Her i huset er vi svært lite religiøse. Ingen av barna er døpt og vi har giftet oss borgerlig. Allikevel kommer religionen smettende inn døra innimellom. Nå sist med minstejenta. Hun går for tiden rundt og synger "Hvem har skapt alle...? Jo, Gud i himmelen!" veldig høyt. Hun har lært den av bestevenninnen i barnehagen og vil gjerne dele med oss hva hun har lært. Selv sang jeg den samme sangen på søndagsskolen og siden jeg har et sted i min umusikalske hjerne der alle sanger deles, er det ikke noe problem å synge med. Faren vegrer seg litt mer, men jenta synger ufortrødent videre. Høyere og høyere og forventer publikums applaus og allsang.
Da eldstemann var liten, kom han hjem og lurte ganske mye på dette med Gud og Jesus. Det var påsketid og de snakket i barnehagen om hvorfor vi feirer påske. Det ble ganske vanskelig for ham å fatte at det var sånn at en av de voksne i barnehagen sa at det var på én måte og at jeg sa at jeg trodde det var på en annen måte. Dagen etterpå kom han til meg med løsningen på dilemmaet. "Du mamma, du sier jo at du ikke tror at Gud finnes. Grethe i barnehagen sier at hun er helt sikker på at Gud finnes. Jeg tror at jeg må si at Grethe har rett jeg. Hun er jo snart pensjonist og har levd myyyye lenger enn deg. Da er det ikke så rart at hun vet noe som ikke du vet. Du er jo bare 35 år og det er lenge til du er pensjonist".
I fjor mistet de to yngste farfaren sin og minstejenta kom hjem og fortalte at nå var farfar i himmelen. Midtimellomgutten er allerede preget av foreldrenes manglende tro og avfeide henne med at det var det bare noen som trodde på. "Vi tror bare han ligger i jorda vi, ikke sant mamma? Han kan ikke være i himmelen og nede i jorda samtidig vel?" Minstejenta står egentlig ennå i det samme dilemmaet som den største broren sto i for noen år siden. Hvordan kan det ha seg at noen som jobber i barnehagen sier én ting og at moren sier det motsatte? Hun forholder seg jo til oss som autoriteter og voksne som vet hva vi snakker om. Hun har foreløpig slått seg til ro med at det er noen ting man vet og at det er andre ting man tror. Og noen ganger tror man så sterkt at man tror man vet.
De to eldste har etter hvert endt med å si at de tror det samme som oss voksne - at de ikke tror. Yngstejenta har ikke bestemt seg ennå. Foreløpig nøyer hun seg med å synge om Gud i himmelen.
søndag 22. april 2012
lørdag 21. april 2012
Tips om barneoppdragelse
Midtimellomgutten hadde besøk av en kamerat da bror og søster igjen hadde en feide, moren deres igjen ga nokså streng beskjed om at de fikk slutte å krangle og midtimellomgutten igjen raste opp trappa og smalt igjen døra på rommet sitt. Da var det at kameraten ga moren til midtimellomgutten noen velmente råd. "Det er nesten alltid sånn at mammaer og pappaer kjefter mest på den som er størst. For den minste pleier nesten aldri å få like mye kjeft. Det er ikke så veldig lurt altså, for da blir den største veldig lei seg. Og hvis den som er minst ikke får kjeft, så blir den veldig bortskjemt altså!" Jeg måtte smile og lurte på om det alltid var sånn og det bekreftet han. Jeg smilte enda bredere, kanskje jeg til og med lo litt og minte kameraten på at han jo er minst hjemme hos dem. "Ja, men jeg er veldig bortskjemt. Det sier i hvert fall storebroren min!"
Sånne tips er bedre enn dem som drypper fra velmenende voksne egentlig. Jeg har fått tips om at jeg er altfor streng og jeg har fått tips om at jeg passer altfor dårlig på og at jeg er for lite streng. Et par ganger har den velmente fått til svar at det er rart at ungene mine overlever uten at den andre er der og passer på.
