Hun har skikkelig feite pupper altså!

Midtimellomgutten har besøk av en venn og denne vennen fortalte meg om en ung mann han kjenner. "Han har jo vært russ ikke sant og nå har han fått ny jobb. Det  er veldig bra med den jobben, for kjæresten hans jobber rett ved siden av. De har  tenkt å flytte sammen også og så vil hun bli gravid. Hun er det ikke ennå, men kanskje hun blir det snart". Etter en liten pause kommer det "Hun har skikkelig feite pupper altså!" Jeg holdt meg alvorlig og lurte på om det var fint eller dumt med feite pupper. Midtimellomgutten min ville også bidra i samtalen og mente at det var fint med feite pupper, for da ble det masse melk til babyen hvis hun ble gravid. "Det er jo de feite puppene som lager mest melk, ikke sant det mamma?"

Kameraten var visst mer opptatt av estetikk, for han sa "Nei, det går an å lage masse melk med små pupper også. Jeg synes det er fint med feite pupper fordi det er liksom fint jeg, det kler henne på en måte". Jammen er de tidlig ute, når 7-åringer legger merke til puppene og mener noe om hvorvidt de er fine eller ikke! Den  9 årige sønnen til en venninne mente at ingen kom til å stemme på en dame i Grand Prix som gadd å synge i bare badedrakt. Ganske søtt det også egentlig, spørs hvor lang tid det tar før han endrer mening...

Snøbarnet - en helt grei bok

Jeg har lest ferdig "Snøbarnet" av Eowyn Ivey. Et middelaldrende par som er ufrivillig barnløse flytter til Alaska for å starte på nytt. I 1920 er det en tøff jobb å skulle omdanne skog til landbruksareal (det er det sikkert ennå, men kanskje ingen prøver?). Når snøen faller, lager de to voksne et snøbarn og dagen etter er det borte, men de to voksne skimter et levende barn mellom trærne.

Historien i boka dreier seg rundt dette barnet, hva de to voksne hver for seg tenker om hvem hun er og hva hun er og hvordan de tross alt klarer å opparbeide et nært forhold til henne. Boka har et godt språk, historien er tidvis svært rørende, men den fenget meg ikke helt allikevel. Det var nok mistanken om at barnet egentlig ikke finnes, som gjorde at jeg ikke lot meg helt rive med.

Oppofrende?

Christine Koht hadde en herlig kronikk på fredag, om damene (ja, tror det som regel er damer) som sukker og sier "Nå er det på tide at jeg tenker på meg selv altså!" Jeg kjenner det igjen og kjenner på den samme irritasjonen. Hva er det som gjør meg irritert? Hvorfor sier jeg meg ikke enig og skjønner at hun er sliten? Ofte har hun jo grunn også til å være sliten og ønske å prioritere seg selv.

Jeg tror det som frustrerer meg er at dette ofte kommer fra damer som hele året er flinke til å fortelle hvor flinke de er, som får meg til å tenke at de ikke gjør noenting som helst uten å forvente applaus. Det er disse damene som forteller om hvor mye de står på for barna, hvor mye de ordner opp for alle andre og hvor viktige de er for sine omgivelser. Det fortelles i en humoristisk tone og med stor vekt på at de ikke klager, men for meg så er det akkurat det de gjør - de klager.

For meg ville det vært mye lettere å høre på at de klagde, da kunne jeg enten klaget med dem eller jeg kunne rådet dem til å drite litt i alle andre. På samme måte ville det vært mye enklere hvis de bare tenkte på seg selv i stedet for å si at de planlegger å tenke på seg selv. Jeg liker best at folk tar ansvar for seg selv, velger det som er riktig for dem, ber om hjelp når de trenger det og gjør det de orker og overlater resten til noen andre. Å bestille seg en tur på spa fordi man tenker at det har jeg jammen fortjent, er noe annet enn å si "Nei, nå er det på tide at jeg begynner å tenke litt på meg selv altså!"

I generasjonen over meg har jeg møtt noen damer som er selvutnevnte martyrer "Nei, jeg fikk aldri tatt noen utdanning jeg, jeg måtte jo være hjemme med Per og Kari" eller "Sånn er det de takker meg, de kommer ikke hjem på besøk en gang, jeg som har ofret alt for dem i så mange år". Jeg snakker med venninnene mine om det, jeg håper vi aldri blir sånne mødre som skaper dårlig samvittighet og gjør oss selv til ofre for livets begivenheter. Det er lov å håpe at vi klarer å unngå det.  Og det er virkelig lov å håpe at noen sparker meg hardt i leggen når jeg selv går i fella og blir en sånn som klager uten egentlig å klage.

Maleren fra Shanghai

Det er mange dager i løpet av uka at jeg synes veien fra Kolbotn til Sandvika er lang, det positive i det er at jeg får med meg noen bøker på veien. Jo mere kø, desto flere kapitler. På lydbok selvfølgelig, det går ikke så sakte at jeg kan lese en bok mens jeg kjører. På fredag ble jeg ferdig med "Maleren fra Shanghai" av Jennifer Cody Epstein.

