Selvtillit?

Vi har en gutt her i huset som ler så hjertelig av seg selv. Han ler så han nesten ikke klare å puste og så han nesten faller av stolen. Han ler av sine egne feil, han ler av det han ikke forstod og han ler av sine egne vitser og aller mest ler han av at vi andre ler. Det er så deilig at han ikke tar seg selv så veldig alvorlig. De andre to har vært (og er) mer sårbare. "Ikke le av meg!" kan lyde i heimen og da er det bare å bite seg i leppa og kvele latteren.

Da jeg gikk på videregående, var det en gruppe for psykisk utviklingshemmete på samme skole, deriblant en gutt med Down syndrom som av og til var sammen med klassen min. Hvis vi lo mens han var der, sa han "Det er fint at dere ler, jeg tror dere ler til meg og ikke av meg". Det var en klok voksen tenker jeg, som lærte ham forskjellen på de to. Når sant skal sies, så er det ikke sikkert at vi bare lo til, men for ham var det altså sånn. Det var altså den oppfattete intensjonen som var utslagsgivende for ham. Og sannsynligvis for alle oss andre også.

Selvironi er en egenskap jeg setter stor pris på og jeg synes selvhøytidelighet er litt vanskelig å forholde meg til. I bunn og grunn handler det vel kanskje om selvtillit? Den som er trygg på seg selv og omgivelsene, tåler at andre både ler av og til. Og da er det vel egentlig ikke så sympatisk av meg å bli utålmodig av selvhøytidelighet. Jeg blir ikke oppgitt av sjenanse, engstelighet og utrygghet på samme måte.

Når den herlige midtimellomgutten ler den trillende latteren av at han misforstod hva noen sa eller fordi han spør om noe han nettopp spurte om, da ler jeg i hvert fall sammen med ham. Og tenker at han har en sterk beskyttelsesfaktor i livet - han tåler sine egne svakheter og er ikke så opptatt av at alt skal være perfekt. Jeg vil tro at det gjør ham lett å like. Også for andre enn meg som jo er en inhabil dommer.