Jeg skal jammen starte dagens innlegg også med å referere til ABB. Det er kanskje ikke et positivt tegn, at det er han som bestemmer hva jeg er opptatt av? Men altså. Han skal ha sagt at dersom han hadde møtt andre venner på et gitt tidspunkt, ville ting kanskje ha utviklet seg annerledes.
Det kjenner jeg igjen fra min egen jobbhverdag. Vi vet godt, både faglig og ut fra egen erfaring, at hvem man er sammen med i ungdomstiden, er svært avgjørende for hvordan resten av livet blir. I mitt arbeid med ungdom med atferdsvansker, har jeg ved mange anledninger vært med på å fokusere på å hjelpe ungdommen å endre omgangskrets. Det formuleres mål som "Skal være mer sammen med prososiale venner" eller "Skal i mindre grad tilbringe tid i et antisosialt miljø". For ungdommen selv blir det gjerne et poeng å påpeke at også den som vi voksne oppfatter som negativ, har mange positive egenskaper. Det er selvfølgelig riktig, men allikevel er det sånn at det er nokså lett å se på utsiden hvordan enkelte vennskap trekker i gal retning, mens andre har en positiv innvirkning. Så da prøver vi da, å reetablere ungdommen i et eller annet fellesskap som er positivt for ham eller henne. Gjerne i form av organiserte aktiviteter, men også ved at de ringer gamle venner og hører om de skal finne på noe.
Men så lurer jeg altså på - i hvor stor grad står jeg for dette i mitt eget liv? Hvor mye oppmuntrer jeg mine egne unger til å være sammen med dem som viser "bøllete" tegn? Hvor mye klarer jeg å overhøre skrekkhistoriene fra andre voksne? De som ender med "Der ville ikke jeg latt mine unger vært så mye altså!"?
Det er et helt klart dilemma. Jeg ønsker jo ikke å bidra til at unger som virkelig trenger gode venner, skal skyves ut i kulda. Jeg ønsker ikke å være den moren som sørger for at mine unger velger bort dem som da kan ende opp uten venner. Jeg ønsker ikke at mine unger skal skape et skille mellom "oss" og "dem". Samtidig må jeg ærlig innrømme at jeg ønsker ikke at mine unger skal tilbringe tid på steder der de selv settes i risiko for dårlig utvikling. Jeg ønsker ikke at de skal være mye i hjem der ingen vokne følger med. Heldigvis for oss, er det ikke så mange potensielle venner som fremstår som risikable i vårt nokså besteborgelige nabolag. Men så vet jeg jo, at det finnes enkelte klassekamerater som trenger at døra er åpen for dem. Min løsning er å holde døra åpen på vei inn, men den kan være nokså lukket på vei ut. Alle er velkomne til oss, men jeg skjønner jo at det på et eller annet tidspunkt ikke er attraktivt nok å være hjemme. Så da får vi bare håpe at de velger det prososiale og sunne fremfor alternativet...
mandag 30. april 2012
søndag 29. april 2012
Typisk norsk?
ABB skal angivelig ha utbrutt at det er typisk norsk å gå i rosestog i stedet for å bli forbannet. Jeg tror ikke det var ment som et kompliment. Som regel er det sånn når nordmenn sier typisk norsk, det er ment som et slags skjellsord. I hvert fall ikke noe å være stolt av. Hvorfor er det sånn egentlig? Ekstra paradoksalt er det når "typisk norsk" er noe negativt for én som er villig til å drepe en masse mennesker for å ta vare på det norske.
Jeg har noen venner som ikke er norske, men som har bosatt seg her. Når de virkelig irriterer seg over noe, slenger de ut det samme. "Typisk norsk altså!" Ikke mye som innbyr til en diskusjon der, gitt. Det eneste som er enda mindre inviterende er når mine norske venner bosatt i utlandet sier det samme. "Typisk norsk å..." Hvis jeg da argumenterer imot, er jeg selve bekreftelsen på Ola Dunk, den hjernevaskete og enkle som ikke ser utenfor Norges snevre grenser.
Men når det gjelder terskelen for å uttrykke aggresjon, er jeg redd jeg langt på vei må være enig med ABB. Kan jeg forresten stå for å være enig med ham i noe som helst? Jeg tar moderasjonen først jeg. For meg er det flott å møte irrasjonell aggresjon med toleranse, å møte hat med forståelse. Jeg liker å være en del av en kultur der øye for øye ikke lenger er akseptabelt.
