Hurra for middelmådig!

For noen år siden leste jeg boka som handlet om hvor det var blitt av Buzz Aldrin. Eller det handlet vel egentlig om hvordan det er å være nummer to. Mens alle vet hvem Neil Armstrong var, er det forsvinnende få som vet hvem Buzz Aldrin er (var?). Eller det var i hvert fall få som visste hvem han var før nevnte bok ble utgitt og folk leste den. På mange arenaer er forskjellen mellom nummer en og to skremmende stor.

Jeg har en sønn som er flink til mye, men han har ingen utpregete kunstneriske evner. Han har en klassekamerat som i all vennskapelighet anbefalte ham  å vente et par år med å synge. Det var etter at de satt ved siden av hverandre i klasserommet og sang i musikktimen. Tilfeldigvis er det to år til de ikke lenger går i samme klasse og denne klassekameraten slipper å høre ham synge... Den samme sønnen kom for noen år siden hjem og lurte på om det går an å ha kunst- og håndverksvansker. Han hadde hørt om lese- og skrivevansker og om matematikkvansker og mente at han selv måtte ha kunst- og håndverksvansker. Hvis noen synes det er litt rart at en 10-åring gutt tyr til sånne forklaringsmodeller, så kan jeg i grunnen være enig. Og så må jeg kanskje tenke på hva jeg snakker om ved middagsbordet.

Jeg tenker også - middelmådig sanger og kunst- og håndverksvansker er kanskje ikke noen krise? Det er kanskje ikke engang en livsutfordring. Den nestbeste sangeren, den temmelig gode tegneren, den habile musikeren, hva blir det av ham? Hvordan klarer hun seg? Hvor mange smeller får man i ansiktet i jaget etter å bli best, etter å bli sett, etter å få oppmerksomhet? Med fare for å høres ut som om jeg er hundre år (eller i hvert fall 75), så skremmes jeg litt av hvor mange barn og unge som drømmer om å bli kjendiser. "Det spiller ingen rolle på hvilken måte, bare jeg blir kjendis. Liker de ikke sangstemmen min, så vil jeg bli skuespiller". Noen er jo virkelig talentfulle og det er klart at man da som forelder skal backe opp barnet, man skal legge til rette for øving og man skal håpe avkommet vinner konkurransen mot alle de andre med det unike talentet.

Den samme sønnen hadde lenge som ambisjon å bli fotballproff. Jeg har ant en stund at talentet kanskje ikke er stort nok og anbefalte ham tidlig å ha en plan B. "Det er jo veldig mange som ønsker seg det samme og ikke så mange som får det til" "OK, da blir jeg hip hop'er" var svaret da han var 8-9. Jeg brant av lyst til å anbefale også en plan C, men som mamma skal man jo ikke heller rive hull i alle drømmer. Nå er han eldre og har selv sett at han er mer Buzz enn Neil. Plan A er verken fotball eller musiker. Allikevel er jeg helt sikker på at han klarer seg godt i livet, at han får til det han vil.

De to andre barna er heller ingen strålende sangere. Kanskje ikke så rart når moren deres nesten ble dyttet ned fra scenen i en opptreden da hun sang sammen med en venninne som faktisk har en strålende sangstemme? I dag kjenner jeg på at det er helt greit at de ikke kommer til å jage en karriere som sangere. Ja, jeg har sett på Idol. Jeg har igjen kjent en tung følelse av smerten det innebærer for en 16-åring å få revet drømmen i stykker. Jeg har igjen tenkt at dette unner jeg ikke mine barn. Jeg unner dem ikke å slå igjennom som 16-åringer heller for den saks skyld, det tror jeg ikke er godt for så mange. Men så kan jeg altså trøste meg med at den faren er helt fraværende. Når det gjelder sang er de verken Neil, Buzz eller bakkemannskap! Men det betyr heldigvis ikke at de ikke kan glede seg over sang og over å huske sangtekster. Arven etter mamma'n er nemlig et stort sted i hjernen med plass til en mengde tåpelige sangtekster.