Maorienes sang

Sarah Lark har skrevet en trilogi om nybyggerne på New Zealand. Jeg tror bøkene fint kan leses frittstående, men det er også en oppbygning over tid som nok gjør at det er aller best å lese dem i riktig rekkefølge. "Maorienes sang" er bok nummer to i serien. Den norske oversettelsen er på 700 sider, alle tre bøkene er tykke og gode. Jeg har lest den på engelsk og originaltittelen er "Songs of the Spirit". Jeg synes originaltittelen i større grad avspeiler bokas tema, men det er jo ikke det vesentligste. Selve oversettelsen var OK for den første boka i hvert fall, så da er den det sikkert for denne også.

Fra forlagets omtale:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke - og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder. Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land - en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Etter å ha lest den første; "Den lange hvite skyens land", var jeg litt i tvil om jeg skulle lese de andre to. Tanken var at dette er kjapt og litt for lettvint. Det tenkte jeg nok da jeg leste "Maorienes sang" også, men det er lettlest, rørende og underholdende. Akkurat passe ferielitteratur med andre ord. Jeg gir den en svak firer på terningen.