Allikevel tenker jeg at vi er en del av en kultur som i altfor liten grad forholder seg til sinne og aggresjon. Vi som i dag er foreldregenerasjonen, har i stor grad bestemt oss for å være mer åpne når det gjelder kjærlighetserklæringer og vi sikter mot å romme ungenes følelser i stort monn, men jeg kjenner at det er vanskeligere når det gjelder sinne. "Det er greit at du er sint, men vi tolererer ikke de sinte handlingene". Det er ikke greit å slå, det er ikke greit å kaste ting og det er som regel ikke greit å rope. Er sinne den siste følelsen man er nødt til å takle i stillhet, den skambelagte?
Da jeg jobbet opp mot skoleverket, var sinte elever noe av det vanskeligste lærerne måtte løse. I alle programmer som skal gi økt sosial kompetanse er sinnemestring et sentralt element. Hva er det som gjør det så vanskelig for oss å akseptere uttrykk for sinne? Når noen smiler, smiler vi tilbake. Når noen gråter, trøster vi. Når noen ler, ler vi med. Når noen er sinte, rygger vi gjerne unna. Hva kommer det av? Jeg må innrømme at det både fascinerer og skremmer meg når jeg er i middelhavslandene og ser og hører folk som skjeller hverandre ut i butikken eller på togstasjonen. Uttrykket for frustrasjon og sinne er tydeligere og sinnet utløses raskere og er mer sosialt akseptabelt.
En del av skolene jeg var på besøk på i begynnelsen etter at jeg begynte i jobb, hadde boksesekker i kjelleren eller tilsvarende for at elevene skulle slå ut frustrasjon og utålmodighet. Helt i Freuds ånd - med katarsis skulle man bli kvitt aggresjonen. Som om sinne er en bestemt enhet som kan tømmes ut eller brukes opp. Dessverre er det jo sånn at det å uttrykke sinne, fører til mer sinne. Omtrent som når du er lei deg, da kommer du på mange nye ting å være lei deg for. Ved å bokse løs eller ved å skyte vilt i en virtuell verden, øker altså aggresjonsnivået hos de aller fleste.
Jeg velger å synes at typisk norsk ikke nødvendigvis er noe negativt og jeg synes at vi har en utfordring når det gjelder å tåle også uttrykk for sinne i vår kultur.
Jeg har noen venner som ikke er norske, men som har bosatt seg her. Når de virkelig irriterer seg over noe, slenger de ut det samme. "Typisk norsk altså!" Ikke mye som innbyr til en diskusjon der, gitt. Det eneste som er enda mindre inviterende er når mine norske venner bosatt i utlandet sier det samme. "Typisk norsk å..." Hvis jeg da argumenterer imot, er jeg selve bekreftelsen på Ola Dunk, den hjernevaskete og enkle som ikke ser utenfor Norges snevre grenser.
Men når det gjelder terskelen for å uttrykke aggresjon, er jeg redd jeg langt på vei må være enig med ABB. Kan jeg forresten stå for å være enig med ham i noe som helst? Jeg tar moderasjonen først jeg. For meg er det flott å møte irrasjonell aggresjon med toleranse, å møte hat med forståelse. Jeg liker å være en del av en kultur der øye for øye ikke lenger er akseptabelt.
Allikevel tenker jeg at vi er en del av en kultur som i altfor liten grad forholder seg til sinne og aggresjon. Vi som i dag er foreldregenerasjonen, har i stor grad bestemt oss for å være mer åpne når det gjelder kjærlighetserklæringer og vi sikter mot å romme ungenes følelser i stort monn, men jeg kjenner at det er vanskeligere når det gjelder sinne. "Det er greit at du er sint, men vi tolererer ikke de sinte handlingene". Det er ikke greit å slå, det er ikke greit å kaste ting og det er som regel ikke greit å rope. Er sinne den siste følelsen man er nødt til å takle i stillhet, den skambelagte?
