Da får du sparken!

Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men minstejenta utbryter daglig "Da får du sparken, mamma!". Oppsigelsesvernet for mødre har jo blitt noe svekket etter Raundalens NOU om det biologiske prinsipp forrige uke, men det spørs vel om det er grunnlag for varig oppsigelse kun fordi barnet nektes bolle før middag eller fordi barnet må ha på seg bukse ute i kulda.

Det er jo morsomt å høre hva de har fått med seg uten å ha fått det med seg og hvordan de allikevel klarer å bruke det nokså adekvat. I en gammel versjon av en evnetest spurte vi barna "Hvorfor hender det at arbeidere streiker og ikke ikke vil jobbe mer?" Det var ikke mange barn som svarte riktig på det, verken når de var seks eller 16...

Å være opptatt av ansettelsesforhold og oppsigelsesvern når man er fire, er kanskje ikke helt nødvendig. Midtimellomgutten er mest opptatt av min og farens posisjon på jobben og om vi er sjefer eller ikke. Han ønsker seg foreldre som er sjefer på jobben, men synes rett som det er at vi begge er for sjefete her hjemme. "Mamma, du kan ikke bestemme alt hele tiden! Det er urettferdig!" Dessverre har han fått en sjefete mamma, det må han nok bare lære seg å leve med. Det har han også, langt på vei, på samme måte som storebroren. Så får vi bare håpe at lillesøsteren også finner andre løsninger etter hvert enn å gi meg sparken. Noen dager har jeg jo lyst til å ta henne på ordet også!

Kanelboller fra Bakeriet i Lom

Jeg baker igjen. Ikke til husets beboere i denne omgang, i hvert fall ikke bare. Jeg har en venninne jeg har lyst til å vise at jeg bryr meg om og hva passer da vel bedre enn å gi henne hjemmebakst? Sier kanskje noe om meg - at trøst innebærer noe godt å spise, men da får det bare si det det sier.




Kanelbollene har oppskrift fra Bakeriet i Lom
1 kg hvetemel
150 g sukker
15 g kardemomme
15 g salt
50 g fersk gjær
1 stort egg
1/2 l melk (helst H-melk, men med så mye smør som det snart kommer her, så ender jeg ofte opp med lettmelk, fordi det er det vi har)
150 g romtemperert smør

Ha alle ingrediensene unntatt smøret i kjøkkenmaskinen. Bare smuldre gjæren rett i bollen, melka trenger ikke å varmes. Bland godt, la maskinen gå i 10-15 minutter. Tilsett deretter smøret i biter og la maskinen gå i 10 minutter til. Dekk til bollen og la deigen heve til dobbel størrelse (tar ca 2 timer). Kjevle deigen til en stor flate, smør utover 125 g smør, strø på sukker og kanel. Brett over 1/3 av deigen og deretter den siste 1/3-delen over der. Kjevle over litt og skjær i tynne strimler. Disse bretter du i to, tvinner og lager en slags knute. Sett på stekebrett og la dem heve i ca 1 time. Pensle med sammenvispet egg og strø på perlesukker. Stekes i ca 20 min ved 175 grader.

Da spiser jeg ikke desserten min!

Årene før ungene skjønner at det som er helt ille for dem, ikke nødvendigvis er det for meg, er herlige! Minstejenta ble nettopp veldig sur på meg og sa "Når du sier sånn, kommer jeg ikke til å spise noe godteri på lørdag!" Eldstegutten hadde et lignende utsagn på samme alder "Hvis jeg må spise de gulrøttene, så spiser jeg hvert fall ikke is etterpå!". Den gode mor som tar dem på alvor, ler selvfølgelig ikke av dem. Så god mor er jeg dessverre ikke. Jeg tar dem jo på alvor selvfølgelig, men klarer ikke å la være å le av slike gullkorn. Det gjør ikke den forutrettete noe mindre fornærmet selvfølgelig.

"Når jeg blir stor og du blir liten, da skal ikke du få spise sjokolade når du vil heller!" er en annen klassiker i samme gate. "Mamma når jeg blir stor og du blir liten, da kan du få denne kjolen av meg. Du synes jo den er så fin og jeg liker den ikke, så da er det fint at du kan få den." Det er jo et fremskritt i forhold til utsagnet om godteri på lørdag, når hun snakker om kjolen viser hun at hun skjønner at det som er inni hennes hode er noe annet enn det som er inni mitt. På et eller annet tidspunkt blir det en selvfølge at tiden ikke er sirkulær og da forsvinner disse utsagnene. Dessverre. Jeg tenker stadig at jeg skal bli flinkere til å skrive opp hva de sier, men foreløpig er det mest ambisjoner. Jeg koser meg med det de sier der og da og reflekterer noen ganger over hvordan dette avspeiler utviklingsnivået deres, men glemmer ofte å notere gullkornene for fremtiden. Uansett er det morsomt å se at de går gjennom de samme stadiene alle tre!

Bok med tematikk som er aktuell i disse dager?

I natt ble jeg liggende å lese lenge, uten å tenke på hva klokka var og at det nærmet seg tiden vekkerklokka kom til å ringe. Det har jeg ikke gjort på veldig lenge. Å gjette hva det betyr er vel ikke så vanskelig - jeg leste en bok som var spennende og engasjerende. I forlagets omtale av boka står følgende:
Eva ønsket egentlig aldri å bli mor. Spesielt ikke til en gutt som myrdet sju av sine videregående-medelever, en kafeteria-ansatt og en lærer som prøvde å være hans venn. Nå, to år senere, må hun bearbeide Kevins grusomme handlinger gjennom en brutalt ærlig brevveksling med sin fraværende ektemann. Eva er redd for at hennes uvilje mot sønnen er årsaken til at han har havnet så til de grader utenfor samfunnet. Briljant, foruroligende og kontroversielt om morsrollen.