Det er vel rett og slett sånn at velmente råd om barneoppdragelse som man slett ikke har bedt om sjelden er velkomne og ennå sjeldnere etterleves.
Sånne tips er bedre enn dem som drypper fra velmenende voksne egentlig. Jeg har fått tips om at jeg er altfor streng og jeg har fått tips om at jeg passer altfor dårlig på og at jeg er for lite streng. Et par ganger har den velmente fått til svar at det er rart at ungene mine overlever uten at den andre er der og passer på.
Det er vel rett og slett sånn at velmente råd om barneoppdragelse som man slett ikke har bedt om sjelden er velkomne og ennå sjeldnere etterleves.
fredag 20. april 2012
Hvem var han da han var liten, mon tro?
En gang for 33 år siden fødte en kvinne sitt andre barn og hadde sikkert store tanker om ham, som de fleste av oss har når vi fortaper oss i øynene til våre nyfødte. Hun hadde sikkert store og varierte drømmer om hvem han skulle bli, hva han skulle gjøre og hva livet hans skulle by på. Den fasiten som kom 23. juli i fjor, da det ble klart hvem som var gjerningsmannen, var helt sikkert ikke en av tankene hun var innom. Hvem var han som spebarn, mon tro?
Jeg mener at alle foreldre ønsker sitt barns beste i utgangspunktet og at de gjør så godt de kan. Dessverre er det ikke alltid at så godt de kan er godt nok. Rundt et halvt år gamle, kan de fleste babyer snu seg, rundt et år kan de si et-ordsytringer og når de er halvannet kan nesten alle gå. Og så et sted på veien etter det, går det skrekkelig galt for noen. For ham som nå sitter iskald på tiltalebenken, var det noen som meldte bekymring for ham da han var ganske liten. Hvem var han da, mon tro?
Og så vokser vi opp, vi begynner på skolen, vi sammenligner oss stadig mer med de andre, verden blir prestasjonsorientert og vi skal finne vår plass sosialt. Han lille iskalde på tiltalebenken, han fant seg visstnok ikke helt til rette da han begynte på ungdomsskolen. Hvem var han da, mon tro?
Studier viser jo at man allerede i 4-5-årsalderen med nokså stor treffsikkerhet kan identifisere hvem av barna som senere kommer til å få alvorlige atferdsvansker. Heldigvis er det noen som får en bedre utvikling enn forventet, men ofte kan man forutsi hvem som ender opp med en kriminell løpebane, med aggresjons- og voldsproblematikk og med rusproblemer. Noen havner i det samme uten disse tidlige markørene. Han som nå vrenges ut og inn, hvem var han i dette bildet, mon tro?
For meg er det vanskelig å forstå at et bittelite menneske med det første tannløse smilet, de første vaklende skrittene med triumf i blikket og en forventningsfull første skoledag, kan bli den mannen som nå sitter på tiltakebenken, tiltalt for det mest grusomme som har skjedd i Norge på veldig lenge. Det hadde vært en trøst hvis det fantes et svar med to streker under - at han har nevrokjemisk ubalanse av noe slag, at han har vært utsatt for så store traumer, at han har en genetisk sårbarhet som gjør at han ikke tåler avvisning eller en blanding av disse faktorene. Alternativet - at det ikke er noe galt med ham, er veldig skremmende. Hvem var han da han var liten, mon tro? Og hvem er han egentlig nå?
Jeg mener at alle foreldre ønsker sitt barns beste i utgangspunktet og at de gjør så godt de kan. Dessverre er det ikke alltid at så godt de kan er godt nok. Rundt et halvt år gamle, kan de fleste babyer snu seg, rundt et år kan de si et-ordsytringer og når de er halvannet kan nesten alle gå. Og så et sted på veien etter det, går det skrekkelig galt for noen. For ham som nå sitter iskald på tiltalebenken, var det noen som meldte bekymring for ham da han var ganske liten. Hvem var han da, mon tro?
