Nabokjerringa - til glede eller irritasjon?

I bilen hører jeg for tiden på "Øst for Eden". Det er mange gullkorn der egentlig, det er noe med at klassikere ofte har blitt klassikere av en god grunn. For noen dager siden hørte jeg noe som lignet på dette:

"Å slutte å gi gode råd er den vanskeligste uvanen man kan prøve å kvitte seg med"
"Jeg ønsker ikke gode råd"
"Det er det ingen som gjør. De gode rådene gis aldri fordi den andre ønsker dem, men fordi man ønsker å føle seg bedre selv"

I studietiden tok jeg et kurs eller tre om veiledning og konsultasjon og noe av det som sitter best igjen er at man ikke skal gi gode råd til noen som ikke har bedt om det. De gode rådene vil ikke tas til etterretning dersom mottakeren ikke har en egenopplevelse av at han eller hun trenger det. Det er jo så sant så sant, men så vanskelig så vanskelig å etterleve. Hvor mange ganger sitter ikke anbefalingene langt ute på tungespissen? Hvor ofte hopper ikke rådene ut som padder fra munnen før selvsensuren rekker å oppdage dem? Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at den andres ansikt snurper seg sammen i misnøye etter at jeg har spurt hvorfor den andre gjorde som hun gjorde?

Forleden dag hørte jeg om en mamma som var i butikken med barnet sitt. Barnet er psykisk utviklingshemmet, men ser helt funksjonsfriskt ut og lagde en liten scene da det fikk nei til noe hun veldig gjerne ville ha. En blomst av en nabokjerring, en velmenende dame som neppe var til stede på det kurset hvor jeg fikk rådet om å ikke gi gode råd, kommenterte "Herlighet altså, så store unger skal da ikke skrike sånn i butikken, da får dere nesten holde dere hjemme til ungen har fått oppdragelse". Moren svarte med sammenbitte tenner at barnet er psykisk utviklingshemmet og at de for tiden øver på å kunne ta imot et nei. Engelen som kunne alt, som visste alt og som unnet verden del i hennes store kunnskapsunivers, kvitterte med å gi moren en lekse om hvor jævla dyre "sånne unger" er og at det beste var hvis de ikke var født og hvis de absolutt skulle leve, ville hun ha seg frabedt å få ødelagt handleturen sin ved at de skreik i butikken. Heldigvis var han der, en av dem som Gro Harlem Brundtland etterlyste for noen år siden. Ikke i form av nabokjerringa kanskje, men heldigvis i form av en av dem som bryr seg. Han satte dama ettertrykkelig på plass mens den kloke moren trøstet barnet sitt og svelget klumpen i sin egen hals.

Jeg har aldri hatt så ille opplevelser som denne moren, men jeg har opplevd velmenende eldre damer som kommenterer at barnet mitt sikkert fryser på hendene, sånn som han skriker i vogna, jeg har overhørt sure kjerringer som mener noe om at barna får is på en tirsdag, jeg har bitt meg i tunga etter at noen slag fra seg at makan til naziregime, barna kan da være lenge oppe når det er ferie. Det er klart det er fint at folk bryr seg, det er viktig at andre sier ifra. Jeg har også vært den plagsomme kjerringa da jeg så en pappa fike til 4-åringen sin i butikken. Ikke fordi jeg tror det gjorde noen forskjell i hans lærebok om oppdragelse, men fordi det kanskje gjorde en ørliten forskjell for barnet at noen så og at noen kommenterte.

Det er selvfølgelig opp til oss alle å vurdere hvor balansepunktet finnes, hvor man blir en irriterende bedreviter og hvor man blir en som virkelig bryr seg. Jeg håper det finnes mange som mannen i butikken og så håper jeg at det ikke finnes flere enn den ene sure kjerringa som var  i butikken den samme dagen.

De hemmelige barna - nok en bra bok!

Eldstemann kastet et blikk på boka jeg leste. "Åja, enda en bok om en dame på et annet kontinent". Stemmer godt det. Jeg er krimtrøtt. Jeg er trøtt av norsk og trøtt av amerikansk. Plukker gjerne opp noe annet hvis jeg finner det og det fenger min interesse. Da har han sikkert rett da, han som observerer meg mer objektivt enn det jeg selv gjør - det er gjerne damer på et annet kontinent. 

"Er mor sint på meg?"

"Nei!" Shurika klemte henne inntil seg. "Hva får deg til å tro det?" 

"Hun vil ikke ha oss. Hun bare lyger og later som om. Det gjør dere alle sammen"

Shurika satt på gulvet og løftet opp Serafinas hender. "Serafina, se på meg". 

Serafinas blikk vandret hit og dit, ukomfortabel med den plutselige intensiteten i Shurikas uttrykk. "Hør på meg. Hør godt etter". Hun klemte Serafinas hånd hardt. "Du må glemme det du hørte jenta mi. Du må glemme det og aldri tenke på det igjen, hører du meg? Du og søsteren din er ikke som andre barn. Dere må forberede dere på å være sterke for hverandre, og gjøre dere klare til å leve livet når det kommer til dere, for det vil det". 

