Gammel? Neida, langt i fra!

I et annet blogginnlegg kom jeg til å skrive at vi er middelaldrende, mannen min og jeg. Skriver med vilje ikke min bedre halvdel. Jeg er nemlig meg selv, ikke en ufullstendig halvdel av en helhet. Misforstå meg rett, jeg trives bedre sammen med ham enn alene, men han er altså ikke min bedre halvdel. Jeg står for både den dårlige halvdelen og den gode selv. Jeg er meg selv fullt og helt og ikke stykkevis og delt. I hvert fall de fleste dager.

Men altså, jeg mener vi er middelaldrende. Min mann vil ha seg frabedt den betegnelsen. Han er riktignok to år yngre enn meg, det er sikkert derfor han bruker betegnelsen annerledes enn meg. Eller kanskje ikke? Hans plan er visst å gå fra voksen (det ble han kanskje da han ble 40) til å være gammel (det er han kanskje når han er 80). Mellom der er han på ingen måte middelaldrende. Jeg for min del mener at middelaldrende bør bety midt i livet og jeg er 44 (herregud, er jeg virkelig sååå gammel?!) og det er nok realistisk sett ganske så midt i livet. Sånn cirka i hvert fall. De blir ikke så gamle i min familie heller, så det kan til og med hende det er optimistisk.

Er det ikke allikevel bittelitt patetisk at vi alle strever mot å være unge og stritter mot å bli eldre? 40 er de nye 30, var det noen som trøstet meg med da jeg passerte forrige decennium. Jaha, så 30 er de nye 20 da eller? Det er i hvert fall helt sikkert at grensene forskyves. Noe som var steingammelt i går er akkurat passe i dag. En av minstejentas venninner kom med genser med Justin Bieber på i barnehagen og jeg lurte på om hun synes han er kjekk. "Hallo, han er skikkelig gammel altså! Altfor gammel for meg. Jeg tror han er nesten like gammel som pappa jeg. Sikkert 90 eller 19 eller no'" Alt er relativt med andre ord.

Når jeg ser meg rundt blant mine jevnaldrende, konstaterer jeg at vi nok er i ferd med å bli mer eldre enn purunge. På 20-årsjubileet for klassen fra videregående var vi enige om at vi ikke hadde endret oss noe særlig siden russetiden. Det mente vi helt til vi så på bildene fra klasseturen til Berlin. På 25-årsjubileet droppet vi hele lysbildefremvisningen, da gikk det an å tro at vi tross alt holder oss godt.

Det er allikevel samtaletemaene og interessene som avslører oss. Nå om dagen snakker vi om robotklippere. Vi snakker om kompostkverner. Vi snakker om beskjæring av epletrær. Vi snakker om hvorvidt besteforeldrene stiller opp som vi skulle ønske. Vi snakker om hvem som mister foreldrene sine og hvem som sitter i en dobbel omsorgsrolle med små barn og gamle foreldre. Vi går tidlig hjem fra festene selv om barna ikke er små lengre. "Det er en dag i morgen også" sier vi og tenker på solsikkene som skal plantes og plenen som skal gjødsles.

De digitale utsagnene avslører oss også. Jeg ser venner som irriterer seg over russen. Ikke bare fordi de bråker, men fordi de er bortskjemte drittunger som får alt av pappa. Jeg ser venner som skriver om at de barnløse kjører for fort. Jeg ser venner som påstår at ungdommen nå til dags bare tenker på seg selv. Jeg ser venner som sammenligner designvesker og priser på "all inclusive"-ferier.

Ungt?
Tro'kke det!
Hipt?
Overhodet ikke!
Middelaldrende?
Kanskje det!

Alder er kanskje bare et tall og man er kanskje ikke eldre enn man føler seg, men jeg synes det er fint å bli voksen jeg. Synes det er fint å være midt i livet. Det er nokså skremmende at jeg ikke lenger er ung og lovende, det er veldig skremmende at jeg kanskje ikke har hele verden for mine føtter lenger og kan velge hva jeg vil. Det er sårt å erkjenne at jeg nok har sluttet å spille fotball. Trøsten er at jeg holdt ut til jeg var 43 og at selv eldstemann synes jeg er en ganske kul dame. Det lever jeg godt med!