En krangel i kvarteret

Mannen min leste et sted at søsken på to og fem år har i gjennomsnitt en krangel i kvarteret. Jeg tror egentlig ikke at vår 4- og vår 6-åring er noe særlig dårligere, de trekker i hvert fall ikke snittet ned. Det er virkelig ganske bemerkelsesverdig hva det går an å kjekle om.

Fra vi gikk fra middagsbordet for en halvtime siden for eksempel har vi hatt flere supre meningsutvekslinger her. Først ga hun ham noen leker hun mente at var hans. Han hevdet at de ikke var hans i det hele tatt og da var de i gang. Hun slang lekene inn på hans rom, han plukket dem opp, hun løp og nektet å ta dem tilbake, han løp etter. Deretter sa han noe om en bil, hun hevdet at han sa pil. Han nektet høylytt, hun insisterte med enda mer lyd, han nektet med mer lyd. Den siste så langt - hun sier at dette programmet på barne-tv er morsomt, han sier at det er kjedelig, hun sier det er morsomt, han sier at det er kjedelig... til slutt roper de i munnen på hverandre.

I den samme artikkelen stod det visst å lese, at barna lærer mest av å løse disse konfliktene selv. Det visste jeg jo egentlig fra før. Jeg ser at det ikke akkurat er dempende på sikt hvis jeg tar stilling til konfliktens innhold og dermed gir en av dem rett. Naturlig nok er det enda lettere å identifisere at mannen ikke burde blande seg. Jeg tror jeg temmelig ofte klarer å holde løftet til meg selv - "ikke bry deg, ikke løs konflikten for dem". Men så er det allikevel helt utrolig vanskelig å klare det hele dagen, hver gang. En eller annen gang i løpet av de siste fem konfliktene jeg statistisk sett har til gode før denne dagen er over, kommer jeg til å gå på limpinnen og gjøre det som er med på å opprettholde mønsteret.

Akkurat nå virker det som om de bryter akkorden, jeg tror det har vært ro mellom dem i en halvtime. De er heldigvis oftere venner enn de krangler, det er bare ikke så lett å huske at det er fred i 13 minutter mellom hver konflikt. Sånn i snitt. De varer jo kort disse feidene og det stikker ikke så dypt. De oppøver vel evnen til å forklare eget synspunkt etter hvert og skjønner at å gjenta det ene utsagnet eller det ene ordet som svar hver gang den andre sier det motsatte, sjelden fører til enighet. Jeg håper bare ikke det varer i flere år før den erkjennelsen velter inn over dem. Et annet barn jeg kjenner fortalte at hans eldre søsken kranglet på denne måten helt til den ene var 16 og den andre var 14. Det er så lenge til at jeg nesten mister motet av å tenke på det. I mellomtiden får jeg god trening i å øve på mantraet mitt "Ikke løs konflikten for dem!"