For et par uker siden fullførte jeg "Kjærlighetens historie" av Nicole Krauss som lydbok i bilen. Omtalen var lovende:
I en nedslitt leilighet i New York prøver Leo Gursky å overleve litt til. Hver kveld banker han på radiatoren for at naboen skal høre at han fortsatt lever. For seksti år siden bodde han hjemme i Polen, der han forelsket seg og skrev en bok. Kjæresten mistet han da hun flyktet til Amerika rett før krigen. Boken ble også borte. Men uten at han selv er klar over det, har den overlevd: Den har krysset hav, blitt overlevert mellom generasjoner, og forandret liv. Fjorten år gamle Alma er oppkalt etter en person i denne boken. Etter at faren hennes døde, er hun fullt opptatt med å finne en ny kjæreste til moren, holde styr på en lillebror som tror han er Messias, og ta utførlige notater i et hefte hun kaller Hvordan overleve i villmarken, Bind tre. En dag dukker det opp et mystisk brev i posten, og Alma begir seg ut på jakt etter sin navnesøster. Personene i Kjærlighetens historie er menensker man blir glad i. Hver for seg sysler de med gåter som på bemerkelsesverdig vis er forbundet med hverandre. Nicole Kruass har skrevet en medrivende og imponerende sammensatt roman om mennesker som har blitt avkuttet fra sin fortid, og som på hver sin pussige, rørende måte forsøker å få livet til å henge sammen.
Når jeg leser denne omtalen på nytt, tenker jeg at dette er en bok for meg. Det er en bok som burde apellere til meg, som burde fenge meg. Men så gjorde den det bare gradvis. Muligens skyldes det at jeg har hørt den veldig stykkevis og delt og at boka gjør seg bedre som en mer sammenhengende opplevelse. Den har flere opplesere som lydbok og det var vanskelig å skille stemmene fra hverandre og jeg fikk ikke alltid tak i at fortellerstemmen var endret. Skulle gjerne sagt at dette var en fulltreffer, men for meg ble det bare en svak firer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar