Dritten i midten?

Da jeg fortalte en venninne at jeg var gravid med nummer tre, sa hun "Åja, da blir jo minstegutten dritten i midten da!". Uttrykket var ukjent for meg, men jeg kjente jo igjen teorien da hun sa hva hun mente. Det midterste barnet blir det forsømte barnet, det som aldri får gleden av å være størst og flinkest og som mister muligheten som ligger i å være minst og søtest. Jeg husker det også fra forelesninger om hva søskenrekkefølgen gjør med hvem man blir og hva man blir.

Midtimellomgutten vår har sett ut til å klare seg bra han altså, så jeg har ikke bekymret meg så veldig, men uttrykket om dritten har spøkt i bakhodet flere ganger. Jeg kjenner jo også igjen familiedynamikken der den eldste naturlig får oppmerksomhet kun ved at han er eldst. Han får tid med oss voksne etter at de andre har lagt seg og han kan sole seg i glansen av alt han kan og alt han vet. Den yngste veksler mellom å legge hodet på skakke og sjarmere oss i senk med det strålende smilet sitt og å skrike når hun ikke får det som hun vil. Det kan bli lite plass til han i midten selv om vi prøver å være bevisste på å se ham også.

I gårsdagens A-magasin var det en artikkel som slo hull på myten om at det midterste barnet klarer seg dårligere enn de andre tre og det var egentlig godt! Omsorgsfull, gode forhandlingsevner og tilpasningsdyktig - det høres ikke så verst ut det?