Oppofrende?

Christine Koht hadde en herlig kronikk på fredag, om damene (ja, tror det som regel er damer) som sukker og sier "Nå er det på tide at jeg tenker på meg selv altså!" Jeg kjenner det igjen og kjenner på den samme irritasjonen. Hva er det som gjør meg irritert? Hvorfor sier jeg meg ikke enig og skjønner at hun er sliten? Ofte har hun jo grunn også til å være sliten og ønske å prioritere seg selv.

Jeg tror det som frustrerer meg er at dette ofte kommer fra damer som hele året er flinke til å fortelle hvor flinke de er, som får meg til å tenke at de ikke gjør noenting som helst uten å forvente applaus. Det er disse damene som forteller om hvor mye de står på for barna, hvor mye de ordner opp for alle andre og hvor viktige de er for sine omgivelser. Det fortelles i en humoristisk tone og med stor vekt på at de ikke klager, men for meg så er det akkurat det de gjør - de klager.

For meg ville det vært mye lettere å høre på at de klagde, da kunne jeg enten klaget med dem eller jeg kunne rådet dem til å drite litt i alle andre. På samme måte ville det vært mye enklere hvis de bare tenkte på seg selv i stedet for å si at de planlegger å tenke på seg selv. Jeg liker best at folk tar ansvar for seg selv, velger det som er riktig for dem, ber om hjelp når de trenger det og gjør det de orker og overlater resten til noen andre. Å bestille seg en tur på spa fordi man tenker at det har jeg jammen fortjent, er noe annet enn å si "Nei, nå er det på tide at jeg begynner å tenke litt på meg selv altså!"

I generasjonen over meg har jeg møtt noen damer som er selvutnevnte martyrer "Nei, jeg fikk aldri tatt noen utdanning jeg, jeg måtte jo være hjemme med Per og Kari" eller "Sånn er det de takker meg, de kommer ikke hjem på besøk en gang, jeg som har ofret alt for dem i så mange år". Jeg snakker med venninnene mine om det, jeg håper vi aldri blir sånne mødre som skaper dårlig samvittighet og gjør oss selv til ofre for livets begivenheter. Det er lov å håpe at vi klarer å unngå det.  Og det er virkelig lov å håpe at noen sparker meg hardt i leggen når jeg selv går i fella og blir en sånn som klager uten egentlig å klage.