"I am Pilgrim"

"I am Pilgrim" av Tarry Hayes er enda en bra krim for meg som egentlig ikke gidder å lese krim lenger. Eller kanskje er det riktigere å omtale den som en thriller slik som forlaget gjør? I norsk omtale heter den enkelt og greit "Jeg er Pilegrim", så ingen finurlige oversettelser av tittelen i hvert fall.

Fra forlagets omtale: Can you commit the perfect crime? Pilgrim is the codename for a man who doesn't exist. The adopted son of a wealthy American family, he once headed up a secret espionage unit for US intelligence. Before he disappeared into anonymous retirement, he wrote the definitive book on forensic criminal investigation. But that book will come back to haunt him. It will help NYPD detective Ben Bradley track him down. And it will take him to a rundown New York hotel room where the body of a woman is found facedown in a bath of acid, her features erased, her teeth missing, her fingerprints gone. It is a textbook murder - and Pilgrim wrote the book. What begins as an unusual and challenging investigation will become a terrifying race-against-time to save America from oblivion. Pilgrim will have to make a journey from a public beheading in Mecca to a deserted ruins on the Turkish coast via a Nazi death camp in Alsace and the barren wilderness of the Hindu Kush in search of the faceless man who would commit an appalling act of mass murder in the name of his God.

Den norske omtalen er noe kortere: En ung kvinne blir funnet drept på et nedslitt hotell, alle identifiserende kjennetegn er oppløst av syre. En far blir offentlig halshugget i den pulserende heten på et saudiarabisk marked. Liket av en ekspert i bioteknologi ligger uten øyne på en søppelplass i Damaskus. Menneskelige levninger blir funnet i et avsidesliggende fjellområde i Afghanistan. En perfekt plan er lagt for å begå en grusom forbrytelse mot menneskeheten. Én tråd knytter ugjerningene sammen, og bare én mann vet hvordan ... Pilegrim.

Dette er en tykk bok, litt for tykk for meg. Godt over 600 sider. Det skal noe til å gjøre alle sidene spennende når boka blir så tykk og det skal noe til å avrunde spenningen når den bygges opp av så mange vendinger. Lengden er imidlertid min eneste innvending. Jeg leste boka samtidig som mannen min, han mente dette nok var en bok som passet ham bedre enn den passet meg. Det er mulig han har rett, kanskje han likte den enda bedre enn meg, men jeg likte den veldig godt!

Terningkast fire fra meg.

"To Kill a Mockingbird"

På min vei mot flest mulig leste bøker i boka 1001 bøker du må lese før du dør, har jeg endelig fått lest "To Kill a Mockingbird" av Harper Lee. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet at boka skulle være, men den var ikke det jeg hadde trodd.

Fra omtalen: One of the best-loved stories of all time, To Kill a Mockingbird has been translated into more than forty languages, sold more than thirty million copies worldwide, served as the basis for an enormously popular motion picture, and was voted one of the best novels of the twentieth century by librarians across the country. A gripping, heart-wrenching, and wholly remarkable tale of coming-of-age in a South poisoned by virulent prejudice, it views a world of great beauty and savage inequities through the eyes of a young girl, as her father-a crusading local lawyer-risks everything to defend a black man unjustly accused of a terrible crime.

Da boka ble utgitt i 1960, skapte den furore. Det å omtale raseskillene så tydelig, var ikke vanlig. Ekstra opprørende var det nok at boka var skrevet av en kvinne. 1960 er jo ikke så lenge siden, men i lys av reaksjonene fra den gang, er det tydelig at verden har endret seg svært mye. Terningkast fem fra meg.

Elizabeth er borte

Jeg har lest "Elizabeth er borte", eller jeg har lest den i den engelske utgaven "Elizabeth is missing". Boka er skrevet av Emma Healey og er på en måte en krim. Bokas hovedperson Maud er gammel og glemsom og blir ikke tatt på alvor når hun snakker med familien sin om at hennes beste venninne er borte og at noe skjedde med søsteren hennes da de var unge.

Utdrag fra boka:
'Well, Mrs Horsham', he says, coming into the room, winding up the earphones to a Walkman,or whatever they are now. 'I'm rather hard pressed this morning. What did you want to see me about?'
He's young, my doctor. Very young and very handsome, with dark hair falling over his forehead. I smile at him, but he doesn't smile back. 'I'm all right,' I say. 'What's the fuss?'

