Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men minstejenta utbryter daglig "Da får du sparken, mamma!". Oppsigelsesvernet for mødre har jo blitt noe svekket etter Raundalens NOU om det biologiske prinsipp forrige uke, men det spørs vel om det er grunnlag for varig oppsigelse kun fordi barnet nektes bolle før middag eller fordi barnet må ha på seg bukse ute i kulda.
Det er jo morsomt å høre hva de har fått med seg uten å ha fått det med seg og hvordan de allikevel klarer å bruke det nokså adekvat. I en gammel versjon av en evnetest spurte vi barna "Hvorfor hender det at arbeidere streiker og ikke ikke vil jobbe mer?" Det var ikke mange barn som svarte riktig på det, verken når de var seks eller 16...
Å være opptatt av ansettelsesforhold og oppsigelsesvern når man er fire, er kanskje ikke helt nødvendig. Midtimellomgutten er mest opptatt av min og farens posisjon på jobben og om vi er sjefer eller ikke. Han ønsker seg foreldre som er sjefer på jobben, men synes rett som det er at vi begge er for sjefete her hjemme. "Mamma, du kan ikke bestemme alt hele tiden! Det er urettferdig!" Dessverre har han fått en sjefete mamma, det må han nok bare lære seg å leve med. Det har han også, langt på vei, på samme måte som storebroren. Så får vi bare håpe at lillesøsteren også finner andre løsninger etter hvert enn å gi meg sparken. Noen dager har jeg jo lyst til å ta henne på ordet også!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar