Typisk norsk?

ABB skal angivelig ha utbrutt at det er typisk norsk å gå i rosestog i stedet for å bli forbannet. Jeg tror ikke det var ment som et kompliment. Som regel er det sånn når nordmenn sier typisk norsk, det er ment som et slags skjellsord. I hvert fall ikke noe å være stolt av. Hvorfor er det sånn egentlig? Ekstra paradoksalt er det når "typisk norsk" er noe negativt for én som er villig til å drepe en masse mennesker for å ta vare på det norske.

Jeg har noen venner som ikke er norske, men som har bosatt seg her. Når de virkelig irriterer seg over noe, slenger de ut det samme. "Typisk norsk altså!" Ikke mye som innbyr til en diskusjon der, gitt. Det eneste som er enda mindre inviterende er når mine norske venner bosatt i utlandet sier det samme. "Typisk norsk å..." Hvis jeg da argumenterer imot, er jeg selve bekreftelsen på Ola Dunk, den hjernevaskete og enkle som ikke ser utenfor Norges snevre grenser.

Men når det gjelder terskelen for å uttrykke aggresjon, er jeg redd jeg langt på vei må være enig med ABB. Kan jeg forresten stå for å være enig med ham i noe som helst? Jeg tar moderasjonen først jeg. For meg er det flott å møte irrasjonell aggresjon med toleranse, å møte hat med forståelse. Jeg liker å være en del av en kultur der øye for øye ikke lenger er akseptabelt.

Allikevel tenker jeg at vi er en del av en kultur som i altfor liten grad forholder seg til sinne og aggresjon. Vi som i dag er foreldregenerasjonen, har i stor grad bestemt oss for å være mer åpne når det gjelder kjærlighetserklæringer og vi sikter mot å romme ungenes følelser i stort monn, men jeg kjenner at det er vanskeligere når det gjelder sinne. "Det er greit at du er sint, men vi tolererer ikke de sinte handlingene". Det er ikke greit å slå, det er ikke greit å kaste ting og det er som regel ikke greit å rope. Er sinne den siste følelsen man er nødt til å takle i stillhet, den skambelagte?

Da jeg jobbet opp mot skoleverket, var sinte elever noe av det vanskeligste lærerne måtte løse. I alle programmer som skal gi økt sosial kompetanse er sinnemestring et sentralt element. Hva er det som gjør det så vanskelig for oss å akseptere uttrykk for sinne? Når noen smiler, smiler vi tilbake. Når noen gråter, trøster vi. Når noen ler, ler vi med. Når noen er sinte, rygger vi gjerne unna. Hva kommer det av? Jeg må innrømme at det både fascinerer og skremmer meg når jeg er i middelhavslandene og ser og hører folk som skjeller hverandre ut i butikken eller på togstasjonen. Uttrykket for frustrasjon og sinne er tydeligere og sinnet utløses raskere og er mer sosialt akseptabelt.

En del av skolene jeg var på besøk på i begynnelsen etter at jeg begynte i jobb, hadde boksesekker i kjelleren eller tilsvarende for at elevene skulle slå ut frustrasjon og utålmodighet. Helt i Freuds ånd - med katarsis skulle man bli kvitt aggresjonen. Som om sinne er en bestemt enhet som kan tømmes ut eller brukes opp. Dessverre er det jo sånn at det å uttrykke sinne, fører til mer sinne. Omtrent som når du er lei deg, da kommer du på mange nye ting å være lei deg for. Ved å bokse løs eller ved å skyte vilt i en virtuell verden, øker altså aggresjonsnivået hos de aller fleste.

Jeg velger å synes at typisk norsk ikke nødvendigvis er noe negativt og jeg synes at vi har en utfordring når det gjelder å tåle også uttrykk for sinne i vår kultur.