Og så vokser vi opp, vi begynner på skolen, vi sammenligner oss stadig mer med de andre, verden blir prestasjonsorientert og vi skal finne vår plass sosialt. Han lille iskalde på tiltalebenken, han fant seg visstnok ikke helt til rette da han begynte på ungdomsskolen. Hvem var han da, mon tro?
Studier viser jo at man allerede i 4-5-årsalderen med nokså stor treffsikkerhet kan identifisere hvem av barna som senere kommer til å få alvorlige atferdsvansker. Heldigvis er det noen som får en bedre utvikling enn forventet, men ofte kan man forutsi hvem som ender opp med en kriminell løpebane, med aggresjons- og voldsproblematikk og med rusproblemer. Noen havner i det samme uten disse tidlige markørene. Han som nå vrenges ut og inn, hvem var han i dette bildet, mon tro?
For meg er det vanskelig å forstå at et bittelite menneske med det første tannløse smilet, de første vaklende skrittene med triumf i blikket og en forventningsfull første skoledag, kan bli den mannen som nå sitter på tiltakebenken, tiltalt for det mest grusomme som har skjedd i Norge på veldig lenge. Det hadde vært en trøst hvis det fantes et svar med to streker under - at han har nevrokjemisk ubalanse av noe slag, at han har vært utsatt for så store traumer, at han har en genetisk sårbarhet som gjør at han ikke tåler avvisning eller en blanding av disse faktorene. Alternativet - at det ikke er noe galt med ham, er veldig skremmende. Hvem var han da han var liten, mon tro? Og hvem er han egentlig nå?
tirsdag 17. april 2012
Bok fra India igjen
Boka starter i 1878 da Devi blir født som det første jentebarnet i familien på over 60 år. Hun er en sterk jente som klarer å få det som hun vil i de fleste sammenhenger. Det er en spennende bok, både fordi handlingen ligger så lang tilbake i tid og fordi jeg igjen får innblikk i en kultur som er langt unna den norske. Devi er imidlertid ikke det jeg forbinder med en typisk indisk ung jente og etter hvert voksen kvinne. Hun bærer ansvaret for familien og familiens forretninger og for egne forelskelser og lidenskaper på en annen måte enn jeg har tenkt at indiske kvinner gjorde på begynnelsen av 1900-tallet.
Boka anbefales varmt!
onsdag 11. april 2012
En krangel i kvarteret
Mannen min leste et sted at søsken på to og fem år har i gjennomsnitt en krangel i kvarteret. Jeg tror egentlig ikke at vår 4- og vår 6-åring er noe særlig dårligere, de trekker i hvert fall ikke snittet ned. Det er virkelig ganske bemerkelsesverdig hva det går an å kjekle om.
Fra vi gikk fra middagsbordet for en halvtime siden for eksempel har vi hatt flere supre meningsutvekslinger her. Først ga hun ham noen leker hun mente at var hans. Han hevdet at de ikke var hans i det hele tatt og da var de i gang. Hun slang lekene inn på hans rom, han plukket dem opp, hun løp og nektet å ta dem tilbake, han løp etter. Deretter sa han noe om en bil, hun hevdet at han sa pil. Han nektet høylytt, hun insisterte med enda mer lyd, han nektet med mer lyd. Den siste så langt - hun sier at dette programmet på barne-tv er morsomt, han sier at det er kjedelig, hun sier det er morsomt, han sier at det er kjedelig... til slutt roper de i munnen på hverandre.
I den samme artikkelen stod det visst å lese, at barna lærer mest av å løse disse konfliktene selv. Det visste jeg jo egentlig fra før. Jeg ser at det ikke akkurat er dempende på sikt hvis jeg tar stilling til konfliktens innhold og dermed gir en av dem rett. Naturlig nok er det enda lettere å identifisere at mannen ikke burde blande seg. Jeg tror jeg temmelig ofte klarer å holde løftet til meg selv - "ikke bry deg, ikke løs konflikten for dem". Men så er det allikevel helt utrolig vanskelig å klare det hele dagen, hver gang. En eller annen gang i løpet av de siste fem konfliktene jeg statistisk sett har til gode før denne dagen er over, kommer jeg til å gå på limpinnen og gjøre det som er med på å opprettholde mønsteret.
