Jeg må ha det NÅ!

Min eldste unge viste tidlig sterke evner til behovsutsettelse. Helt fra han begynte å spise selv, spiste han alltid maten etter et visst mønster. Først det han likte minst, deretter det han likte nest minst. Han sparte konsekvent det beste til sist. En vennninne mente at det jo egentlig ikke var særlig smart, han kunne risikere å spise seg mett på det han ikke likte. Problemstillingen var ikke aktuell, kan ikke huske at det beste ble liggende på tallerkenen uten at han orket det.

Etter ham kom to småspiste, særlig han i midten har aldri sett poenget med å gjøre seg ferdig med det han ikke liker. Han sitter stadig igjen med den kalde gulroten og de ekle potetene. Det kommer seg da, nå spiser han i hvert fall noe av det ekle sånn innimellom.

En gang på 60-tallet ble det gjennomført en studie av 4-åringer. Den viste at barn på fire år som klarer å vente med å spise en marshmallow som ligger foran dem på bordet klarer seg bedre enn de som ikke klarer å vente. Alle barna ble lovet en marshmallow nummer to hvis de ventet med å spise den til forskeren kom tilbake. Det var altså noen som klarte å vente og oppfølgingsstudier viste at disse barna klarte seg bedre både sosialt og faglig når de var 18 år. I ettertid har det imidlertid kommet innvendinger mot studien, det har blant annet blitt vist at barn fra dårlige sosiale kår og dårlige omsorgsforhold, klarte seg bedre på sikt hvis de ikke ventet.

Jeg utøvde nok ikke dette på en god måte da jeg som storesøster lurte søsteren min til å tro at jeg hadde spist opp lørdagsgodteriet mitt. Vi hadde nemlig en eller annen rar kamp om å spare lengst på det. Da jeg sa at jeg hadde spist opp mitt, slukte hun sitt. Mamma reagerte med å pålegge meg å dele med søsteren da jeg tok frem mitt fra sofaputen og koste meg demonstrativt. Akkurat den måten å lure søsteren min på, ble ikke gjentatt flere ganger!

Sånn i det store og det hele er nok evnen til behovsutsettelse viktig. Selv om verdien kanskje er lavere i dag enn tidligere? Jeg har i hvert fall drøssevis av venner som sier at barn i dag har mistet gleden ved å ønske seg noe, spare lenge og så få det. Vi blir moralistiske og formanende, men det er allikevel vi som er foreldre selv som oftest kjøper den dingsen ungen har lyst på.

Kanskje er det min egen manglende evne til behovsutsettelse som gjør at jeg kjøper selv om jeg har blitt enig med meg selv og min bedre halvdel at nå er det nok plastdingser og greier og ikke noe mer før jul? Jeg blir jo så glad når datteren hopper av lykke eller når sønnens øyne stråler av glede.