He breathes out through his nose, an impatient sound, like a foraging animal. 'You called the surgery, Mrs Horsham. You said you we in urgent need of a house call.' He looks at Helen, then sist down, holds my wrist in his hand and presses it, looking at his watch. Can you remember what it was about?' he says. 'You've been ringing fairly frequent of late. And people don't usually ask for house calls when they are all right.'
Helen shakes her head at me behind him. 
'
I haven't been calling frequently,' I say, still looking at Helen. 
'That's not quite true, is it?', he says, scribbling something on a notepad. 'In fact you've phoned us twelve times in the last fortnight.'

Twelve times? He must have me confused with somebody else: the wires must have been crossed, or perhaps the the telephonist put the wrong person through.
'Now, I'm not suggesting you're making things up, really, I'm not, but I wonder whether there isn't something else going on here.' He takes out a little torch. 'Perhaps it's not something strictly medical.'
'I'm sorry,' I say, turning from the light, which is like a fly buzzing in my face. 'But I really don't think it can heve been me who phoned all those times. I usually have a really good health.' 
'I know you do,' he says, putting a hand on my forehead so I can't move away and pointing the torch at one of my eyes. 'Which is why it's a little frustrating to be called out by you when I have genuinely ill people to see.'

I don't know what to think, I can't concentrate with this light flicking, flicking over my skin, but he tells me I must open my eyes. 'I don't understand it,' I say. 'I'm not like my friend Elizabeth. She can barely barely leave the house. Her sight's poor and she's unsteady on her feet. Whereas I-'
'Whereas you are ub great shape for your age. I know' 

He puts the torch away and I frown at him. For a minute I can't think what's he's here for. 'But I meant to tell you, Doctor,' I say 'My friend Elizabeth. She's missing.'
'Oh, mum. Don't start that again,' Helen jumps in. 'Sorry, it's a bit if of an obsession of hers at the moment. I've told her I'll fint out what's happened.'
'It's not an obsession. I don't know how long she's been gone -'
'I'm sure your friend will be in touch. You must relax and let her family take care of her. Okay? Relaxing is the key. Right. I must get to my other patients.' He picks up his bag and turns to Helen. 'I see she's had a blood test this week too'. There is a brief look at me. 'You might want to arrange for a faculties assessment. At some point.'

He is already inserting the little plugs, the wire shells, back into his ears, while he talks on to Helen, and I wonder what it is he listens to. I cup my hands over my own ears, straining to hear the sea-like music of my own circulation, the singing of my blood. But hands don't work as well as shells; they don't create the right ecco, or whatever it is. Helen comes back after letting the doctor out and sits on the arm of my chair. 

'You didn't have to cover your ears, Mum,' she says. 'He wasn't shouting. But now will you promise not to phone the surgery again? And stop all this nonsense abut Elizabeth?' 
I don't answer. 

'Mum?' She grabs my arm and I cry out. 'What's the matter?' she says, pulling back my sleeve. There are bruises, staining my skin, spreading round the elbow, fanning out like wings. 'My God. Why didn't you tell the doctor about this? I'll call him and ask him to come back.'
'No, don't,' I say. 'I can't stand that fly in my face. I don't want him here again.'
'I'm sorry.' Helen slides down into a croaching position in front of me. She holds my hand. 'I'm sorry I didn't believe you. I'm sorry I didn't tell the doctor to look at you properly. How did you get these bruises, Mum?'
'It was an umbrella,' I say, but really I can't remember. 

Beskrivelsene av hvordan Maud strever med å skille fortid fra nåtid, tanker fra realiteter, minner fra det som skjer nå, er virkelig fasinerende. Samtidig er det trist å lese hvordan en gammel dame blir behandlet av sine omgivelser og hvordan det er lett å tro at alt som kommer fra den gamles munn kun er tull.

Fra forlagets side omtales dette som en krim. Og det er jo en krim, men for meg er det først og fremst en god beskrivelse av hvordan det kan være å bli gammel. Fra forlagets omtale:
Maud har blitt glemsom. Hun fortsetter å kjøpe ferskener selv om skapet er fullt. Hun glemmer stadig å drikke koppene med te hun gjør i stand, og hun skriver lapper og notater for å minne seg selv på ting. Men Maud er fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med venninnen, Elizabeth, og hva det har å gjøre med den uoppklarte forsvinningen av hennes søster Sukey, mange år tilbake, like etter krigen.

Jeg likte denne boka veldig godt! Anbefales varmt. En sterk femmer på terningen fra meg. Personbeskrivelsene er gode og jeg ble fanget av historiene og av ønsket om å finne ut hva som skjedde med Mauds søster og hva som har skjedd med Elizabeth.