Da jeg jobbet opp mot skoleverket, var sinte elever noe av det vanskeligste lærerne måtte løse. I alle programmer som skal gi økt sosial kompetanse er sinnemestring et sentralt element. Hva er det som gjør det så vanskelig for oss å akseptere uttrykk for sinne? Når noen smiler, smiler vi tilbake. Når noen gråter, trøster vi. Når noen ler, ler vi med. Når noen er sinte, rygger vi gjerne unna. Hva kommer det av? Jeg må innrømme at det både fascinerer og skremmer meg når jeg er i middelhavslandene og ser og hører folk som skjeller hverandre ut i butikken eller på togstasjonen. Uttrykket for frustrasjon og sinne er tydeligere og sinnet utløses raskere og er mer sosialt akseptabelt.
En del av skolene jeg var på besøk på i begynnelsen etter at jeg begynte i jobb, hadde boksesekker i kjelleren eller tilsvarende for at elevene skulle slå ut frustrasjon og utålmodighet. Helt i Freuds ånd - med katarsis skulle man bli kvitt aggresjonen. Som om sinne er en bestemt enhet som kan tømmes ut eller brukes opp. Dessverre er det jo sånn at det å uttrykke sinne, fører til mer sinne. Omtrent som når du er lei deg, da kommer du på mange nye ting å være lei deg for. Ved å bokse løs eller ved å skyte vilt i en virtuell verden, øker altså aggresjonsnivået hos de aller fleste.
Jeg velger å synes at typisk norsk ikke nødvendigvis er noe negativt og jeg synes at vi har en utfordring når det gjelder å tåle også uttrykk for sinne i vår kultur.
lørdag 28. april 2012
Ung og forelsket
Minstejenta er veldig opptatt av en jevngammel gutt. Det har vart lenge. Hun er ikke forelsket sier hun, hun ELSKER ham. Hun kommer stadig hjem og forteller at hun har kysset ham. Han liker det ikke, men hun løper etter ham og sniker tilsig kyss. Av og til allierer hun seg med bestevenninnen og får henne til å holde den utkårede til hun synes hun er ferdig med kyssingen. Og vi ler, godt og hjertelig og synes hun er morsom.
Mon tro om vi hadde ledd like godt hvis det var omvendt? Eller hvor lenge vi kan tillate oss å le? Er det gøy når de er ti år eldre? 14-åringer som tvangskysser, det er vel ikke morsomt?
Midtimellomgutten er også forelsket. Jeg er forelsket i henne, men hun er ikke forelsket i meg. Det gjør ikke noe, for jeg gidder ikke å kysse allikevel og hun liker ikke Skylander tror jeg, så da kan vi ikke leke med hverandre.
Den eldste er nok også forelsket, men rapporteringen til mamma virker ikke helt. Det er visst ikke noe jeg har noe med. Det er helt gjenkjenbart, men litt vanskelig å forholde seg til. Jeg liker best de gangene selvsensuren glipper og jeg får vite litt allikevel. Jeg skjønner at flørten i stor grad foregår digitalt og mistenker at selvtilliten er større der enn i virkeligheten. Da kan det slenger ut både hjerter og klemmer, virkeligheten preges nok fortsatt av svette hender og hjertebank. Akkurat som det var for oss andre. Tvangskyssing er et tilbakelagt stadium, men jeg mistenker at det blir noen kyss allikevel. Det var i hvert fall en liten venninne av midtimellomgutten som kunne rapportere om hete omfavnelser. Det er fint med små spioner når det er krøll på rapporteringslinjene!
Mon tro om vi hadde ledd like godt hvis det var omvendt? Eller hvor lenge vi kan tillate oss å le? Er det gøy når de er ti år eldre? 14-åringer som tvangskysser, det er vel ikke morsomt?
Midtimellomgutten er også forelsket. Jeg er forelsket i henne, men hun er ikke forelsket i meg. Det gjør ikke noe, for jeg gidder ikke å kysse allikevel og hun liker ikke Skylander tror jeg, så da kan vi ikke leke med hverandre.