Boka handler om en fattig 14 år gammel kinesisk jente som blir solgt av onkelen sin til prostitusjon og som ender som verdensberømt maler. Jeg lurte underveis på om dette var fiksjon, men ser nå når jeg googler at det er en sann historie. Eller i hvert fall at den bygger på en sann historie. Den viser tydelig at kvinners rolle er annerledes i Asia enn i Europa, men også at det på verdensbasis har skjedd store endringer på 1900-tallet.

En vakker bok synes jeg, engasjerende og lærerik. Det er fremmed at en fremgangsrik kvinne er en manns eiendom. På tross av det, er hennes indre kamp mellom det å ønske selvstendighet og det å ønske fellesskap gjenkjenbar.

Dritten i midten?

Da jeg fortalte en venninne at jeg var gravid med nummer tre, sa hun "Åja, da blir jo minstegutten dritten i midten da!". Uttrykket var ukjent for meg, men jeg kjente jo igjen teorien da hun sa hva hun mente. Det midterste barnet blir det forsømte barnet, det som aldri får gleden av å være størst og flinkest og som mister muligheten som ligger i å være minst og søtest. Jeg husker det også fra forelesninger om hva søskenrekkefølgen gjør med hvem man blir og hva man blir.

Midtimellomgutten vår har sett ut til å klare seg bra han altså, så jeg har ikke bekymret meg så veldig, men uttrykket om dritten har spøkt i bakhodet flere ganger. Jeg kjenner jo også igjen familiedynamikken der den eldste naturlig får oppmerksomhet kun ved at han er eldst. Han får tid med oss voksne etter at de andre har lagt seg og han kan sole seg i glansen av alt han kan og alt han vet. Den yngste veksler mellom å legge hodet på skakke og sjarmere oss i senk med det strålende smilet sitt og å skrike når hun ikke får det som hun vil. Det kan bli lite plass til han i midten selv om vi prøver å være bevisste på å se ham også.

I gårsdagens A-magasin var det en artikkel som slo hull på myten om at det midterste barnet klarer seg dårligere enn de andre tre og det var egentlig godt! Omsorgsfull, gode forhandlingsevner og tilpasningsdyktig - det høres ikke så verst ut det?

Ekte kjærlighet!

I fjor strikket jeg genser til mannen min. Etter måling utført av dama i strikkebutikken og på råd fra henne, ble den strikket i str M. Litt overraskende egentlig, for han pleier å bruke L. Med tynt garn og tilsvarende mange masker ble genseren gjort ferdig. Da han tok den på, var den fort kort på ermene og genseren har derfor ligget i skapet siden den ble ferdig. Nå har jeg demontert, rekket opp hele mønsteret på ermene, forlenget og strikket mønsteret på igjen og genseren er ferdig.

Dette er et ekte uttrykk for kjærlighet hos meg altså, for å rekke opp og strikke på nytt, det gjør jeg egentlig ikke! Håper han kommer til å bruke den...

Kanskje jeg nå kommer i gang igjen med strikkingen, jeg hadde nemlig bestemt at jeg ikke fikk begynne på noe nytt før jeg hadde gjort ferdig denne genseren.

Hjelper vi hverandre?

De siste dagene har det kommet i hvert fall to oppslag i pressen om folk som har kjørt ut med bilen sin på det glatte føret og som ikke har kommet seg ut av bilen. Det i seg selv er jo ikke verdt de store overskriftene, men det at en masse biler bare kjører forbi uten å stoppe - det er trist og skremmende synes jeg.
http://www.tv2.no/underholdning/broom/-hvorfor-stoppet-ingen-og-hjalp-til-3707985.html
http://www.dagbladet.no/2012/02/13/nyheter/innenriks/trafikkulykke/bil_og_trafikk/20219298/
Det er interessant at man i begge tilfellene peker på at veitrafikkloven krever at man hjelper andre bilister i nød. Ektefellen til kvinnen i Sogn og Fjordane har sågar politianmeldt de som kjørte forbi når kona hans satt fast i bilen og var skadet. Lurer på om det vil få følger for noen at de fortet seg til jobb heller enn å bistå?

Som student leste jeg om en amerikansk dame som ble drept utenfor et boligkompleks - flere så det og ingen gjorde noe som helst. De grep ikke inn og de ringte heller ikke til politiet. Forklaringen var at når så mange så noe, så tenkte alle at noen andre foretok seg noe. Jeg tenkte at dette ville aldri kunne skjedd her hjemme, men nå lurer jeg. Det har jo også vært flere oppslag om folk som kollapser på gata og forbipasserende bare tråkker over den som ligger der.

Hvor ble det av det varme og inkluderende samfunnet? Hvor ble det av nabokjerringa til Gro? Ser du henne? Jeg synes hun gjemmer seg for ofte!