Akkurat nå virker det som om de bryter akkorden, jeg tror det har vært ro mellom dem i en halvtime. De er heldigvis oftere venner enn de krangler, det er bare ikke så lett å huske at det er fred i 13 minutter mellom hver konflikt. Sånn i snitt. De varer jo kort disse feidene og det stikker ikke så dypt. De oppøver vel evnen til å forklare eget synspunkt etter hvert og skjønner at å gjenta det ene utsagnet eller det ene ordet som svar hver gang den andre sier det motsatte, sjelden fører til enighet. Jeg håper bare ikke det varer i flere år før den erkjennelsen velter inn over dem. Et annet barn jeg kjenner fortalte at hans eldre søsken kranglet på denne måten helt til den ene var 16 og den andre var 14. Det er så lenge til at jeg nesten mister motet av å tenke på det. I mellomtiden får jeg god trening i å øve på mantraet mitt "Ikke løs konflikten for dem!"
Fra vi gikk fra middagsbordet for en halvtime siden for eksempel har vi hatt flere supre meningsutvekslinger her. Først ga hun ham noen leker hun mente at var hans. Han hevdet at de ikke var hans i det hele tatt og da var de i gang. Hun slang lekene inn på hans rom, han plukket dem opp, hun løp og nektet å ta dem tilbake, han løp etter. Deretter sa han noe om en bil, hun hevdet at han sa pil. Han nektet høylytt, hun insisterte med enda mer lyd, han nektet med mer lyd. Den siste så langt - hun sier at dette programmet på barne-tv er morsomt, han sier at det er kjedelig, hun sier det er morsomt, han sier at det er kjedelig... til slutt roper de i munnen på hverandre.
I den samme artikkelen stod det visst å lese, at barna lærer mest av å løse disse konfliktene selv. Det visste jeg jo egentlig fra før. Jeg ser at det ikke akkurat er dempende på sikt hvis jeg tar stilling til konfliktens innhold og dermed gir en av dem rett. Naturlig nok er det enda lettere å identifisere at mannen ikke burde blande seg. Jeg tror jeg temmelig ofte klarer å holde løftet til meg selv - "ikke bry deg, ikke løs konflikten for dem". Men så er det allikevel helt utrolig vanskelig å klare det hele dagen, hver gang. En eller annen gang i løpet av de siste fem konfliktene jeg statistisk sett har til gode før denne dagen er over, kommer jeg til å gå på limpinnen og gjøre det som er med på å opprettholde mønsteret.
Akkurat nå virker det som om de bryter akkorden, jeg tror det har vært ro mellom dem i en halvtime. De er heldigvis oftere venner enn de krangler, det er bare ikke så lett å huske at det er fred i 13 minutter mellom hver konflikt. Sånn i snitt. De varer jo kort disse feidene og det stikker ikke så dypt. De oppøver vel evnen til å forklare eget synspunkt etter hvert og skjønner at å gjenta det ene utsagnet eller det ene ordet som svar hver gang den andre sier det motsatte, sjelden fører til enighet. Jeg håper bare ikke det varer i flere år før den erkjennelsen velter inn over dem. Et annet barn jeg kjenner fortalte at hans eldre søsken kranglet på denne måten helt til den ene var 16 og den andre var 14. Det er så lenge til at jeg nesten mister motet av å tenke på det. I mellomtiden får jeg god trening i å øve på mantraet mitt "Ikke løs konflikten for dem!"
tirsdag 10. april 2012
Er det nå jeg skal være stolt av faget mitt?