Den eldste er nok også forelsket, men rapporteringen til mamma virker ikke helt. Det er visst ikke noe jeg har noe med. Det er helt gjenkjenbart, men litt vanskelig å forholde seg til. Jeg liker best de gangene selvsensuren glipper og jeg får vite litt allikevel. Jeg skjønner at flørten i stor grad foregår digitalt og mistenker at selvtilliten er større der enn i virkeligheten. Da kan det slenger ut både hjerter og klemmer, virkeligheten preges nok fortsatt av svette hender og hjertebank. Akkurat som det var for oss andre. Tvangskyssing er et tilbakelagt stadium, men jeg mistenker at det blir noen kyss allikevel. Det var i hvert fall en liten venninne av midtimellomgutten som kunne rapportere om hete omfavnelser. Det er fint med små spioner når det er krøll på rapporteringslinjene!
søndag 22. april 2012
Jo, Gud i himmelen!
Her i huset er vi svært lite religiøse. Ingen av barna er døpt og vi har giftet oss borgerlig. Allikevel kommer religionen smettende inn døra innimellom. Nå sist med minstejenta. Hun går for tiden rundt og synger "Hvem har skapt alle...? Jo, Gud i himmelen!" veldig høyt. Hun har lært den av bestevenninnen i barnehagen og vil gjerne dele med oss hva hun har lært. Selv sang jeg den samme sangen på søndagsskolen og siden jeg har et sted i min umusikalske hjerne der alle sanger deles, er det ikke noe problem å synge med. Faren vegrer seg litt mer, men jenta synger ufortrødent videre. Høyere og høyere og forventer publikums applaus og allsang.
Da eldstemann var liten, kom han hjem og lurte ganske mye på dette med Gud og Jesus. Det var påsketid og de snakket i barnehagen om hvorfor vi feirer påske. Det ble ganske vanskelig for ham å fatte at det var sånn at en av de voksne i barnehagen sa at det var på én måte og at jeg sa at jeg trodde det var på en annen måte. Dagen etterpå kom han til meg med løsningen på dilemmaet. "Du mamma, du sier jo at du ikke tror at Gud finnes. Grethe i barnehagen sier at hun er helt sikker på at Gud finnes. Jeg tror at jeg må si at Grethe har rett jeg. Hun er jo snart pensjonist og har levd myyyye lenger enn deg. Da er det ikke så rart at hun vet noe som ikke du vet. Du er jo bare 35 år og det er lenge til du er pensjonist".
I fjor mistet de to yngste farfaren sin og minstejenta kom hjem og fortalte at nå var farfar i himmelen. Midtimellomgutten er allerede preget av foreldrenes manglende tro og avfeide henne med at det var det bare noen som trodde på. "Vi tror bare han ligger i jorda vi, ikke sant mamma? Han kan ikke være i himmelen og nede i jorda samtidig vel?" Minstejenta står egentlig ennå i det samme dilemmaet som den største broren sto i for noen år siden. Hvordan kan det ha seg at noen som jobber i barnehagen sier én ting og at moren sier det motsatte? Hun forholder seg jo til oss som autoriteter og voksne som vet hva vi snakker om. Hun har foreløpig slått seg til ro med at det er noen ting man vet og at det er andre ting man tror. Og noen ganger tror man så sterkt at man tror man vet.
De to eldste har etter hvert endt med å si at de tror det samme som oss voksne - at de ikke tror. Yngstejenta har ikke bestemt seg ennå. Foreløpig nøyer hun seg med å synge om Gud i himmelen.
Da eldstemann var liten, kom han hjem og lurte ganske mye på dette med Gud og Jesus. Det var påsketid og de snakket i barnehagen om hvorfor vi feirer påske. Det ble ganske vanskelig for ham å fatte at det var sånn at en av de voksne i barnehagen sa at det var på én måte og at jeg sa at jeg trodde det var på en annen måte. Dagen etterpå kom han til meg med løsningen på dilemmaet. "Du mamma, du sier jo at du ikke tror at Gud finnes. Grethe i barnehagen sier at hun er helt sikker på at Gud finnes. Jeg tror at jeg må si at Grethe har rett jeg. Hun er jo snart pensjonist og har levd myyyye lenger enn deg. Da er det ikke så rart at hun vet noe som ikke du vet. Du er jo bare 35 år og det er lenge til du er pensjonist".
