble usikker hvis hun ikke var der. Han er en mann som ikke bor sammen med kona si etter 45 års ekteskap, men får besøk av henne minst annen hver dag. Som mange dager ikke svarer når hun snakker til ham. Som mange dager må ristes våken av henne når han helst bare vil sove.
En gang var han den unge faren som fikk to jenter. To jenter han passet på, krevde mye av, ivaretok og ordnet opp for. Han var en far som ikke alltid var til stede fysisk, men som var der når det var nødvendig. Han var en far det lønte seg å ha med meg når jeg ville ha nye fotballsko, for han skjønte at det var nødvendig å legge penger i skoene.
Hvor er han nå?
Han er en far som må passes på, som vi ikke kan kreve noe av og som må ivaretas og ordnes opp for. Han er en far som måtte fratas førerkortet og som måtte oppleve at vi solgte bilen hans.
En gang var han ung og lovende i arbeidslivet. Han var en mann som ville masse, som lærte raskt og som tok ansvar. Han var en mann som påtok seg de lange jobbreisene fordi han ville lære og fordi han ville sørge for at familien fikk nok penger.
Hvor er han nå?
Han er mannen som i de siste arbeidsårene sine opplevde at jobben ble vanskeligere, at kravene ble store og at de nye oppgavene ikke lot seg løse. Han er mannen som kun halvannet år etter at han gikk av på AFP opplevde at han ikke kunne bo hjemme lenger, at vi bestemte for ham at han måtte ivaretas av andre enn familien sin.
En gang var han en mann som mente mye om mangt. Han var politisk aktiv, han hadde mange verv og han fylte fritiden med et brennende engasjement for lokalpolitikken. En gang var han deltaker i norgesmesterskapet i kryssordløsning og kom seg videre i svært mange runder. En gang var han storforbruker av litteratur.
Hvor er han nå?
Han er mannen som svært sjelden mener noe om noe som helst. Han er mannen som mange dager knapt ytrer et ord. Han er mannen som ikke lenger kan skrive og som ikke lenger kan lese.
En gang var han mannen ønsket det første barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som ønsket det andre barnebarnet velkomment. En gang var han mannen som sterkt beveget fulgte meg opp gulvet da jeg skulle gifte meg. En gang var han mannen som ønsket det tredje barnebarnet velkomment. Han var bestefaren som tullet, som herjet, som akte, som lekte og som ivaretok barna.
Hvor er han nå?
Han er mannen som fortsatt kan vise snev av glede når minstejenta kommer på besøk. Han er mannen som gir dem en klem hvis de tilltater det. Han er mannen som snakker så lite at det skremmer dem.
En gang var han en vital, omsorgsfull, intelligent, fordringsfull mann. En gang var han den som stilte opp for venner, som levde livet og som ga til oss andre.
Hvor er han nå?
tirsdag 1. januar 2013
Nyttårsdesserten
Vi feiret nyttårsaften borte, men jeg var bedt om å lage dessert til de voksne. Valget falt på en sjokoladeterte med espresso-is og mandarinsaus. Oppskriften er beregnet til 8 personer.
Espresso-is
1 l god vaniljeis
10 g pulverkaffe til espresso
Tin isen slik at den kan blandes med espressopulveret. Bland sammen og ha i former. Jeg hadde tenkt meg noen høye tynne kjegler, men planen brast. Dermed brukte jeg noen små plastglass som er ungene sine. Isen fikk dessverre altfor sterk kaffesmak, så i oppskriften har jeg redusert kaffemengden.
Sjokoladeterte100 g pekannøtter
100 g mørke sjokoladekjeks (jeg brukte oreokjeks uten den hvite kremen)
1 ss kakao
3 ts brunt sukker
2 ss tia maria (eller en annen likør, evt konjakk eller rom)
30 g smeltet smør
40 g mørk smeltet sjokolade
Bland alle ingrediensene i en kjøkkenmaskin og rør i intervaller til alt er jevnt blandet. Presses ut i en paiform med bølgete kant og settes i kjøleskap.
200 g mørk sjokolade
30 g smør
1 1/4 dl kremfløte
3 eggeplommer
2 1/2 dl kremfløte, stivspiskes
Ha sjokolade, smør og kremfløte i en kjele og smelt alt til en jevn røre. Pass på at sjokoladen ikke svir seg. Ta av fra platen og tilsett eggeplommene. Avkjøl litt før stivpisket kremfløte blandes i. Hell i paibunnen og sett til avkjøling
Mandarinsaus
4 mandariner
1/2 dl vann
5 ss sukker
litt hakket chili
2 ss grand marnier (eller annen sitruslikør)
Kok sukkerlake, la den tykne litt. Ha i chili og likør. Skrell mandarinene og del i båter. Fjern gjerne "huden" rundt båtene. Hell over sukkerlaken og la det trekke i noen timer før servering.
Abonner på:
Innlegg (Atom)