Nabokjerringa - til glede eller irritasjon?

I bilen hører jeg for tiden på "Øst for Eden". Det er mange gullkorn der egentlig, det er noe med at klassikere ofte har blitt klassikere av en god grunn. For noen dager siden hørte jeg noe som lignet på dette:

"Å slutte å gi gode råd er den vanskeligste uvanen man kan prøve å kvitte seg med"
"Jeg ønsker ikke gode råd"
"Det er det ingen som gjør. De gode rådene gis aldri fordi den andre ønsker dem, men fordi man ønsker å føle seg bedre selv"

I studietiden tok jeg et kurs eller tre om veiledning og konsultasjon og noe av det som sitter best igjen er at man ikke skal gi gode råd til noen som ikke har bedt om det. De gode rådene vil ikke tas til etterretning dersom mottakeren ikke har en egenopplevelse av at han eller hun trenger det. Det er jo så sant så sant, men så vanskelig så vanskelig å etterleve. Hvor mange ganger sitter ikke anbefalingene langt ute på tungespissen? Hvor ofte hopper ikke rådene ut som padder fra munnen før selvsensuren rekker å oppdage dem? Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at den andres ansikt snurper seg sammen i misnøye etter at jeg har spurt hvorfor den andre gjorde som hun gjorde?

Forleden dag hørte jeg om en mamma som var i butikken med barnet sitt. Barnet er psykisk utviklingshemmet, men ser helt funksjonsfriskt ut og lagde en liten scene da det fikk nei til noe hun veldig gjerne ville ha. En blomst av en nabokjerring, en velmenende dame som neppe var til stede på det kurset hvor jeg fikk rådet om å ikke gi gode råd, kommenterte "Herlighet altså, så store unger skal da ikke skrike sånn i butikken, da får dere nesten holde dere hjemme til ungen har fått oppdragelse". Moren svarte med sammenbitte tenner at barnet er psykisk utviklingshemmet og at de for tiden øver på å kunne ta imot et nei. Engelen som kunne alt, som visste alt og som unnet verden del i hennes store kunnskapsunivers, kvitterte med å gi moren en lekse om hvor jævla dyre "sånne unger" er og at det beste var hvis de ikke var født og hvis de absolutt skulle leve, ville hun ha seg frabedt å få ødelagt handleturen sin ved at de skreik i butikken. Heldigvis var han der, en av dem som Gro Harlem Brundtland etterlyste for noen år siden. Ikke i form av nabokjerringa kanskje, men heldigvis i form av en av dem som bryr seg. Han satte dama ettertrykkelig på plass mens den kloke moren trøstet barnet sitt og svelget klumpen i sin egen hals.

Jeg har aldri hatt så ille opplevelser som denne moren, men jeg har opplevd velmenende eldre damer som kommenterer at barnet mitt sikkert fryser på hendene, sånn som han skriker i vogna, jeg har overhørt sure kjerringer som mener noe om at barna får is på en tirsdag, jeg har bitt meg i tunga etter at noen slag fra seg at makan til naziregime, barna kan da være lenge oppe når det er ferie. Det er klart det er fint at folk bryr seg, det er viktig at andre sier ifra. Jeg har også vært den plagsomme kjerringa da jeg så en pappa fike til 4-åringen sin i butikken. Ikke fordi jeg tror det gjorde noen forskjell i hans lærebok om oppdragelse, men fordi det kanskje gjorde en ørliten forskjell for barnet at noen så og at noen kommenterte.

Det er selvfølgelig opp til oss alle å vurdere hvor balansepunktet finnes, hvor man blir en irriterende bedreviter og hvor man blir en som virkelig bryr seg. Jeg håper det finnes mange som mannen i butikken og så håper jeg at det ikke finnes flere enn den ene sure kjerringa som var  i butikken den samme dagen.