Hvorfor hopper jeg? En bok som virkelig utvidet mitt syn på autisme!

Jeg har lest "Hvorfor hopper jeg" i dag, en bok av en 13-årig japansk gutt. Naoki Higashida har autisme og har gjennom en japansk alfabettabell pekt på bokstavene, stavet ord og fått hjelp av en assistent til å formulere setninger.

Fra baksiden av boka: 

Alle har et hjerte som kan beveges av noe. 

Aldri før har du lest en bok som Hvorfor hopper jeg. Den er skrevet av Naoki, en utrolig smart, sjarmerende og reflektert 13 år gammel autistisk gutt. 

Med sine egne ord gir han et krystallklart bilde av hvordan han oppfatter tid, sted, skjønnhet, følelser og natur, og forklarer den uforståelige oppførselen til mennesker med autisme. Uanstrengt og kompromissløst, deler han sitt unike syn på livet. Hans innsikter er så lysende, annerledes og kraftfulle, at man aldri ser på verden på samme måte igjen. 

Denne livsforandrende boken beviser forbi all tvil, at mennesker med en autistisk diagnose ikkr på noen måte mangler humoristisk sans, fantasi eller empati. 

Selve boka har form av ulike spørsmål "vi andre" har om autisme og Naoki gir svar ut fra sin forståelse på hvorfor personer med en autistisk diagnose hopper, hvorfor de vinker og hvorfor de sjelden ler når andre ler. Nå kan det selvfølgelig hende at en annen med autisme ville forklart fenomenene på en annen måte, men forklaringene i boka gir mening og virker sannsynlige. 

Fra boka: 

Hva er årsaken til panikkanfallene og sammenbruddene? 

Jeg vet ikke om du kommer til å forstå dette. Panikkanfall kan utløses av mange ting, men selv om du hadde klart å sørge for perfekte omgivelser og fjerne alle de vanlige årsakene for en enkelt person, ville vi allikevel få panikkanfall av og til.

En av de største misforståelsene deres om oss er å tro at følelsene våre ikke er like finstemte og komplekse som deres. Fordi vi kan fremstå som barnslige i deres øyne, har dere lett for å tro av vi er barnslige innvendig også. Men selvfølgelig opplever vi de samme følelsene som dere. Og siden mennesker med autisme ikke er så dyktige til å snakke, kan det hende vi er mer følsomme enn dere er. Innestengt i disse trege kroppene våre, med følelser vi ikke kan uttrykke ordentlig, er bare det å overleve alltid en kamp. Og det er denne følelsen av hjelpeløshet som av og til gjør oss nesten gale, og frembringer panikkanfall eller sammenbrudd. 

Når dette skjer med oss, vær så snill å bare la oss gråte, eller skrive, og få det ut. Hold deg i nærheten og hold et forsiktig øye med oss, og pass på at vi ikke skader oss selv eller andre mens vi er opptatt av vår egen lidelse. 

Det er virkelig en berikelse å lese boka, jeg har nytte av det som fagperson og som menneske. Den er rask å komme igjennom og kan fint brukes som oppslagsverk ved en senere anledning når jeg blir opptatt av det jeg vil kalle selvstimulering eller utageringer. Jeg kommer til å anbefale den for pårørende til barn med autisme og til foreldre som må forholde seg til at barna deres får en autismediagnose. Samtidig tenker jeg at den er en bok som vil treffe de aller fleste uavhengig av faginteresse og hvorvidt de har personer i sine nære omgivelser med autisme. 

Selve arbeidet med boka må ha krevd ufattelig stor tålmodighet både fra Naoki selv og for dem som har hjulpet ham med den. En sterk femmer på terningen fra meg!