Så kom det altså en konklusjon fra de sakkyndige som overhodet ikke var i samsvar med den forrige kommisjonens konklusjon. Det er lenge siden sist jeg har fått så mange kommentarer om eget fags manglende nøyaktighet. Jeg er overhodet ikke overrasket. Verken over at den nye kommisjonen konkluderer motsatt av den forrige eller over at psykiatri ikke er eksakt vitenskap. Jeg kunne gjort et poeng av at det ikke er psykologer som har vært sakkyndige, men det er meningsløst i denne sammenheng.
Det viser vel det mange allerede vet - diagnostikk er skjønnsmessig og det er vanskelig både å forklare og forutsi menneskelig atferd. Diagnosene i seg selv er jo under konstant endring og vedtas av en samling psykiatere med jevne mellomrom gjennom votering.
På den annen side - hvorfor skal det være et mål å gjøre psykologi eller psykiatri til eksakte vitenskaper? Er ikke vi mennesker mer enn det som kan måles og operasjonaliseres? Er det ikke det som gjør oss til dem vi er - at vi er uforutsigbare og vanskelige å forstå? Ei heller den somatiske medisinen er eksakt og diagnostikk også der foregår jo ofte ved elmineringsmetoden. Kanskje ikke så ekstremt som i TV-serien "House", men jeg tror allikevel at den somatiske medisinen også ofte må gjøre hypotesetestinger og ende opp med velbegrunnete antakelser.
Med alle forbeholdene og den manglende evnen til å tilfredsstille behovet for svar med to streker under, er det kanskje paradoksalt at psykiatrifaget brukes i det rettslige systemet i det hele tatt. Hva alternativet burde vært synes jeg er vanskelig å ta stilling til, men som saken rundt ABB har demonstrert, er det ikke lett å konkludere uten tvil. Og da skal man kanskje helst ikke konkludere?
Jeg velger å være stolt av faget jeg, men velger også å betakke meg for å skulle gjøre så bombastiske vurderinger. Og så håper jeg at den fellende dommen blir på forvaring, det vil være mest i samsvar med den alminnelige rettoppfating og det vil være å ta på alvor at mannen ikke angrer på annet enn at han ikke gjorde det større...
Det viser vel det mange allerede vet - diagnostikk er skjønnsmessig og det er vanskelig både å forklare og forutsi menneskelig atferd. Diagnosene i seg selv er jo under konstant endring og vedtas av en samling psykiatere med jevne mellomrom gjennom votering.
På den annen side - hvorfor skal det være et mål å gjøre psykologi eller psykiatri til eksakte vitenskaper? Er ikke vi mennesker mer enn det som kan måles og operasjonaliseres? Er det ikke det som gjør oss til dem vi er - at vi er uforutsigbare og vanskelige å forstå? Ei heller den somatiske medisinen er eksakt og diagnostikk også der foregår jo ofte ved elmineringsmetoden. Kanskje ikke så ekstremt som i TV-serien "House", men jeg tror allikevel at den somatiske medisinen også ofte må gjøre hypotesetestinger og ende opp med velbegrunnete antakelser.
Med alle forbeholdene og den manglende evnen til å tilfredsstille behovet for svar med to streker under, er det kanskje paradoksalt at psykiatrifaget brukes i det rettslige systemet i det hele tatt. Hva alternativet burde vært synes jeg er vanskelig å ta stilling til, men som saken rundt ABB har demonstrert, er det ikke lett å konkludere uten tvil. Og da skal man kanskje helst ikke konkludere?
Jeg velger å være stolt av faget jeg, men velger også å betakke meg for å skulle gjøre så bombastiske vurderinger. Og så håper jeg at den fellende dommen blir på forvaring, det vil være mest i samsvar med den alminnelige rettoppfating og det vil være å ta på alvor at mannen ikke angrer på annet enn at han ikke gjorde det større...
mandag 9. april 2012
Uendelig mengde kjærlighet?
