Hvem var han da han var liten, mon tro?

En gang for 33 år siden fødte en kvinne sitt andre barn og hadde sikkert store tanker om ham, som de fleste av oss har når vi fortaper oss i øynene til våre nyfødte. Hun hadde sikkert store og varierte drømmer om hvem han skulle bli, hva han skulle gjøre og hva livet hans skulle by på. Den fasiten som kom 23. juli i fjor, da det ble klart hvem som var gjerningsmannen, var helt sikkert ikke en av tankene hun var innom. Hvem var han som spebarn, mon tro?

Jeg mener at alle foreldre ønsker sitt barns beste i utgangspunktet og at de gjør så godt de kan. Dessverre er det ikke alltid at så godt de kan er godt nok. Rundt et halvt år gamle, kan de fleste babyer snu seg, rundt et år kan de si et-ordsytringer og når de er halvannet kan nesten alle gå. Og så et sted på veien etter det, går det skrekkelig galt for noen. For ham som nå sitter iskald på tiltalebenken, var det noen som meldte bekymring for ham da han var ganske liten. Hvem var han da, mon tro?

Og så vokser vi opp, vi begynner på skolen, vi sammenligner oss stadig mer med de andre, verden blir prestasjonsorientert og vi skal finne vår plass sosialt. Han lille iskalde på tiltalebenken, han fant seg visstnok ikke helt til rette da han begynte på ungdomsskolen. Hvem var han da, mon tro?

Studier viser jo at man allerede i 4-5-årsalderen med nokså stor treffsikkerhet kan identifisere hvem av barna som senere kommer til å få alvorlige atferdsvansker. Heldigvis er det noen som får en bedre utvikling enn forventet, men ofte kan man forutsi hvem som ender opp med en kriminell løpebane, med aggresjons- og voldsproblematikk og med rusproblemer. Noen havner i det samme uten disse tidlige markørene. Han som nå vrenges ut og inn, hvem var han i dette bildet, mon tro?

For meg er det vanskelig å forstå at et bittelite menneske med det første tannløse smilet, de første vaklende skrittene med triumf i blikket og en forventningsfull første skoledag, kan bli den mannen som nå sitter på tiltakebenken, tiltalt for det mest grusomme som har skjedd i Norge på veldig lenge. Det hadde vært en trøst hvis det fantes et svar med to streker under - at han har nevrokjemisk ubalanse av noe slag, at han har vært utsatt for så store traumer, at han har en genetisk sårbarhet som gjør at han ikke tåler avvisning eller en blanding av disse faktorene. Alternativet - at det ikke er noe galt med ham, er veldig skremmende. Hvem var han da han var liten, mon tro? Og hvem er han egentlig nå?