"Catfish Alley"

"Livet i Catfish Alley" av Lynne Bryant eller bare "Catfish Alley" som den heter på engelsk, er nok en lettlest bok om raseforskjeller i Sørstatene. Jeg har lest "Alligatorvannet" av samme forfatter og bøkene er nokså like på et vis. Begge handler om rike, vellykkete hvite kvinner som blir tvunget til å forholde seg til raseskillene som finnes også i nåtidens Mississippi. 

Fra forlagets omtale av denne boka: 

En uønsket oppgave får uante følger ... Roxanne Reeves er med i en komité som arrangerer byvandring i Clarksville, Mississippi. Da hun får i oppgave å gi en omvisning i det tidligere afroamerikanske samfunnet, er hun først skeptisk. Hva i all verden kan være interessant ved det? Motstrebende går hun med på det og finner ut at hun trenger en guide. Grace Clark var i mange år lærer ved den svarte grunnskolen, og den eldre kvinnen ser seg villig til å hjelpe Roxanne dersom hun kjører henne rundt og skriver ned historiene. Grace tar henne med til Catfish Alley, til hus som er falleferdige eller borte nå, men som har så mange historier knyttet til seg. Mens Roxanne lytter til Grace, får hun øynene opp for mennesker som i alle år har vært usynlige for henne. Hun forflyttes tilbake i tid, til 1931, da en hvit manns hat mot Graces bror, Zero, førte til hendelser som forandret deres liv for alltid.

Boka er lett å lese, og nokså lett å like. Den krever lite, verken i form eller i innhold, men underholder og engasjerer underveis. Terningkast fire fra meg. 

"Mormor hilser og sier unnskyld"

Jeg likte "En mann ved navn Ove" veldig godt, og var derfor litt avventende da jeg skulle ta fatt på "Mormor hilser og sier unnskyld". Begge bøkene er skrevet av Fredrik Backman og det skal noe til å levere en neste bok når forrige bok ble en så stor suksess. Men så likte jeg boka om mormor minst like bra. Jeg synes Backman har en fin blanding av veldig morsomt og nokså sårt.

Fra bokomslaget: Elsa er snart åtte år og veldig veslevoksen. Mormor er Elsas beste venn. Og faktisk også hennes eneste venn. Mormor jobbet tidligere som kirurg, men nå kjører hun bil uten førerkort og står naken på balkongen og skyter på folk med paintballgevær. Folk sier at hun er gal. 

Men mormor har et hemmelig språk og et eget kongerike, Miamas, der alt er annerledes. Det er dit mormor tar med Elsa når Elsas foreldre blir skilt og når Elsa blir mobbet på skolen fordi hun er annerledes enn de andre. Miamas er deres fristed, helt til mormor en dag blir syk og får vite at hun skal dø. Før hun dør, gir mormor Elsa en bunke med brev, der hun ber naboene sine om unnskyldning. Brevene fører Elsa til en leiegård bebodd av militante borettslagsmedlemmer, fanatiske kaffedrikkere, kamphunder, monstre, fylliker og helt vanlige sladrekjerringer. Men brevene blir samtidig opptakten til en historie der et barn forsøker å lære seg å akseptere at alle man er glad i en dag skal dø, og der hun gradvis får vite sannheten om både kongeriket Miamas og om mormor. En normal roman om annerledes mennesker. Eller omvendt.

Jeg hørte boka i bilen og har både ledd høyt og tørket noen tårer mens jeg har kjørt. Elsa engasjerer og er troverdig, selv om beskrivelsene helt klart er av et spesielt barn. En sterk femmer på terningen fra meg.

The Return of the Soldier

Etter at jeg fikk denne boka til jul, har jeg prøvd å lese meg opp på noen klassikere. En av bøkene jeg plukket ut var "The Return of the Soldier" av Rebecca West.

Fra forlagets omtale: A strange woman arrives at the door with unsettling news for Jenny and her sister-in-law Kitty: Jenny’s husband has lost his memory while fighting in the war. As their solider returns home, the women discover that his mind is stuck on the woman he loved fifteen years before—the same woman who first delivered the news of his memory loss and whom Jenny and Kitty regard as socially beneath them. As they care for him and react to this news, they come to understand the power of love—past, present, unrequited, and unconditional.

Psychologically astute, West’s unforgettable first work of fiction reveals her innate skill at understanding the constructs of class that hamper people’s attempts to connect with one another.

Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg ville hatt med denne boka hvis jeg selv skulle laget en liste over 1001 bøker man må lese før man dør. Den er godt skrevet, jeg setter meg inn i hvordan de ulike rollefigurene har det og den er engasjerende. Allikevel likte jeg den ikke kjempegodt. Terningkast fire fra meg, under tvil.