I fjor mistet de to yngste farfaren sin og minstejenta kom hjem og fortalte at nå var farfar i himmelen. Midtimellomgutten er allerede preget av foreldrenes manglende tro og avfeide henne med at det var det bare noen som trodde på. "Vi tror bare han ligger i jorda vi, ikke sant mamma? Han kan ikke være i himmelen og nede i jorda samtidig vel?" Minstejenta står egentlig ennå i det samme dilemmaet som den største broren sto i for noen år siden. Hvordan kan det ha seg at noen som jobber i barnehagen sier én ting og at moren sier det motsatte? Hun forholder seg jo til oss som autoriteter og voksne som vet hva vi snakker om. Hun har foreløpig slått seg til ro med at det er noen ting man vet og at det er andre ting man tror. Og noen ganger tror man så sterkt at man tror man vet.
De to eldste har etter hvert endt med å si at de tror det samme som oss voksne - at de ikke tror. Yngstejenta har ikke bestemt seg ennå. Foreløpig nøyer hun seg med å synge om Gud i himmelen.
lørdag 21. april 2012
Tips om barneoppdragelse
Midtimellomgutten hadde besøk av en kamerat da bror og søster igjen hadde en feide, moren deres igjen ga nokså streng beskjed om at de fikk slutte å krangle og midtimellomgutten igjen raste opp trappa og smalt igjen døra på rommet sitt. Da var det at kameraten ga moren til midtimellomgutten noen velmente råd. "Det er nesten alltid sånn at mammaer og pappaer kjefter mest på den som er størst. For den minste pleier nesten aldri å få like mye kjeft. Det er ikke så veldig lurt altså, for da blir den største veldig lei seg. Og hvis den som er minst ikke får kjeft, så blir den veldig bortskjemt altså!" Jeg måtte smile og lurte på om det alltid var sånn og det bekreftet han. Jeg smilte enda bredere, kanskje jeg til og med lo litt og minte kameraten på at han jo er minst hjemme hos dem. "Ja, men jeg er veldig bortskjemt. Det sier i hvert fall storebroren min!"
Sånne tips er bedre enn dem som drypper fra velmenende voksne egentlig. Jeg har fått tips om at jeg er altfor streng og jeg har fått tips om at jeg passer altfor dårlig på og at jeg er for lite streng. Et par ganger har den velmente fått til svar at det er rart at ungene mine overlever uten at den andre er der og passer på.
Det er vel rett og slett sånn at velmente råd om barneoppdragelse som man slett ikke har bedt om sjelden er velkomne og ennå sjeldnere etterleves.
Sånne tips er bedre enn dem som drypper fra velmenende voksne egentlig. Jeg har fått tips om at jeg er altfor streng og jeg har fått tips om at jeg passer altfor dårlig på og at jeg er for lite streng. Et par ganger har den velmente fått til svar at det er rart at ungene mine overlever uten at den andre er der og passer på.
Det er vel rett og slett sånn at velmente råd om barneoppdragelse som man slett ikke har bedt om sjelden er velkomne og ennå sjeldnere etterleves.
fredag 20. april 2012
Hvem var han da han var liten, mon tro?
En gang for 33 år siden fødte en kvinne sitt andre barn og hadde sikkert store tanker om ham, som de fleste av oss har når vi fortaper oss i øynene til våre nyfødte. Hun hadde sikkert store og varierte drømmer om hvem han skulle bli, hva han skulle gjøre og hva livet hans skulle by på. Den fasiten som kom 23. juli i fjor, da det ble klart hvem som var gjerningsmannen, var helt sikkert ikke en av tankene hun var innom. Hvem var han som spebarn, mon tro?
Jeg mener at alle foreldre ønsker sitt barns beste i utgangspunktet og at de gjør så godt de kan. Dessverre er det ikke alltid at så godt de kan er godt nok. Rundt et halvt år gamle, kan de fleste babyer snu seg, rundt et år kan de si et-ordsytringer og når de er halvannet kan nesten alle gå. Og så et sted på veien etter det, går det skrekkelig galt for noen. For ham som nå sitter iskald på tiltalebenken, var det noen som meldte bekymring for ham da han var ganske liten. Hvem var han da, mon tro?
Og så vokser vi opp, vi begynner på skolen, vi sammenligner oss stadig mer med de andre, verden blir prestasjonsorientert og vi skal finne vår plass sosialt. Han lille iskalde på tiltalebenken, han fant seg visstnok ikke helt til rette da han begynte på ungdomsskolen. Hvem var han da, mon tro?