I tiden etter 22. juli har jeg tenkt mye på moren til ABB; hvordan er det å ha født og oppdratt et barn som begår noe så uhyrlig? Jeg tror vel ikke denne boka gir noe svar på hvordan det føles for andre mødre eller hva som kan være forklaringen i andre tilfeller, men jeg tror Evas følelse av at alle skyr henne, at alle mener at hun er medskyldig, kan være relevant også i virkelige historier av denne typen.

En bok jeg virkelig anbefaler! Ikke fordi den er hyggelig eller etterlater en i en god stemning, men fordi den engasjerte meg.

Selvtillit?

Vi har en gutt her i huset som ler så hjertelig av seg selv. Han ler så han nesten ikke klare å puste og så han nesten faller av stolen. Han ler av sine egne feil, han ler av det han ikke forstod og han ler av sine egne vitser og aller mest ler han av at vi andre ler. Det er så deilig at han ikke tar seg selv så veldig alvorlig. De andre to har vært (og er) mer sårbare. "Ikke le av meg!" kan lyde i heimen og da er det bare å bite seg i leppa og kvele latteren.

Da jeg gikk på videregående, var det en gruppe for psykisk utviklingshemmete på samme skole, deriblant en gutt med Down syndrom som av og til var sammen med klassen min. Hvis vi lo mens han var der, sa han "Det er fint at dere ler, jeg tror dere ler til meg og ikke av meg". Det var en klok voksen tenker jeg, som lærte ham forskjellen på de to. Når sant skal sies, så er det ikke sikkert at vi bare lo til, men for ham var det altså sånn. Det var altså den oppfattete intensjonen som var utslagsgivende for ham. Og sannsynligvis for alle oss andre også.

Selvironi er en egenskap jeg setter stor pris på og jeg synes selvhøytidelighet er litt vanskelig å forholde meg til. I bunn og grunn handler det vel kanskje om selvtillit? Den som er trygg på seg selv og omgivelsene, tåler at andre både ler av og til. Og da er det vel egentlig ikke så sympatisk av meg å bli utålmodig av selvhøytidelighet. Jeg blir ikke oppgitt av sjenanse, engstelighet og utrygghet på samme måte.

Når den herlige midtimellomgutten ler den trillende latteren av at han misforstod hva noen sa eller fordi han spør om noe han nettopp spurte om, da ler jeg i hvert fall sammen med ham. Og tenker at han har en sterk beskyttelsesfaktor i livet - han tåler sine egne svakheter og er ikke så opptatt av at alt skal være perfekt. Jeg vil tro at det gjør ham lett å like. Også for andre enn meg som jo er en inhabil dommer.

Meningen med livet og andre store spørsmål

Rett før nyttår mistet en venninne moren sin og i disse dager renner tiden ut for moren til en annen venninne. Det er så hjelpesløst å stå på siden og se andre sørge og det setter mange tanker i gang på egne vegne også. Min egen pappa forsvinner delvis fra oss, men han er jo her ennå. Det er sårbart å tenke på at foreldregenerasjonen slipper taket i livet og måtte innse at slik blir fremtiden. Om noen år skal flere av mine nærmeste venner miste foreldrene sine og min egen generasjon skal bli den eldste. Jeg er ikke religiøs og jeg må innrømme at det skremmer meg at dette liksom er alt. Vi er her en kort stund og så er det over. Da gjelder det vel å gjøre det beste ut av det?

I kveld har jeg grått av "Ingen grenser", jeg har ikke fulgt hele serien, men fikk heldigvis med meg de siste to episodene. Det er virkelig imponerende hvordan det går an å gjøre det beste utav livet selv om det på avstand kan se ut som om det er vanskelig å gjøre noe som helst! Å krabbe opp fjellsidene eller å trekke seg opp etter armene, det står det virkelig respekt av.

Det inspirerer meg til å tenke på mitt eget liv, hva jeg fyller tiden med og hva jeg gjør utav mine sjanser og muligheter. Jeg skal ikke opp i Himalaya eller noen annen fjelltopp tror jeg, men må kanskje tenke på hva jeg skal bruke livet og tiden til. Begge mine venninner har vært imponerende i sin evne til å være der sammen med sine mødre og så lurer jeg på om jeg hadde klart det samme. Er jeg en dame som står sammen med mine nærmeste? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Jeg skjønner at jeg har mye å gå på for å virkelig være der for mine. Ikke et nyttårsforsett, men helt klart en livsambisjon!

Herlig søndag

Det er deilig med late søndager og mye tid. Får mye ut av dagen også, når storegutten skulle være på kamp kl 08.30 i morges... Jeg har lagd kanelboller etter Morten Schakendas oppskrift, de er gode altså! Og så har jeg laget oreodessert, inspirert av Trines matblogg. Storegutten ønsket seg å spise middag med pinner, så det prøvde vi i dag. Det var midtimellomgutten som lyktes best med pinnene, men storegutten klarte det han også.

Oreodesserten lagde jeg ved å løse opp 200 g hvit sjokolade i ca 1/2 dl varm fløte og deretter avkjøle. Så tilsatte jeg ca 1 dl fløte til, en halv pk Philadelphiaost, 1 ts vaniljesukker og 2 ss sukker og pisket det til nokså stiv krem. Jeg knuste 1 pk oreokjeks og la deretter krem og kjekssmuler i lag i konjakkglass. Vi var seks til middag i dag, porsjonene ble rikelige! Bringebær og blåbær - godt og mektig!

Schakendas boller ble gode denne gangen også, de blir årets sjette bakst :-) Dessverre steker ovnen min ujevnt når jeg steker mye om gangen, så det er stor fargeforskjell på bollene mine denne gangen.