Forvist - en bok om et slags barnevern

"Little Exiles", eller "Forvist" som den heter i norsk utgave er skrevet av Robert Dinsdale. Boka forteller historien om hvordan britiske barn kunne bli behandlet, dersom foreldrene ikke hadde mulighet til å ta vare på dem i årene etter andre verdenskrig.

Fra forlagets omtale:
I desember 1948 blir ni år gamle Jon Heather forlatt av sin mor. Han er overbevist om at hun vil komme tilbake, men noen uker senere blir Jon sendt på båt til Australia. I Australias ødemark venter et strengt regime med hardt arbeid og jerndisiplin. Mange år senere begynner kampen om å få komme hjem. 

Etter annen verdenskrig ble rundt 3300 barn sendt fra Storbritannia til Australia. De fleste av dem var mellom tre og fjorten år. Forvist forteller den ekstraordinære historien om den tvungne migrasjonen og hvordan den påvirket en generasjon av barn.

I leiren Jon blir sendt til, forventes det at guttene gjør det de får beskjed om. Jon veksler mellom ønsket om å gjøre opprør, og ønsket om å få anerkjennelse av de voksne og av de eldre guttene. Boka gir noen fine beskrivelser av hvordan guttene behandles for å skape lydighet.

Jeg hadde regnet med at dette var en bok som ville gripe meg, men det var noe i fortellingen som gjorde at jeg aldri ble helt fanget av historien. Det kan hende det var timingen det var noe galt med, men jeg likte den ikke veldig godt. Terningkast tre fra meg.

Å slentre plystrende forbi kirkegården

Jeg har lest "Whistling by the Graveyard" av Susan Crandall. I norsk oversettelse heter den "Å slentre plystrende forbi kirkegården".

Man kan kanskje lure på hvor mange bøker man orker å lese om raseskillene i Sørstatene. For meg er svaret enkelt - mange! Boka utspiller seg på begynnelsen av 60-tallets Mississippi.

Fra forlagets omtale:
En sommerdag i 1963 har ni år gamle Starla fått nok av farmorens strenge regime, og hun bestemmer seg for å rømme fra Mississippi til Nashville. Der vil hun lete etter moren sin. Hun får haik med en farget kvinne som har en hvit baby i bilen. Starla og Eula legger ut på en lang og dramatisk reise, og Starla forstår for første gang hva diskriminering betyr når hun ser hva Eula blir utsatt for.

Starla bor altså sammen med farmoren sin og ønsker å finne moren sin i stedet for å leve under farmorens strenge regime. For unge hvite barn, var det sannsynligvis vanskelig å forstå hvilke fordommer svarte mennesker møtte. I hvert fall synes jeg Starlas møte med hvordan Eula blir behandlet på reisen er realistisk.

Dette er en bok som er fort lest og nokså fort glemt. Lettlest, rørende, underholdende, men ikke all verdens krevende. Terningkast fire fra meg.

"Bildet av Dorian Gray" - klassikere er ofte klassikere av en grunn

Etter at jeg fikk denne boka til jul, har jeg gått gjennom den og merket av de klassikerne jeg ikke har lest. En av de som interesserte meg mest, var "Bildet av Dorian Gray" av Oscar Wilde. Det er virkelig noe med at klassiske bøker har blitt det av en grunn. Det er vanskelig å skjønne at denne er utgitt for mer enn 100 år siden (i 1891), den oppleves fortsatt som svært aktuell.

Fra forlagets omtale:
Boken skildrer en vakker, ung mann. Utskeielsene hans setter merker på det portrettet som er blitt malt av ham, mens han selv forblir like inntagende, ung og vakker. Etter hvert blir hans liv mer og mer en dobbelttilværelse. Boken er et kunstnerportrett og samtidig forfatterens skjulte selvbiografi.

Dorian Gray får bildet sitt malt av kunstneren Basil Hallward, som er svært betatt av den unge vakre mannen. Dorian selv blir overveldet av hvor vakker han er på maleriet og fremmer et ønske om at han aldri skal eldes. Ønsket hans oppfylles og han kan se at han selv beholder skjønnheten, mens portrettet eldes og blir styggere etter hvert som han selv utfører dårlige handlinger.

Boka gir et grelt bilde av hvor overflatisk man kan bli når man er forelsket i sitt eget speilbilde som en Narcissus. Jeg likte den altså veldig godt! Terningkast fem fra meg.