Uendelig mengde kjærlighet?

Jeg har hørt flere gravide venninner si at de er redde for å ikke elske det neste barnet like mye som de elsket den første. De er redde for at den store kjærligheten de føler for sin førstefødte ikke kan oppstå på nytt. Og så er de redde for at de innehar bare en viss mengde kjærlighet slik at den første vil miste halvparten av det han har når det nye mennesket kommer og stjeler en del av mammas kjærlighet. Og så kommer det lille mennesket, det som skal være nummer to i søskenflokken, og mamma oppdager at alle bekymringene var helt unødvendige. I hvert fall er det det jeg hører dem si, jeg har til gode å høre at noen ikke elsker nummer to like høyt som nummer én. Jeg har også til gode å høre noen si at de elsker den førstefødte mindre etter at barn nummer to kom til verden.

At man er like glad i alle barna sine er kanskje den siste store sannheten her i samfunnet, eventuelt er det slik at å si noe annet er det største store tabuet. I hvert fall sjokkerte det meg temmelig mye da en flott dame jeg kjenner, innrømte at hun syntes det var vanskelig å være like glad i alle barna sine. Et av dem minnet nemlig så mye om morens fraskilte mann at hun syntes det var vanskelig å elske dette barnet. En annen bekjent sa at hun skulle ønske det ene barnet var mer som det andre - ukomplisert og lik seg selv. Dette utløste en liten storm av fordømmelse.

Og så lurer jeg på, hva er det som gjør dette så ulovlig? Er det vår egen streven etter å bli elsket, å bli likt av våre foreldre som gjør det så smertefullt og så ulovlig å kjenne at kjærligheten til det ene barnet er annerledes enn kjærligheten til det andre? Jeg kan i hvert fall ennå, i en alder av 43, kjenne at det stikker når jeg lurer på om mamma er mer glad i søsteren min enn meg.

Jeg er ikke klar for å bryte noen tabuer nå og si at jeg er mer glad i den ene enn den andre av ungene mine. Men kjærligheten er forskjellig, det er den. Det jeg elsker hos den ene, savner jeg hos den andre. Den ene byr på masse fysisk kjærlighet, den andre på spennende samtaler og den tredje på latter og moro. Det er spennende å se personligheten utvikle seg og jeg håper jeg henger med og fortsetter å like den de er uten at jeg blir blind for deres svakheter og mer ufordragelige egenskaper.