Studier viser jo at man allerede i 4-5-årsalderen med nokså stor treffsikkerhet kan identifisere hvem av barna som senere kommer til å få alvorlige atferdsvansker. Heldigvis er det noen som får en bedre utvikling enn forventet, men ofte kan man forutsi hvem som ender opp med en kriminell løpebane, med aggresjons- og voldsproblematikk og med rusproblemer. Noen havner i det samme uten disse tidlige markørene. Han som nå vrenges ut og inn, hvem var han i dette bildet, mon tro?
For meg er det vanskelig å forstå at et bittelite menneske med det første tannløse smilet, de første vaklende skrittene med triumf i blikket og en forventningsfull første skoledag, kan bli den mannen som nå sitter på tiltakebenken, tiltalt for det mest grusomme som har skjedd i Norge på veldig lenge. Det hadde vært en trøst hvis det fantes et svar med to streker under - at han har nevrokjemisk ubalanse av noe slag, at han har vært utsatt for så store traumer, at han har en genetisk sårbarhet som gjør at han ikke tåler avvisning eller en blanding av disse faktorene. Alternativet - at det ikke er noe galt med ham, er veldig skremmende. Hvem var han da han var liten, mon tro? Og hvem er han egentlig nå?
Jeg mener at alle foreldre ønsker sitt barns beste i utgangspunktet og at de gjør så godt de kan. Dessverre er det ikke alltid at så godt de kan er godt nok. Rundt et halvt år gamle, kan de fleste babyer snu seg, rundt et år kan de si et-ordsytringer og når de er halvannet kan nesten alle gå. Og så et sted på veien etter det, går det skrekkelig galt for noen. For ham som nå sitter iskald på tiltalebenken, var det noen som meldte bekymring for ham da han var ganske liten. Hvem var han da, mon tro?
Og så vokser vi opp, vi begynner på skolen, vi sammenligner oss stadig mer med de andre, verden blir prestasjonsorientert og vi skal finne vår plass sosialt. Han lille iskalde på tiltalebenken, han fant seg visstnok ikke helt til rette da han begynte på ungdomsskolen. Hvem var han da, mon tro?
Studier viser jo at man allerede i 4-5-årsalderen med nokså stor treffsikkerhet kan identifisere hvem av barna som senere kommer til å få alvorlige atferdsvansker. Heldigvis er det noen som får en bedre utvikling enn forventet, men ofte kan man forutsi hvem som ender opp med en kriminell løpebane, med aggresjons- og voldsproblematikk og med rusproblemer. Noen havner i det samme uten disse tidlige markørene. Han som nå vrenges ut og inn, hvem var han i dette bildet, mon tro?
For meg er det vanskelig å forstå at et bittelite menneske med det første tannløse smilet, de første vaklende skrittene med triumf i blikket og en forventningsfull første skoledag, kan bli den mannen som nå sitter på tiltakebenken, tiltalt for det mest grusomme som har skjedd i Norge på veldig lenge. Det hadde vært en trøst hvis det fantes et svar med to streker under - at han har nevrokjemisk ubalanse av noe slag, at han har vært utsatt for så store traumer, at han har en genetisk sårbarhet som gjør at han ikke tåler avvisning eller en blanding av disse faktorene. Alternativet - at det ikke er noe galt med ham, er veldig skremmende. Hvem var han da han var liten, mon tro? Og hvem er han egentlig nå?
tirsdag 17. april 2012
Bok fra India igjen
Jeg har vært på tur og hatt masse tid til lesing. Kom meg kjapt gjennom "Hegrenes dal. Den indiske kaffeplantasjen" av Sarita Mandanna og angret litt da jeg var ferdig. Det ble vanskelig å komme i gang med en annen bok etter denne.Boka starter i 1878 da Devi blir født som det første jentebarnet i familien på over 60 år. Hun er en sterk jente som klarer å få det som hun vil i de fleste sammenhenger. Det er en spennende bok, både fordi handlingen ligger så lang tilbake i tid og fordi jeg igjen får innblikk i en kultur som er langt unna den norske. Devi er imidlertid ikke det jeg forbinder med en typisk indisk ung jente og etter hvert voksen kvinne. Hun bærer ansvaret for familien og familiens forretninger og for egne forelskelser og lidenskaper på en annen måte enn jeg har tenkt at indiske kvinner gjorde på begynnelsen av 1900-tallet.
Boka anbefales varmt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)