Call of the Kiwi - Kivien kaller

Den tredje boka i Sarah Larks trilogi fra New Zealand kommer på norsk om kort tid. I norsk oversettelse heter den "Kivien kaller", på originalspråket "Call of the Kiwi". Bøkene er frittstående oppfølgere, det er altså ingen forutsetning å ha lest de første to for å ha glede av denne, men jeg tror det vil fungere dårlig å lese dem i feil rekkefølge.

Fra forlagets omtale:
1907: Gloria, Gwyneiras oldebarn, har vokst opp på idylliske Kiward Station, der hun har fått utfolde seg blant dyr og mennesker. Men nå har foreldrene bestemt at det er på tide at hun blir en lady, og sender henne på kostskole i England. Gloria mistrives fra første stund, og begynner å legge planer for hvordan hun skal komme seg tilbake til sitt elskede New Zealand. Ingenting kan stoppe henne, og hun legger ut på en farlig reise. Det skal forandre henne for alltid. Kivien kaller er en uforglemmelig historie om mot, kjærlighet, vilje og utholdenhet - på et bakteppe av en verden i forandring, og er tredje og avsluttende bok i Sarah Larks fengslende familiesaga fra New Zealand.

Også dette er en tykk bok - 700 sider, men også denne leses raskt ut. Verken innhold eller form er nevneverdig krevende, men det underholder og rører. Bøkene passer på stranda eller et annet sted hvor man tåler å gå litt ut og inn av lesingen, men den er engasjerende nok til at man gjerne leser flere timer i strekk. Svak firer på terningen for denne også!

Maorienes sang

Sarah Lark har skrevet en trilogi om nybyggerne på New Zealand. Jeg tror bøkene fint kan leses frittstående, men det er også en oppbygning over tid som nok gjør at det er aller best å lese dem i riktig rekkefølge. "Maorienes sang" er bok nummer to i serien. Den norske oversettelsen er på 700 sider, alle tre bøkene er tykke og gode. Jeg har lest den på engelsk og originaltittelen er "Songs of the Spirit". Jeg synes originaltittelen i større grad avspeiler bokas tema, men det er jo ikke det vesentligste. Selve oversettelsen var OK for den første boka i hvert fall, så da er den det sikkert for denne også.

Fra forlagets omtale:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke - og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder. Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land - en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Etter å ha lest den første; "Den lange hvite skyens land", var jeg litt i tvil om jeg skulle lese de andre to. Tanken var at dette er kjapt og litt for lettvint. Det tenkte jeg nok da jeg leste "Maorienes sang" også, men det er lettlest, rørende og underholdende. Akkurat passe ferielitteratur med andre ord. Jeg gir den en svak firer på terningen.

Last Train to Istanbul

Ayse Kulin er en av Tyrkias mest leste forfattere. Så vidt jeg kan se er ingen av bøkene hennes oversatt til norsk. Boka "Last Train to Istanbul" ga meg absolutt lyst til å lese flere av bøkene hennes, så jeg har lastet ned "Rose of Sarajevo" også.

Fra omtalen av denne boka:
International bestseller by one of Turkey’s most beloved authors 

As the daughter of one of Turkey’s last Ottoman pashas, Selva could win the heart of any man in Ankara. Yet the spirited young beauty only has eyes for Rafael Alfandari, the handsome Jewish son of an esteemed court physician. In defiance of their families, they marry, fleeing to Paris to build a new life.

But when the Nazis invade France, the exiled lovers will learn that nothing—not war, not politics, not even religion—can break the bonds of family. For after they learn that Selva is but one of their fellow citizens trapped in France, a handful of brave Turkish diplomats hatch a plan to spirit the Alfandaris and hundreds of innocents, many of whom are Jewish, to safety. Together, they must traverse a war-torn continent, crossing enemy lines and risking everything in a desperate bid for freedom. From Ankara to Paris, Cairo, and Berlin, Last Train to Istanbul is an uplifting tale of love and adventure from Turkey’s beloved bestselling novelist Ayşe Kulin.

