"Bildet av Dorian Gray" - klassikere er ofte klassikere av en grunn

Etter at jeg fikk denne boka til jul, har jeg gått gjennom den og merket av de klassikerne jeg ikke har lest. En av de som interesserte meg mest, var "Bildet av Dorian Gray" av Oscar Wilde. Det er virkelig noe med at klassiske bøker har blitt det av en grunn. Det er vanskelig å skjønne at denne er utgitt for mer enn 100 år siden (i 1891), den oppleves fortsatt som svært aktuell.

Fra forlagets omtale:
Boken skildrer en vakker, ung mann. Utskeielsene hans setter merker på det portrettet som er blitt malt av ham, mens han selv forblir like inntagende, ung og vakker. Etter hvert blir hans liv mer og mer en dobbelttilværelse. Boken er et kunstnerportrett og samtidig forfatterens skjulte selvbiografi.

Dorian Gray får bildet sitt malt av kunstneren Basil Hallward, som er svært betatt av den unge vakre mannen. Dorian selv blir overveldet av hvor vakker han er på maleriet og fremmer et ønske om at han aldri skal eldes. Ønsket hans oppfylles og han kan se at han selv beholder skjønnheten, mens portrettet eldes og blir styggere etter hvert som han selv utfører dårlige handlinger.

Boka gir et grelt bilde av hvor overflatisk man kan bli når man er forelsket i sitt eget speilbilde som en Narcissus. Jeg likte den altså veldig godt! Terningkast fem fra meg.