Serafina kunne kjenne intensiteten i Shurikas grep. Det skremte henne, langt inni henne, der ingen hadde tilgang, men hun visste ut ifra Shurikas stemme at hun måtte lytte, for her fantes tillit, og akkurat da trodde hun av hele sitt hjerte at det ikke fantes noen som elsket henne høyere. 

"De hemmelige barna" er fortellingen om forfatterens egen familie. Alison McQueen har skrevet en fin bok om briten James som driver en teplantasje i India. India strømmes over av gifteklare kvinner sendt fra England til imperiet for å slå seg til ro, men James tar seg i stedet en lokal kvinne som konkubine uten å ane hvilke konsekvenser det skal få både for ham selv og for de to barna som blir produkter av forholdet. Han selv mister anseelse, men barna faller utenfor både det indiske og det britiske. 

En bra bok! Ikke avansert verken språklig eller dramaturgisk, men underholdende og uten irriterende dårlige formuleringer eller språklige svakhetert. Terningkast 4

"Det vi kan stå for" - en bok som får en til å tenke

Geir Lippestads bok "Det vi kan stå for" ble vel slaktet allerede før den var lest av enkelte. Jeg lurte også på hvordan boka kunne balansere Lippestads behov for å beskrive saken og klientens rett til å bli beskyttet. Konklusjonen må være at det har han klart bra!

Det er interessant å lese hvordan han tenkte underveis, hvilke dilemmaer han stod i og hvordan han løste dem. Han ga et svært solid inntrykk under rettssaken synes jeg og det svekkes på ingen måte gjennom å lese boka. Å skulle forsvare en mann som har voldet så mye smerte og sorg er et kunststykke når man samtidig ønsker å ivareta overlevende og etterlatte.

En interessant bok som anbefales!

Den danske piken - en bra bok!

"Jeg vet ikke egentlig hva slags hjelp jeg leter etter", sa Einar. "Jeg tror ikke jeg klarer å fortsette å leve på denne måten". "På hvilken måte?" "På den måten at jeg ikke vet hvem jeg egentlig er".

"Den danske piken" er skrevet av David Ebershoff og har sitt opphav i en sann historie om en mannlig kunstner som i 1931 gjennomgikk kjønnsskifteoperasjon.

Ekteparet Greta og Einar er kunstnere i København på 1920-tallet og en dag trenger Greta en modell for å klare å fullføre et portrett. Hun får mannen til å ta på seg damestrømper, -sko og en kjole uten å egentlig vite hva hun med dette setter i gang.

Historien er vakkert formidlet, det går an å sette seg inn i de komplekse følelsene dette utløser hos dem begge og behovet for å finne en konklusjon, en slags umulig løsning som gjør at de slipper å leve i det uavklarte. For meg var det også faglig relevant å lese dette og det er interessant å lese hvordan de ulike legene forholder seg til dilemmaet de får beskrevet. Anbefales! Terningkast 4

"Den andre siden av gleden " Vakker bok!

"Jeg leste nylig en undersøkelse som hevdet at lykkelige mennesket ikke blir skapt de blir født.

Jeg vet nå at den ekte lykken flyter på en underliggende sorg. Vu bryter alle overflaten inn i dette livet mens vi allerede hyler ropene fra våre forfedre, vi bærer deres DNA, øyenfarge og arr, deres ære og deres skam. Det er deres, det er vårt. Det finnes der på den andre siden av gleden" 

Jeg elsker sommerdager. Jeg elsker sommerdager når barna løper rundt og er opptatt av sine venner og sine ting. Jeg elsker sommerdager når jeg kan begynne på en bok på formiddagen og være ferdig med den på kvelden.

Ella Beene er lykkelig gift med Joe og med rollen som stemor for barna hans. Barnas mor forsvant da det yngste barnet var spedbarn og har ikke tatt kontakt i etterkant. Den lille familien på fire er veldig lykkelige inntil tragedien inntreffer og Joe drukner mens han fotograferer. Etter Joes død innser Ella at det er mange aspekter av deres felles liv hun ikke vet noe om og at hun nok ikke kjente ham så godt som hun trodde.

En veldig vakker bok rett og slett! Trist og rørende, men også fin og optimistisk om hvordan man kan velge å fortelle sannheten selv om det er vanskelig. Terningkast 5.

Vi var familien Mulvaney - veldig bra bok!

"Vi var familien Mulvaney" av Joyce Carol Oates er en stor bok, både i antall sider, i dramaturgi og i størrelsen på problemstillingene.

Familien Mulvaney er stor, vellykket og lykkelig. I hvert fall er de tilsynelatende lykkelige inntil det hele uventet snur. Om det snur akkurat den dagen den uheldige hendelsen inntreffer, kan man selvfølgelig lure på og svaret vil vel avhenge av hvem man spør. Både innenfor og utenfor familien.

Boka er flott, språket er herlig, fortellingen både trist og løfterik og Oates som er et nytt bekjentskap for meg er en flott forfatter. Anbefales varmt! Terningkast 5