Ved siden av at dette er en fin fortelling om kjærlighet og familiebånd, lærte jeg mye nytt om Tyrkias rolle under andre verdenskrig. Ikke visste jeg at de holdt seg såkalt nøytrale helt til 1945, og at et tyrkisk pass ga fritt leide gjennom et Europa i krig. Dette er en bra bok synes jeg! Terningkast fem fra meg. 

The Almond Tree

Jeg har lest "The Almond Tree" av Michelle Cohen Corasanti, eller "Mandeltreet" som den heter i norsk utgave. På forsiden av den norske utgaven står det at det er en storslagen beretning av samme kaliber som "Drageløperen". Det er jeg enig i, men bortsett fra geografisk nærhet er det ikke så mye som ligner i de to bøkene.

Fra forlagets omtale:

Mandeltreet er en gripende og sterk beretning, som også er full av håp og optimisme. 1955. I en fattig palestinsk landsby, underlagt israelsk militærstyre, blir den 12 år gamle Ichmad vitne til at lillesøsteren på grusomt vis blir drept av en landmine. Kort tid etter blir faren arrestert, og familiens levebrød, den frodige appelsinlunden, og hjemmet deres konfiskeres. Familien tvinges til et liv i fattigdom - et liv preget av frykt og uvisshet. Ichmad er fast bestemt på å forsørge familien, og han får etter hvert et universitetsstipend. Dette fører ham ut i en verden hvor han møter mange fordommer, men som også gir ham store muligheter.

Dette er virkelig en av de bedre bøkene jeg har lest i sommer. Jeg har smilt, jeg har grått og jeg har latt meg engasjere. Ichmad er en person jeg virkelig gripes av, og det gjør det ekstra relevant at konflikten i Palestina dessverre fortsatt er høyaktuell, 60 år etter at denne fortellingen begynner. Boka har på et vis et biografisk skjær og jeg lurte på om den beskriver reelle hendelser, men det gjør den jo ikke. 

Originalspråket er engelsk, og den er godt skrevet. Som alltid vil jeg anbefale å lese den på engelsk hvis man behersker det. Anbefales uansett varmt! Terningkast fem fra meg. 

Fatimas hånd

Jeg syntes "Havets katedral" av Ildefonso Falcones var en fantastisk bok, og gledet meg derfor til å lese "Fatimas hånd". Jeg kjøpte den da den nettopp hadde kommet ut, men ga meg etter kanskje 200 sider. Den gangen tenkte jeg at det var timingen det var noe galt med, og at jeg sikkert egentlig likte boka.

I min leting etter lydbøker som passer til meg, kom jeg over tittelen igjen og tenkte at nå passet det sikkert bedre. Denne gangen holdt jeg ut ca 2/3 før jeg igjen konkluderte med at dette ikke er min bok.

Fra forlagets omtale: Etter årevis med undertrykkelse gjør de spanske muslimene - moriskene eller maurerne - opprør mot sine kristne undertrykkere. Blant opprørerne er også den unge Hernando, sønn av en maurisk kvinne og presten som voldtok henne. Han ønsker å redde sitt folk og sin kultur fra undergangen, og at de skal få frihet og respekt. Men oppstanden utvikler seg snart til en blodig religionskrig der begge parter begår brutale og grusomme overgrep. Hernando ser det som sin livsoppgave å forsøke å skape harmoni og toleranse mellom de to kulturene. Han treffer modige Fatima, hans livs store kjærlighet, som gir ham styrke til å holde ut og ikke gi opp den vanskelige oppgaven.

Når jeg leser dette tenker jeg igjen at dette burde vært en bok for meg. Jeg liker forfatteren og jeg liker kombinasjonen av fiksjon og historieformidling. Men så synes jeg altså det er kjedelig, jeg lar meg ikke begeistre av historien og ikke av Hernando.