Jeg har hørt flere gravide venninner si at de er redde for å ikke elske det neste barnet like mye som de elsket den første. De er redde for at den store kjærligheten de føler for sin førstefødte ikke kan oppstå på nytt. Og så er de redde for at de innehar bare en viss mengde kjærlighet slik at den første vil miste halvparten av det han har når det nye mennesket kommer og stjeler en del av mammas kjærlighet. Og så kommer det lille mennesket, det som skal være nummer to i søskenflokken, og mamma oppdager at alle bekymringene var helt unødvendige. I hvert fall er det det jeg hører dem si, jeg har til gode å høre at noen ikke elsker nummer to like høyt som nummer én. Jeg har også til gode å høre noen si at de elsker den førstefødte mindre etter at barn nummer to kom til verden.
At man er like glad i alle barna sine er kanskje den siste store sannheten her i samfunnet, eventuelt er det slik at å si noe annet er det største store tabuet. I hvert fall sjokkerte det meg temmelig mye da en flott dame jeg kjenner, innrømte at hun syntes det var vanskelig å være like glad i alle barna sine. Et av dem minnet nemlig så mye om morens fraskilte mann at hun syntes det var vanskelig å elske dette barnet. En annen bekjent sa at hun skulle ønske det ene barnet var mer som det andre - ukomplisert og lik seg selv. Dette utløste en liten storm av fordømmelse.
Og så lurer jeg på, hva er det som gjør dette så ulovlig? Er det vår egen streven etter å bli elsket, å bli likt av våre foreldre som gjør det så smertefullt og så ulovlig å kjenne at kjærligheten til det ene barnet er annerledes enn kjærligheten til det andre? Jeg kan i hvert fall ennå, i en alder av 43, kjenne at det stikker når jeg lurer på om mamma er mer glad i søsteren min enn meg.
Jeg er ikke klar for å bryte noen tabuer nå og si at jeg er mer glad i den ene enn den andre av ungene mine. Men kjærligheten er forskjellig, det er den. Det jeg elsker hos den ene, savner jeg hos den andre. Den ene byr på masse fysisk kjærlighet, den andre på spennende samtaler og den tredje på latter og moro. Det er spennende å se personligheten utvikle seg og jeg håper jeg henger med og fortsetter å like den de er uten at jeg blir blind for deres svakheter og mer ufordragelige egenskaper.
At man er like glad i alle barna sine er kanskje den siste store sannheten her i samfunnet, eventuelt er det slik at å si noe annet er det største store tabuet. I hvert fall sjokkerte det meg temmelig mye da en flott dame jeg kjenner, innrømte at hun syntes det var vanskelig å være like glad i alle barna sine. Et av dem minnet nemlig så mye om morens fraskilte mann at hun syntes det var vanskelig å elske dette barnet. En annen bekjent sa at hun skulle ønske det ene barnet var mer som det andre - ukomplisert og lik seg selv. Dette utløste en liten storm av fordømmelse.
Og så lurer jeg på, hva er det som gjør dette så ulovlig? Er det vår egen streven etter å bli elsket, å bli likt av våre foreldre som gjør det så smertefullt og så ulovlig å kjenne at kjærligheten til det ene barnet er annerledes enn kjærligheten til det andre? Jeg kan i hvert fall ennå, i en alder av 43, kjenne at det stikker når jeg lurer på om mamma er mer glad i søsteren min enn meg.
Jeg er ikke klar for å bryte noen tabuer nå og si at jeg er mer glad i den ene enn den andre av ungene mine. Men kjærligheten er forskjellig, det er den. Det jeg elsker hos den ene, savner jeg hos den andre. Den ene byr på masse fysisk kjærlighet, den andre på spennende samtaler og den tredje på latter og moro. Det er spennende å se personligheten utvikle seg og jeg håper jeg henger med og fortsetter å like den de er uten at jeg blir blind for deres svakheter og mer ufordragelige egenskaper.
Abonner på:
Innlegg (Atom)