Jeg har jo ikke fullført, og burde sikkert ikke vurdere boka siden jeg ikke vet hva jeg snakker om fullt ut. Allikevel synes jeg det sier mye om boka at jeg har måttet gi opp ufullført to ganger. Når jeg foretrekker P4 fremfor en bok i bilen, da er det kjedelig. Terningkast 2 fra meg.

"I am Pilgrim"

"I am Pilgrim" av Tarry Hayes er enda en bra krim for meg som egentlig ikke gidder å lese krim lenger. Eller kanskje er det riktigere å omtale den som en thriller slik som forlaget gjør? I norsk omtale heter den enkelt og greit "Jeg er Pilegrim", så ingen finurlige oversettelser av tittelen i hvert fall.

Fra forlagets omtale: Can you commit the perfect crime? Pilgrim is the codename for a man who doesn't exist. The adopted son of a wealthy American family, he once headed up a secret espionage unit for US intelligence. Before he disappeared into anonymous retirement, he wrote the definitive book on forensic criminal investigation. But that book will come back to haunt him. It will help NYPD detective Ben Bradley track him down. And it will take him to a rundown New York hotel room where the body of a woman is found facedown in a bath of acid, her features erased, her teeth missing, her fingerprints gone. It is a textbook murder - and Pilgrim wrote the book. What begins as an unusual and challenging investigation will become a terrifying race-against-time to save America from oblivion. Pilgrim will have to make a journey from a public beheading in Mecca to a deserted ruins on the Turkish coast via a Nazi death camp in Alsace and the barren wilderness of the Hindu Kush in search of the faceless man who would commit an appalling act of mass murder in the name of his God.

Den norske omtalen er noe kortere: En ung kvinne blir funnet drept på et nedslitt hotell, alle identifiserende kjennetegn er oppløst av syre. En far blir offentlig halshugget i den pulserende heten på et saudiarabisk marked. Liket av en ekspert i bioteknologi ligger uten øyne på en søppelplass i Damaskus. Menneskelige levninger blir funnet i et avsidesliggende fjellområde i Afghanistan. En perfekt plan er lagt for å begå en grusom forbrytelse mot menneskeheten. Én tråd knytter ugjerningene sammen, og bare én mann vet hvordan ... Pilegrim.

Dette er en tykk bok, litt for tykk for meg. Godt over 600 sider. Det skal noe til å gjøre alle sidene spennende når boka blir så tykk og det skal noe til å avrunde spenningen når den bygges opp av så mange vendinger. Lengden er imidlertid min eneste innvending. Jeg leste boka samtidig som mannen min, han mente dette nok var en bok som passet ham bedre enn den passet meg. Det er mulig han har rett, kanskje han likte den enda bedre enn meg, men jeg likte den veldig godt!

Terningkast fire fra meg.

"To Kill a Mockingbird"

På min vei mot flest mulig leste bøker i boka 1001 bøker du må lese før du dør, har jeg endelig fått lest "To Kill a Mockingbird" av Harper Lee. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet at boka skulle være, men den var ikke det jeg hadde trodd.

Fra omtalen: One of the best-loved stories of all time, To Kill a Mockingbird has been translated into more than forty languages, sold more than thirty million copies worldwide, served as the basis for an enormously popular motion picture, and was voted one of the best novels of the twentieth century by librarians across the country. A gripping, heart-wrenching, and wholly remarkable tale of coming-of-age in a South poisoned by virulent prejudice, it views a world of great beauty and savage inequities through the eyes of a young girl, as her father-a crusading local lawyer-risks everything to defend a black man unjustly accused of a terrible crime.

Da boka ble utgitt i 1960, skapte den furore. Det å omtale raseskillene så tydelig, var ikke vanlig. Ekstra opprørende var det nok at boka var skrevet av en kvinne. 1960 er jo ikke så lenge siden, men i lys av reaksjonene fra den gang, er det tydelig at verden har endret seg svært mye. Terningkast fem fra meg.